Den kinoaktuelle svenske filmen Min lille søster tematiserer spiseforstyrrelser på en sannferdig måte, gjennom å skildre en sterk, men vanskelig relasjon mellom to søstre. Vi har snakket med regissør og manusforfatter Sanna Lenken og skuespiller Amy Deasismont.

Stella (Rebecka Josephson) er på vei inn i puberteten, og ser opp til storesøsteren Katja (Amy Deasismont), en talentfull kunstløper, som på en passiv-aggressiv måte forsyner henne med mindreverdighetskomplekser. Fortellingen fokuserer på hvordan Stella sakte men sikkert skjønner at det er noe galt med Katja, og hvordan hun havner i en ubehagelig mellomsituasjon, der hun enten må svike søsteren – som bedyrer at spiseproblemene er noe forbipasserende og skal holdes hemmelig – eller foreldrene.

Min lille søster preges av en ettertenksom tone og et observerende, men samtidig poetisk uttrykk, og er like hjertevarmende og vakker som den er konfronterende og vond. Filmen retter seg mot både ungdom og voksne, og altfor mange vil nok kjenne seg igjen i virkeligheten som skildres; i følelsen av å være redd for å ikke leve opp til egne og andres forventninger, og i behovet for å ta kontroll over kroppen på en destruktiv måte.

Samtalen nedenfor fokuserer på filmens tematikk og visuelle uttrykk, samt arbeidet med å utvikle fortellingen og rollefigurene.

Regissør og manusforfatter Sanna Lenken. (Foto: Arthaus)

*

Montages (M): Spiseforstyrrelser er et tema de fleste må forholde seg til i løpet av livet, enten som ungdommer eller foreldre. Likevel er det relativt sjeldent at problematikken behandles på film; selv i dramaer som retter seg mot tenåringer, er spiseforstyrrelser ofte bare en «autentisitetsmarkør» eller en «detalj» som visualiserer usikkerhet og forventingspress.

Min lille søster er imidlertid en temafilm. Selv om fortellingen rommer mye, kretser den tydelig rundt kunstløpersken Katjas anoreksi/bulimi og lillesøsteren Stellas opplevelse av dette. Hvordan oppstod ideen om å lage filmen?

Sanna Lenken (SL): Jeg kjente et sterkt behov for å fortelle denne historien, nettopp fordi det eksisterer et tomrom: rusmisbruk og alkoholisme skildres ofte på film, men nesten ingen griper tak i spiseforstyrrelser. Denne sykdommen forteller mye om hva det innebærer å vokse opp som jente, og hvordan vi tidlig begynner å avlese signaler som tilsier at vi må endre oss for å kunne bli elsket.

Dette er noe jeg stadig sliter med, som voksen – kan jeg ikke bare få være menneske? Mye av sykdommen handler om eksistensiell angst knyttet til å det å forstå hvem man skal være; man får kontroll over det indre kaoset ved å kontrollere inntaket av mat.

M: I hvilken grad er Min lille søster basert på erfaringer fra ditt eget liv?

SL: Filmen er delvis inspirert av mitt eget liv. Jeg led av anoreksi som tenåring, og har anvendt denne erfaringen. I tillegg har jeg gjort mye research. Dette er en fiksjon, så fantasien min har naturligvis også vært en medskaper under skriveprosessen, men alt springer ut av noe jeg har opplevd eller følelser jeg har kjent på.

M: Amy, for de fleste er du best kjent som sanger og popartist, under artistnavnet Amy Diamond. Din egen ungdomstid har nødvendigvis blitt preget av å være en profilert person som fremmede mennesker har tanker og meninger om – har du selv opplevd et forventningspress og/eller et kroppspress, slik din karakter Katja gir uttrykk for i filmen? Og i så fall: var dette noe du bragte med deg inn i rolletolkningen?

Amy Deasismont (AD): Jeg har alltid vært dratt mot det å prestere – uansett om jeg hadde valgt å arbeide med musikk eller ikke, ville jeg trolig blitt trukket mot et yrke der man blir vurdert utfra prestasjoner. Utover i tenårene, da jeg var rundt 17, utsatte jeg meg selv for mye press; jeg følte meg fantastisk når jeg var «flink», og dårlig de gangene det ikke gikk så bra som jeg ønsket.

Jeg kjenner meg igjen i Katjas måte å tenke på; hun må være dyktig og prestere hele tiden, ellers strekker hun ikke til. Med alderen har jeg lært meg at verdien av meg selv ikke dikteres av prestasjonene mine, og dermed blitt en lykkeligere person. Før denne erkjennelsen, ble det mange tøffe tak – tenårene mine var definitivt preget av et tyngende forventningspress.

M: I tillegg til å være artist, har du erfaring som programleder i fjernsynet, og har dessuten spilt hovedrollen i en musikaloppsetning av Alice i Eventyrland. Rollen du spiller i Min lille søster må likevel sies å være utfordrende på en helt annen måte enn noe du har gjort tidligere – kan du fortelle litt om hvordan du jobbet med å tilnærme deg rollefiguren?

AD: Katja føles definitivt som min første ordentlige rolle. I forkant gjorde jeg veldig mye research for å få lære mer om hva spiseforstyrrelser gjør med et menneske; hvordan det påvirker humøret og relasjonene til venner og familie. Ettersom jeg selv har slitt med angst i tenårene – og fortsatt gjør det, i voksen alder – kunne jeg finne flere av Katjas følelser i meg selv, og løfte dem ut for å kunne gestalte henne.

Katja (Amy Deasismont) og Stella (Rebecka Josephson).

M: Rollebesetningen er helt avgjørende for at historien skal kunne formidles på en troverdig måte – det må oppstå en naturlig kjemi mellom skuespillerne. Hvordan jobbet dere underveis i castingprosessen? Eksisterte det en klar idé om hvordan rollefigurene skulle fremstå allerede på manusstadiet?

SL: Vi ble nødt til å finne to fantastiske personligheter, som kunne uttrykke følelser uten sperrer, helt ufiltrert. Ellers hadde jeg ikke noen tydelig idé om hvordan søstrene skulle fremstå visuelt, men de måtte være sterke, sårbare, skjøre, sinte, gale, sjarmerende, varme – om hverandre. Alle egenskapene hos et menneske, egentlig. Det tok et år å finne Katja og Stella, og jo mer vi lette, jo mer skjønte vi at det var utfordrende å finne noen som kunne åpne seg på en slik måte.

I utgangspunktet var jeg skeptisk til at Amys artist-persona ville komme i veien for rollefiguren, men ble gradvis overbevist etter flere runder med prøvefilming – hun var jo enormt god. Rebecka Josephson var selvlysende allerede under den første prøvespillingen, og usedvanlig tålmodig til å være så ung (mange barn blir slitne eller lei etter bare en halv dag, hvilket gjør at man blir nødt til å gi seg, og utsette scener til neste innspillingsdag). Jeg var påpasselig med å teste ut hvordan hele familien fungerte sammen, for å forsikre meg om at det fantes en troverdig kjemi. Amy og Rebecka ble nærmest «forelsket» i hverandre da de møttes for første gang, så det ble raskt åpenbart at de to ville fungere som søsken.

M: Rebecka Josephson uttrykker et stort spekter av følelser med en subtilitet og troverdighet man sjeldent ser hos mer erfarne, selvbevisste skuespillere…

SL: Jeg klarte simpelthen ikke ta øynene vekk fra henne. Rebecka gjorde meg nysgjerrig hele tiden, hun virket umiddelbar i reaksjonene sine, og hengav seg fullstendig til rollen. Hun er dessuten en skuespiller, på tross av sin unge alder; hun og Stella er svært ulike, så Rebecka ble måtte lete langt utenfor seg selv for å tolke rollefiguren. Hun er veldig god på å ta regi, og vi lekte oss mye med de ulike situasjonene – også de vanskelige. Selv om det var tøft for henne, rent følelsesmessig, var det åpenbart at hun elsket å dykke inn i en rolle, å bli en annen, i en slik grad at jeg følte meg trygg på at dette kom til å fungere. Hun var i stand til å bære filmen.

M: Hvordan ble du involvert i prosjektet, Amy? Du har tidligere drevet med kunstløp, så det er naturlig å forestille seg at dette har vært en medvirkende årsak til at du ble aktuell for rollen?

AD: Jeg oppdaget en annonse, der det fremkom at Sanna var på utkikk etter jenter som både kunne spille og danse isdans. Jeg tok kontakt med castingansvarlig, og spurte om mulighetene for å prøvefilme. Deretter fulgte en lang prosess med mange auditions, for det var mange som ønsket seg rollen.

Flere av kandidatene hadde ingen erfaring med kunstløp, men det hadde vært mulig å løse akkurat denne biten på en annen måte, ved hjelp av en body double. Når det er sagt, var det naturligvis praktisk for filmskaperne at jeg hadde drevet med kunstløp tidligere.

M: Kunstløp må sies å være en relativt sjelden fritidsaktivitet. Hva er årsaken til at akkurat denne sporten ble et motiv i filmen? Var det visuelle rundt sporten – vinter, is, kulde – utslagsgivende?

SL: Jeg tenker på kunstløp som noe stereotypt. Jentene som danser må som regel være grasiøse, vakre, skjøre, og koreografien deres er sjeldent like kraftfull som de mannlige kavalerenes, dessverre. Jeg ønsket å rasere dette bildet ved å leke med klisjeen. Dernest er det selvfølgelig et spennende miljø, rent visuelt, og ikke minst auditivt. Det var imidlertid fryktelig krevende å jobbe med film i en kald og glatt ishall, så jeg vender neppe tilbake…

M: Stella settes ofte i taktil forbindelse med omgivelsene sine; hun leker med billen hun har i et glass på rommet sitt, holder rundt krystaller som henger i vinduet, studerer søsterens glitrende kjoler osv.

SL: Som barn beveget jeg meg ofte inn i min egen verden, stengte alt annet ute. Filmens fortellerperspektiv er et barns blikk, og jeg ønsket å møte dette i øyehøyde for å forstå hvordan Stella opplever omgivelsene. Jeg og fotografen arbeidet mye med å finne et riktig uttrykk for «Stellas verden».

M: Det er som om lyset danser rundt henne. I det hele tatt preges filmens visualitet av en spesiell bruk av hvitt lys, og ofte motlys – for eksempel i scenen der Katja og Stella trener sammen tidlig i filmen.

SL: For en fin beskrivelse! Jeg og Moritz Schultheiss (fotograf) diskuterte filmens lyssetting i forkant av innspillingen, og tegnet oss et bilde av hver eneste scene. Vi var heldige å arbeide med en fantastisk lysmester som heter Tobias Henriksson, og mange av ideene er hans. Ettersom vi tenkte på fortellingen som en kjærlighetshistorie mellom to søstre, ønsket vi at lyset skulle fange inn relasjonen.

M: Speil er et annet gjennomgangsmotiv.

SL: Speilet var dessverre min beste venn som ung. Det er jo her vi aktivt søker etter vår identitet: vi ser noen når vi retter øynene mot speilflaten. Ikke bare oss selv, men også den vi tror andre ser, og den vi ønsker å være. Symbolikken er kanskje vel tydelig, men slik ble det.

M: Teksturen, fargene, det håndholdte kameraet, nærheten til ansiktene og kroppene, får meg til å tenke på realismen i nyere rumensk film. Har du forholdt deg til noen konkrete inspirasjonskilder under prosessen med å planlegge og ferdigstille filmen?

SL: Jeg er ingen ekspert på rumensk film, men jeg er svært begeistret for Cristian Mungius 4 måneder, 3 uker og 2 dager; den har en veldig tydelig visjon, og var til stor inspirasjon for kortfilmen min Äta lunch (som også handler om spiseforstyrrelser, red.anm.).

Under arbeidet med Min lille søster var nok Andrea Arnold, Abdellatif Kechiche og Bo Widerberg viktigere – dette er regissører som beskriver hva det vil si å være menneske, og som rører meg dypt. Jeg var også inspirert av den poetiske realismen i min fotograf Moritz Schultheiss’ forrige film, Tore Tantz. Den er rå og romantisk på samme tid, og denne kombinasjonen ble en ledesnor under arbeidet med Min lille søster.

M: Katja oppleves tidvis som en ubehagelig, nesten truende karakter – hun er nødt til å holde andre mennesker på en viss avstand, bygge et skjold rundt seg selv. Denne typen oppførsel er vanlig blant personer som lider av spiseforstyrrelser, men dere var ikke engstelige for at avstanden mellom de to søstrene skulle fremstå for stor for publikum? Historien er jo også avhengig av at vi kan se en gjensidig ømhet mellom de to.

SL: Absolutt. Nettopp derfor var det viktig å inkludere varme, kjærlige scener. I en søskenrelasjon kan det pendle mellom hat og kjærlighet, og bevegelsen mellom de to følelsene kan gå raskt. Jeg ble nødt til å stole på at publikum kunne kjenne seg igjen i forholdet, og hvor slem man kan være mot sine nærmeste, uten at dette går på bekostning av nærheten. Amy har en naturlig varme i sin utstråling, og det var viktig at denne fikk lyse igjennom, selv når Katja er hard overfor lillesøsteren. Vi lette lenge for å finne en skuespiller som hadde denne egenskapen.

M: Min lille søster er først og fremst en coming of age-historie om Stella, som er nødt til å beskytte, men også være lojal overfor storesøsteren, og samtidig ta ansvar for å realitetsorientere foreldrene, som lenge er blinde for eldstedatterens problemer. Hvordan balanserte du fortellingen mellom Stella, Katja og foreldrene? Var det viktig å hele tiden holde fast ved Stellas synsvinkel, eller vurderte du å veksle mellom de to søstrenes blikk?

SL: Jo, jeg vurderte å lage to parallelle fortellinger, men etter hvert syntes jeg det var en viktig utfordring å begrense filmen til Stellas perspektiv – det føltes modigere, mer tydelig. Stella speiler hvordan denne sykdommen først er noe å etterstrebe – hun ønsker jo å bli som sin anerkjente storesøster. Filmen skildrer Stellas kamp mellom å ville forandre seg og bli som Katja, eller redde henne.

Enkelte har gitt uttrykk for at de ikke opplever en genuin forståelse for spiseforstyrrelser etter å ha sett filmen, men jeg synes den er enormt tydelig på dette, ved å vise hvilke signaler som får unge jenter til å begrense og endre seg selv for å bli elsket (gjennom Stella), og hvordan sykdommen er noe samfunnet i praksis hyller (gjennom Katja, før hun får diagnosen). Jeg synes ofte regissører vil fortelle om for mye på en gang, slik at det blir vanskelig å identifisere seg med historien og rollefigurene, og ønsket derfor at publikum skulle kjenne Stellas nærvær gjennom hele filmen.

M: Du gjør en fremragende rolletolkning i Min lille søster, Amy, og har mottatt mange lovord fra både svensk og utenlandsk presse. Ønsker du å jobbe mer som skuespiller fremover, ved siden av å fortsette med musikken?

AD: Jeg vil veldig gjerne fortsette som skuespiller. Det er så spennende å nærme seg et menneskes liv, innta et annet blikk og en annen forståelse av verden. Jeg er fascinert av menneskers psyke og følelsesliv, og ved å ikle seg en rolle, kan man utforske følelser, situasjoner og relasjoner en ellers ikke ville hatt tilgang på.

*

Min lille søster hadde premiere 25. september, og går nå på norske kinoer.