Intervjuet er gjennomført i samarbeid med Chloé Faulkner (f. 1987), som er filmsjef og barnefilmklubbkonsulent i Norsk Filmklubbforbund og skriver for Z Filmtidsskrift. Hun har tidligere jobbet for bl.a. Film fra sør og den franske ambassaden i Oslo.
*
Film fra sør 2015: Abderrahmane Sissako ble født i Mauritiania i 1961, men vokste opp på landsbygda i Mali. Opplevelsene derfra har preget mye av tematikken og uttrykket i filmene hans, spesielt alt som kretser rundt diaspora, globaliseringens konsekvenser og forflytning av menneskegrupper. Selv flyttet han til Frankrike etter filmstudier i Moskva, og har hatt sin base der siden begynnelsen av 90-tallet.
Likevel var det ikke gitt at Sissako skulle bruke filmmediet til å kommunisere sine politiske og sosiale problemstillinger: «Det å si at det skjedde på en tilfeldig måte betyr ikke så mye, det gjelder for de fleste ting i livet, ikke bare film. Det betyr bare at den retningen livet mitt tok ikke var forhåndsbestemt på noen bevisst måte. På denne tiden, som 19-åring i Mali, var filmskaper på ingen måte noe populært yrke. Det var tilfeldig i den forstand at jeg ble filmskaper uten noen spesiell forkjærlighet for film. Slik lidenskap for film har ført mange til å bli filmskapere, men dette var ikke tilfelle for meg.»
Selv om han kanskje ikke var drevet av cinefili, er det ingen tvil om at Sissakos filmer velger sine audiovisuelle grep med omhu. Spillefilmdebuten Livet på Jorda (1998), for eksempel, er organisert som en slags koreografert runddans der dyr, syklister og mennesker passerer skjermen med jevne mellomrom – en slags sirkulær fortellestil. Noen år tidligere hadde Sissako produsert sin eksamensfilm i Moskva. Også her hadde veilederen sett et ‘koreografpotensiale’ i det lovende talentet:
«Det hadde alltid vært et dypt ønske fra min side å bli koreograf. Det er ikke noe man sier som barn i Afrika, at man ønsker å bli koreograf. Veilederen min hadde tydeligvis sett dette i filmen. Den hadde heller ikke noen klassisk fortellestruktur; det var godt mulig å bytte om rekkefølgen på scenene.
Sirkulasjon, eller det å være sirkulær, handler for meg om å være i kommunikasjonens øyeblikk med den som ser filmen din. Jeg ser på det å sette seg ned for å se en film som et tegn på nysgjerrighet og sjenerøsitet. Det må jeg møte. Filmen blir en invitasjon, en avreise. Jeg har noe å by på, men kan heller ikke binde meg til noe løfte. Den klassiske fortellemåten er et løfte – den lover en form for effektivitet. Denne innstillingen er kanskje greit å forholde seg til som publikum, men passer ikke for noen som har noe å by på.»
I Bamako (2006), derimot, kretser handlingen rundt rettsforhandlinger, verbale innlegg og lange politiske diskusjoner rundt et lite bytorg i Malis hovedstad. Var Sissako nervøs for å lage en politisk film med utgangspunkt i så mange lange taler og dialoger? Ligger det ikke et potensiale for å miste publikum i en slik setting?
«Jeg visste at Bamako skulle være noe ganske unikt, i den forstand at den skulle ta utgangspunkt i en grunnleggende handling – det å ta til ordet! Filmen gir en stemme til mennesker som vi vanligvis aldri hører. Talen er derfor viktig; altfor viktig. Det var derfor viktig for meg å finne en mekanisme som kretser rundt filmens sentrale handlinger, som ville være i stand til å kuppe talen, å få den til å slutte når det var nødvendig.
I stedet for å vise hva som var rett eller galt, og hvem som skulle vinne, var jeg nødt til å kutte talen, å dra utover det som blir sagt og vise menneskene som befinner seg i nærheten av rettsaken og som ikke nødvendigvis kan tilslutte seg alt som foregår der.
Det handler om min egen tvil. Det finnes øyeblikk hvor talen blir kuttet. Andre hvor man kommer helt ut av rettsaken, eller hvor det handler om noe helt annet, som i den innskutte westernparodien. Alt handler i grunnen om den samme historien, men publikum får anledning til å puste, både visuelt og narrativt. Denne pustingen tilføyer filmen nye krefter, noe som gjør det mulig å komme tilbake til ordet; til talen i rettsaken.»
I sterk kontrast til denne dialogdrevne estetikken står Sissakos statiske innstillinger, ofte hvilende på vakre afrikanske ørkenlandskaper – en skjønnhet som også er knyttet til menneskene som okkuperer dem. Men at dette er en bevisst estetikk, er Sissako ikke enig i.
«Denne skjønnheten er mer et resultat av faktiske forhold enn av noen konstruksjon. Ta for eksempel sanddynene, teltene, og så videre: de er kanskje vakre, men for menneskene som lever der, er det først og fremst et sted å bo. Jeg er bevisst på denne skjønnheten, jeg har filmskaperens blikk – kanskje til og med et vestlig blikk – men det er ikke det jeg er ute etter. Det er bare en faktisk tilstand.
Den ekte skjønnheten befinner seg i karakterene; den lever gjennom dem. I Timbuktu, for eksempel, ville jeg si at skjønnheten oppstår hos karakterene – i deres evne til å møte fanatismen og harmonien som oppstår dem imellom. Når vi snakker om vold og barbari, virker det naturlig å kontrastere disse med harmoni. Ta for eksempel antilopen, som representerer alt som finnes av skjønnhet, sårbarhet og indre styrke. Både menneskene og byen – alt dette blir tatt som gisler av terroristene. Det er godt mulig å synes at dette er vakkert, men jeg har ingen intensjoner om å være pittoresk. Derimot finnes det noen grafiske (visuelle) valg – når vi bestemmer oss for å sette opp teltet på et visst sted, for eksempel.»
Selv om Sissako ikke har noen ambisjoner om å være pittoresk i sine iscenesettelser, gjennomsyres filmene hans ofte av vakker hverdagssymbolisme – litt som hos den indiske auteuren Satyjajit Ray. Tydeligst er det kanskje i mesterverket Waiting for Happiness (2002), som følger en gruppe fattige landsbymennesker i deres daglige gjøremål.
«Jeg har ikke prøvd å skape noen paralleller med Ray på noen presis eller bevisst måte, men jeg forstår hva du mener, fordi jeg selv er veldig glad i denne filmskaperen. Vi blir ofte påvirket på et ubevisst plan. Kanskje ikke et helt verk, men én scene, ett øyeblikk i et verk kan ha mye å si for en kunstner.
I Waiting for Happiness spiller lysmetaforen en veldig viktig rolle. Jeg iscenesetter en mann som, til tross for fattigdom og alder, velger et yrke som innebærer å bringe lys til andre mennesker. Når lyset ikke kommer, blir han fortvilet, men finner en redning i barnet som hjelper ham.
Som regel er jeg forsiktig med symbolisme. Her handlet lyset mer om å være i kontakt med andre, å bære med seg og overføre noe. Lyset er en viktig metafor, men samtidig er alt viktig i filmene mine. Ikke nødvendigvis fordi alt er et produkt av noen bevisste valg – alt man ser (klær som henger, hva folk har på seg) resulterer av faktiske forhold. Det er bare et spørsmål om hvilket blikk man anvender. Man kan godt anvende et vestlig blikk, og rose en scene for hvor fin den er: se på disse vakre slørene, hvor fine farger de har, osv. Men disse objektene deltar bare i vanlige menneskers liv og hverdag. Det er deres liv, jeg har ikke skapt det. »
Oscar-nominerte Timbuktu (2014) er imidlertid mer konvensjonell i sin fortellestruktur, og ligger dermed tettere opp mot thrillersjangeren, selv om fokuset konsekvent ligger på alle dem som er ofre for terroristenes absurde regler og handlinger.
«Hvis Timbuktu bruker en mer klassisk fortellemåte, er det blant annet fordi idéen om filmen ikke hadde modnet særlig lenge. Viljen og intensjonen fantes derimot, så det var nødvendig å lage den der og da. Avgjørelsen krevde et mer klassisk filmspråk, et språk som kunne være mer direkte og “frontalt”. Når det er sagt: Ser du nøye på filmen, er historien ikke så klassisk som det ser ut som. Den er fullstendig dekonstruert. Timbuktu består av segmenter, og alle disse kan lett byttes om.»
I flere av Sissakos filmer fremstår Vesten ofte som et fremmed og forstyrrende element. Samtidig virker det som om mange av rollefigurene er tiltrukket av vestlig kultur og drømmen om et bedre liv et annet sted. Ligger det et paradoks i dette?
«Jeg ser ikke noe paradoks eller noen motsetning her. Min rolle som filmskaper eller kunstner er en slags pretensjon om å redegjøre for virkeligheten på et visst sted og et visst tidspunkt i tiden. Eksempelvis i Waiting for Happiness: her befinner lykken seg i selve ventingen, ikke i et potensielt annet og bedre liv.
Min rolle er å fortelle om hva som skjer, selv om det ofte kan være tragisk. En mor som leverer tilbake et lik – slike ting handler Waiting for Happiness om. Det handler også om en eksil, en indre form for eksil. Mentalt har ungdommen Abdellah allerede dratt. Det er søken etter noe annet som er viktig her. Slik foretrekker jeg å se det.
Bamako er den usannsynlige rettssaken: i slike omstendigheter er det viktig, relevant og nødvendig å ta opp den skadelige effekten av fattigdom, og hvordan samfunnstrukturer oppløses i møtet med dem. For meg er dette interessant, og vesten inntrer i denne situasjonen ikke som noe geografisk bestemt, men som noe virkelig som deltar i det samme verdensbildet.
Det handler ikke om Nord mot Sør, men snarere sentrum og periferi, rikdom og fattigdom. Slike motsetninger finnes overalt, på alle stadier i livet. Hvert liv har sin egen nord og sør.»
Til tross for lokale problemstillinger, oppleves ikke Afrika som noe eksotisk i Sissakos filmer. Tvert i mot ligger kvaliteten i en mer universell og emosjonell appell. Hva slags forventninger blir han møtt med som “afrikansk filmskaper”?
«For meg inntar filmene mine en klar posisjon i forhold til dette spørsmålet. Livet på jorda tar opp temaet om Europa ved å sitere Aimé Césaire: Europa er ansvarlig overfor verden for det høyeste antall lik i menneskehetens historie. Dette er en sannhet: det er det kolonialisme handler om. Europa er ikke bare ansvarlig overfor Afrika eller den “sørlige” delen av verden, men ovenfor hele menneskeheten. Slike sannheten har blitt fortalt før, av andre enn meg. Helt fra denne tiden har jeg lent meg opp mot andre som er mer legitime enn meg i deres kritikk.
Waiting for Happiness har også noen øyeblikk hvor Afrika fremstilles på en annen måte enn et kontinent som streber mot Europa. For den kinesiske karakteren som har bodd der i 15 år er Afrika er også et tilfluktssted, hvor det er mulig å skape et nytt liv. Det viser Afrikas predisposisjon for å ta imot mennesker – dette er blitt en realitet nå i dag i mye større grad enn før.»
*
Abderrahmane Sissako er representert med filmene Timbuktu (2014), Livet på jorda (1998) og Bamako (2006) på årets Film fra sør – klikk her for visningstider og omtaler. Publikum kan møte ham i samtale med artikkelforfatteren under festivalen. Les også festivalens profil om Sissako.