I kjølvannet av regjeringens filmmelding, lagt frem av kulturminister Thorhild Widvey 29. mai, inviterte Norsk filminstitutt (NFI) til et innspillseminar om filmformidling torsdag 27. august. Kjernesetningen i programmet var «Kvalitetsfilmens vei til publikum», og med utgangspunkt i regjeringens filmmelding, hadde relevante aktører fra filmformidlingsfeltet samlet seg på Filmens hus i Oslo for å diskutere hvilke tilskuddsordninger som best kan bidra til at norsk og internasjonal ”kvalitetsfilm” når ut til publikum her hjemme.
I filmmeldingen fremgår det at «Regjeringen vil innføre en helhetlig, nasjonal filmformidlingspolitikk som har vært etterlyst av bransjen,» og at Norsk kino- og filmfond, som forvaltes av Film & Kino, «(…) vil bli flyttet til statsbudsjettet og i sin helhet benyttes til en ny tilskuddsordning for filmkulturelle tiltak.» Videre stadfestes det at ansvaret for fondet vil overføres fra Film & Kino til NFI.
I denne artikkelen gjengir vi ikke alt som ble fremført under seminaret – snarere skal vi trekke noen linjer og presentere et overblikk med det vesentligste fra panelsamtalene og innleggene. Dessuten setter vi spørsmålstegn ved noen sakene som ikke ble diskutert, deriblant fremtiden til Cinemateket i Oslo, de øvrige cinematekene og Norsk Filmklubbforbund (NFK).
*
Etter noen innledende ord fra Sindre Guldvog, direktør ved NFI, holdt Guttorm Petterson, administrerende direktør i Film & Kino, en presentasjon av dagens tilskuddsordninger til formidling, hvem mottakerne er og hvordan ordningene gagner publikum. Petterson gjennomgikk også Film & Kino sine ansvarsområder: kompetanseutvikling, rådgivning, opplæring, informasjon, samfunnskontakt, kinodrift og kinoteknikk.
Ettersom NFI ønsker å tilegne seg erfaring fra våre naboland, var Kristina Börjeson, avdelingssjef for distribusjon og visning ved det Svenska Filminstitutet (SFI), invitert for å fortelle om arbeidet med SFIs reviderte tilskuddsordninger. Etter ønske fra den svenske regjeringen gjorde SFI nylig en skikkelig opprydning i tilskuddsordningene.
Börjeson har vært sentral i denne prosessen, og kunne fortelle at opprydningen ble gjort i tett samarbeid med bransjen. De løftet på alle steiner som kunne løftes på for å utforme en sammenhengende og mer moderne modell for tilskuddsordninger. Viktige stikkord var tillit og fleksibilitet; systemet for tilskuddsordningene hadde som mål å sørge for større forutsigbarhet for bransjen, samtidig som det skal kunne tilpasse seg endringer.
Videre utover dagen ble det avholdt to panelsamtaler under overskriftene «Kinoens rolle for film med høy kulturell og kunstnerisk verdi» og «Hvordan kan man gjøre strømmetjenester til en mer attraktiv plattform for filmformidlingsarbeid?». I tillegg inneholdt programmet en innspillsrunde der utvalgte aktører fra bransjen fikk fem skarve minutter hver til å presentere sin sak.
I den første panelsamtalen, der «Kinoens rolle for film med høy kulturell og kunstnerisk verdi» skulle diskuteres, ble det blant annet trukket frem hvor viktig det er å opprettholde klare skillelinjer mellom de kommersielle kinoene, komplementærkinoene, festivalene, cinematekene og filmklubbene, slik at de ikke går hverandre i næringen og konkurrerer om de samme støttemidlene. Det ble også uttrykt et ønske om et tettere samarbeid mellom festival, kino og andre plattformer.
Det ble foreslått å sette strengere krav til lanseringsstrategi ved søknad om importstøtte for kinofilm, og det ble understreket at ikke alle filmer man faller for på festivaler og ønsker å formidle til folket, gjør seg godt på kino. I slike tilfeller må aktørene tenke annerledes i form av alternative lanseringsstrategier; spesialvisninger, VOD osv.
«Den svenske modellen» ble trukket frem som et positivt eksempel, hvis tillit og mer helhetlige rammer – i form av pakkefinansiering, som kan bidra til å skape en større forutsigbarhet i bransjen – bør være til inspirasjon.
Panelsamtalen om «Hvordan kan man gjøre strømmetjenester til en mer attraktiv plattform for filmformidlingsarbeid?» ble varmet opp med et innlegg av Mattias Nohrborg, innkjøpssjef i det innovative svenske distribusjonsselskapet TriArt. Distributør-veteranen delte sine tanker og erfaringer fra distribusjon av ”kvalitetsfilm” gjennom ulike plattformer (kino, DVD/Blu-ray, VOD), og trakk blant annet frem hvor essensielt det hadde vært for TriArt – som en privat aktør på feltet – å skape seg et brand.
Nohrborg var klar i sin tale da han mente at enhver distributør av ”kvalitetsfilm” burde stille seg det eksistensielle spørsmålet: hva er min rolle i distribusjonslandskapet, hva kan jeg tilføre som ikke allerede eksisterer i det nåværende filmlandskapet? I tillegg trakk han frem hvordan VOD som et ”ultrademokratisk” visningsrom skaper en unik mulighet til å formidle klassikere og filmer med kunstneriske ambisjoner utenfor storbyene.
Da «Hvordan kan man gjøre strømmetjenester til en mer attraktiv plattform for filmformidlingsarbeid?» skulle bli diskutert, var man tidlig ute med å understreke at VOD også er en del av formidlingen, og at det er viktig å jobbe med filmene når de fortsatt er aktuelle: Når en film går dårlig på kino, er det ønskelig få den over på VOD så raskt som overhodet mulig, slik at den fortsatt kan tjene på omtalen i media.
Vi har fortsatt pølsefingre hva gjelder håndtering av de digitale plattformene, og Nohrborg etterlyste en utredning av samspillet mellom kino og VOD. Han trakk frem et eksempel fra USA, der Lars von Triers Melancholia (distribuert av Magnolia Pictures) hadde begrenset førpremiere på VOD, og at dette faktisk gav positive utslag for den etterfølgende kinolanseringen. (Det samme VOD-stuntet ble gjort i forbindelse den amerikanske lanseringen av Von Triers Nymphomaniac.)
Selve problemstillingen, «Hvordan kan man gjøre strømmetjenester til en mer attraktiv plattform for filmformidlingsarbeid?», fremstod ikke mindre utfordrende mot slutten av seminaret, men i løpet av dagen ble det tydelig at de aller fleste aktørene møter «de digitale plattformers tid» med mindre skepsis enn man kunne forestilt seg.
Med tanke på at dette seminaret i utgangspunktet skulle vies filmformidling – og ikke bare distribusjon og utfordringer/muligheter tilknyttet strømmetjenester – stusset Montages over at ikke sentrale og akutte spørsmål, som blant annet fremtiden til Cinemateket i Oslo, de regionale cinematekene og Norsk Filmklubbforbund ble nærmere diskutert. I sitt innlegg under innspillsrunden fleipet Jon Iversen, daglig leder i NFK, med at han egentlig hadde forberedt en halvtimes lang video av seg selv i ny dress der han skrøt av alt forbundet har fått til, Anundsen-style. I innlegget forklarte han nok en gang hvorfor filmklubbene er selve ryggraden når det kommer til formidling av kvalitetsfilm.
Cinematekene fikk tilsvarende lite oppmerksomhet. I innspillsrunden var de representert med Ole Petter Bakken, daglig leder for Cinemateket i Bergen, som uttrykte en splittet begeistring for regjeringens filmmelding. Han stilte seg positiv til at det skal bli et statlig ansvar å sikre cinematekene, men var desto mer skeptisk til det å skulle konkurrere om samme midler som de andre cinematekene og festivalene. Bakken oppfordret regjeringen til å legge samtlige cinematek under Nasjonalbiblioteket, slik at de ikke mister sin posisjon i den internasjonale cinematekordningen FIAF (Fédération Internationale des Archives du Film – vi har tidligere skrevet om problematikken i denne artikkelen).
Med det som kan bli Oslos eneste «sekundærkino» i anmarsj, Vega Scene, var det også underlig at det ikke ble mer snakk om tilretteleggelse for støtte til oppstart og drift av et slikt sted. Dette er noe som eksisterer i samtlige av storbyene i våre naboland – selv Reykjavik har sin egen sekundærkino. Unnur Sande fra distributøren Arthaus representerte Vega Scene i den første panelsamtalen, men det ble lite prat om tilretteleggelse for denne typen kinodrift i de største byene.
Det er viktig at kvalitetsfilmen når sitt publikum, og en sekundærkino kan definitivt spille en viktig rolle, i dynamisk samspill med de større kinoene. Under et seminar som dette, burde det ikke bare være snakk om tilgjengelighet, men også konteksten man bygger rundt kvalitetsfilm – altså den faktiske formidlingen. Mange foretrekker å oppsøke «kunstnerisk film» på et litt annet sted enn de generiske popcorn-infernoene, i mer ”kultiverte” krypinn der rødvinen får skvulpe litt i glasset. Ikke minst blir mange først interesserte i denne typen film hvis de leser om dem på forhånd – og da gjerne artikler som kan by på noe mer enn dagsavisenes korte anmeldelser.
Filmformidling handler om så mye mer enn tilgjengeliggjøring. Selv om det var interessant å høre om potensialet til «moderne distribusjon», etterlyser vi at NFI følger opp dette med et seminar som fokuserer på viktigheten av å skape kultur rundt selve filmvisningene.
*
Videoopptak av seminaret ligger nå ute på Norsk filminstitutts hjemmesider.