The Assassin er et pustberøvende filmatisk maleri

Filmsjangeren wuxia har vært en av Kinas største kulturelle eksportartikler til det vestlige markedet etter årtusenskiftet. Ang Lees Snikende tiger, skjult drage (2000) og Zhang Yimous Hero (2002) er nok de mest populære blant disse; fargerike, intense kampsportfilmer, drapert i effektiv historiefortelling.

Yimous senere filmer bærer med seg en overhengende nasjonal stolthet – noe partitoppene i Beijing kan slå seg på brystet over (fjernt fra de samfunnskritiske verkene til en annen kinesisk regissør representert i årets Film fra Sør, Jia Zhangke). I Hou Hsiao-hsiens mesterlige The Assassin er det lite å spore av slikt. De oppjagede kampsportsekvensene er nesten fraværende. Kinesisk historie kommuniseres ikke gjennom forenklende dikotomier, og det finnes ingen banale kjærlighetsintriger eller lettvinte, eksotiske kjønnsfremstillinger.

Tydeligst kommer et slikt brudd til syne i det totale fraværet av den ytre spenningshistorien som dramatisk virkemiddel. Om man forstår den moderne wuxiaen som filmatisk kampsportsjanger, lar det seg vanskelig gjøre å plassere The Assassin innenfor denne båsen.

The Assassin er en abstrakt historiefortelling, som kommuniserer nesten utelukkende gjennom inntagende og utflytende visualitet; på mange måter er filmen et estetisk destillat av Hou Hsiao-hsiens karriere, og en foreløpig oppsummering av det fruktbare samarbeidet med Ping Bin Lee. Lee er en av verdens fremste fotografer, på linje med navn som Christopher Doyle, Emmanuel Lubezki og Hoyte van Hoytema, og leverer sitt så langt fremste arbeid i The Assassin.

Dette motiverer en tradisjonell auteur-lesning av Hou som en representant for pure cinema. Filmografien hans rommer en rekke politiske og sosiale motiver som fortjener oppmerksomhet, men selve visualiteten må også kunne leses som et motiv i seg selv – og det er utvilsomt det største trekkplasteret ved The Assassin.

På mange måter unndrar The Assassin seg fortolkning. Det er en film som fordrer en nesten sanselig nærhet til bildene, eller i det minste en åpenhet overfor den sanseligheten bildene søker å kommunisere. Om man tar den på ordet – eller, vel, på bildet – oppstår en sjelden og overveldende visuell ”klarhet”. Hvert bilde står frem og skinner i lys av seg selv, nærmest løsrevet fra noen diegese. Til å lene seg på en såpass utilgjengelig fortellerstruktur, der historien tidvis er uklar og mer av et bakteppe, er The Assassin forbløffende umiddelbar som opplevelse.

Hou insisterer på at mise-en-scène ikke bare er en forgrunn, en nøkkel til filmens meningsinnhold, men selve meningsinnholdet. Filmer som insisterer slik på sin egen form, uten å samtidig være selvrefleksive eller metafiksjon, er sjeldne. Rent sanselig og fysisk er den uhyre nær og tilgjengelig; samtidig befinner den seg i et fortolkningsrom langt, langt unna, i en suggererende drømmetilstand. Tilskueren blir som gutten i åpningsmontasjen i Persona (1966) – han strekker seg mot skjermen, men forblir alltid på en armlengdes avstand.

Det er vanskelig å dukke unna klisjéer som ”hvert bilde er et kunstverk” når man skriver om The Assassin, men å snakke om filmen som en serie stillbilder vil være å redusere Hous visualitet. Kameraets blikk preges riktignok av lange og hypnotiske tagninger, men den største kunstferdigheten ligger i det som faktisk beveger seg: en behersket berøring, et taktilt møte, en stille forflytning.

Hou styrer kameraets blikk på en måte som gjør det i stand til å se menneskene bak utbruddene av handling og vold. Rollefigurenes psykologi er nærmest synestetisk kommunisert i meditative fargeskifter; i nærvær og fravær av dybdefokus- og skarphet; i lys og skygger.

Den kanskje vakreste og skjøreste scenen oppstår når filmens tittelkarakter Nie Yinniang (Shu Qi) gjennom et slørete forheng betrakter fetteren Tia Ji’an (Chang Chen) og hans kone (Zhou Yun). Ji’an er den korrupte militærguvernøren og mannen hun som ung var lovet bort til – og nå en hun har fått i oppdrag å ta av dage. I én tagning klarer Hou å skildre – uten å innkapsle – det emosjonelle spekteret som ligger i et slikt narrativt bakteppe: ekteparets kjærlighet, spenningen i det varslede drapet, fortiden som våker over bildet. De varme, gule fargetonene puster rolig i påvente av tragedien.

Et annet mesterlig øyeblikk er filmens første wuxia-sekvens, et slags totalbilde av omsluttende skoger før kampen der bryter løs. Spenningen her skapes ikke via fysisk kamp, men i den maleriske skjønnheten – i blodrøde kapper som danser nederst i bildet mot en skog av grønt. Scenen er meditativ, ventende, skapt i et helt eget rytmisk rom.

The Assassin er et cinematisk overveldende verk, der Hous iscenesettelser skaper små verdener vi kan forsvinne inn i.