Hvordan snakke om norsk film? Filmkritiker Kristin Aalen debatterer med produsent Maria Ekerhovd

En ny debatt om norsk filmkritikk er i gang, og igjen stilles spørsmålet: Er norske filmanmeldelser gode nok? Og bør filmkritikerne tåle å bli vurdert av norske filmskapere? Eller bør filmskaperne stilltiende akseptere anmeldelsene av sine produksjoner?

Debatten er ikke ny, men har nå blitt vekket til live av en artikkel i Stavanger Aftenblad, der filmkritiker og kulturjournalist Kristin Aalen omtaler Montages’ ferske bokutgivelse Analysen – Norsk film 2015. Her retter hun samtidig kraftig skyts mot filmprodusent Maria Ekerhovd, som i bokens forord blant annet kritiserer det generelle nivået på norsk filmkritikk. I etterkant av Aalens kommentar har Ekerhovd respondert med et tilsvar (også i Stavanger Aftenblad), der produsenten etterlyser større takhøyde for en kritisk meningsutveksling mellom filmanmeldere og filmskapere i Norge.

Nylig annonserte vi her på Montages at vår første bokutgivelse er en realitet. Analysen – Norsk film 2015 samler artiklene fra spalten Analysen om alle de norske kinofilmene fra 2015 i ett bind. Boken slippes 1. mars, og det er gledelig å se at utgivelsen allerede inspirerer til debatt mellom norske filmskapere og filmkritikere. Diskusjon på tvers av fagområder er en sunn aktivitet for den norske filmoffentligheten, og noe vi håper å stimulere til med et prosjekt som Analysen.

Faksimile fra Stavanger Aftenblad.
Faksimile fra Stavanger Aftenblad.

Kristin Aalen åpner sitt innlegg slik: «Som filmkritiker burde jeg fornærmet legge vekk den nye boka Analysen – Norsk film 2015. Men den utdyper dagskritikken på en utmerket måte.»

Videre skriver Aalen at hun mener forordet til Maria Ekerhovd er fullt av «forenklende klisjeer i omtalen av oss filmanmeldere i aviser og etermedier» og at Ekerhovd beskriver anmeldelser som «forbrukerveiledning» på en degraderende måte. (Aalens artikkel er tilgjengelig på nett, men bak betalingsmur.)

Ekerhovds forord ble opprinnelig kun trykket i Analysen-boken, men vi har publisert forordet i denne artikkelen for debattens skyld. La oss se på et av avsnittene til Ekerhovd som Aalen reagerer på:

Å lage film er en møysommelig og krevende prosess. […] Når filmen så skal møte sitt publikum, får man ofte en følelse av at den forsvinner inn i et vakuum. Den kan bli en skuffelse eller en suksess, men ikke noe mer. Den redaksjonelle omtalen av film i Norge domineres stort sett av person-portretter og kuriøse hendelser fra opptakene. Filmkritikken er i stor grad redusert til et handlingsreferat, ispedd subjektive evalueringer og noen mer eller mindre passende anekdoter.

Selv om norske produsenter og regissører som regel ikke uttaler seg om kvaliteten på norsk filmkritikk, er det ikke slik at det aldri skjer. Dessverre foregår samtalene som oftest i lukkede rom, mens kritikernes diskusjoner om norsk film (selvfølgelig) skjer i det åpne; i anmeldelsene. Montages mener det er et stort potensial for at norske filmkritikere og filmskapere kan gjøre hverandre bedre, gjennom kritisk dialog, og dette var også noe av poenget vårt i 2010, da vi publiserte artikkelen Den akutte krisen i norsk filmkritikk:

[Det bør] eksistere et konstant, elektrisk motsetningsforhold mellom de to gruppene filmkritikere og filmregissører, som kan næres av hverandres uenigheter og kappes om å imponere hverandre. Filmskaperne med sine nye filmer, kritikerne med sine stadig mer innsiktsfulle tekster – og sammen kan disse to kjempe for et felles mål: Et styrket og levende filmuttrykk, nasjonalt og internasjonalt, der publikum kan finne sine verdifulle filmopplevelser samtidig som de overraskes og utfordres av hva de får se. Slik har vi det ikke i Norge per i dag.

Når Aalen med fornærmet tone spør om dagskritikerne bør la være å anmelde filmene Maria Ekerhovd produserer («det synes jo likevel å være bortkastet møye»), tar hun ordvekslingen til et lite saklig nivå. I sin kommentar kontrer heller ikke Kristin Aalen det hun mener er Ekerhovds «degraderende» beskrivelse av norske filmanmeldelser med egne argumenter for hvorfor norsk filmkritikk jevnt over holder en høyere kvalitet enn det Ekerhovd antyder, men velger i stedet å forklare hvorfor den er som den er. «Jeg anmelder 2-4 filmer i uka,» skriver Aalen, «ofte på svært kort tid og med liten spalteplass, hvilket er ganske andre arbeidsbetingelser enn fagfolkene til Montages får. De kan trolig tenke seg om i flere enn to-tre dager og utbre seg langt mer grenseløst på nettet og i boka enn det vi dagskritikere kan.»

Faksimile av Ekerhovds motsvar i Stavanger Aftenblad.
Ekerhovds motsvar.

Aalen bekrefter dermed langt på vei Ekerhovds viktigste poeng, som produsenten illustrerer i sitt forord med et eksempel fra 2015: «Overflatiske anmeldelser av Louder Than Bombs [i Cannes] ble skriblet ned i full fart etter pressevisningen, og var ikke på noen måte i stand til å danne grunnlag for en interessant diskusjon om filmen.»

Ekerhovd uttrykker skuffelse over at norske filmanmeldere får (eller tar seg) for lite tid til å reflektere over filmene før de skriver om dem, men hun spekulerer ikke i årsakene bak – og produsenten formulerer seg slik i sitt motsvar til Aalen:

Jeg mener at vi i Norge ikke er flinke nok til å diskutere filmene vi lager. Det gjelder både filmbransjen og pressen. […] Det skrives noen gode og interessante filmanmeldelser i Norge. Men samtidig er det ingen hemmelighet at kulturstoff og anmeldelser generelt får stadig trangere kår og dårligere plass i norske aviser. […] La oss alle jobbe for at filmen kan ta større plass i norsk offentlighet.

*

Så – hvordan kan vi oppsummere?

Meningsutvekslingen mellom Kristin Aalen og Maria Ekerhovd illustrerer at det vil være konstruktivt for både norske filmkritikere og norske filmskapere å åpne mer opp for dialog seg i mellom, på tvers av fagområdene. Debatten fremprovoserer også andre viktige spørsmål: Hvem skal følge med på og etterstrebe et høyt nivå på norsk filmkritikk? Filmskaperne eller kritikerne selv? Hvordan skal anmeldelsene av norske filmer både holde høy kvalitet innenfor redaksjonelle rammebetingelser (kort tid, lite spalteplass), og samtidig leve opp til filmskapernes forventninger om å bli sett? Og hva med publikums ønske om, og behov for, en ærlig og tydelig diskusjon om kvaliteten på norsk kinofilm?

Det er urimelig å forvente at dagspressen skal sette av tilsvarende plass til anmeldelser av nye norske kinofilmer som Analysen-spalten gjør her på Montages og i den ferske bokutgivelsen. Et større redaksjonelt handlingsrom når man skriver om film er utvilsomt et bedre utgangspunkt hvis man skal gå i dybden.

Samtidig er det mulig å skrive godt faglig fundert kritikk også med mindre spalteplass, som de aller fremste norske dagskritikerne beviser ukentlig, og dette handler vel så mye om en grunnleggende respekt og interesse for film som kunstuttrykk, som det handler om redaksjonelle begrensninger.

*

Her er forordet til Maria Ekerhovd, den opprinnelige kommentarsaken til Kristin Aalen hos Stavanger Aftenblad og motsvaret fra Ekerhovd, samt Analysen-bokens presentasjonsside.