En natt i Berlin ^[1] er teknisk imponerende som ren utmattelsesøvelse, men klarer aldri å befri seg fra sin egen gimmick. Filmen velger den letteste veien ut, og blir friksjonsløs.

Sebastian Schipper ^[2]s fjerde spillefilm som regissør, Victoria, har fått en langt mer salgbar tittel på norsk: En natt i Berlin blir en slags gentrifisert storby-ekvivalent til den trettende landsbyromantikken titler som Landhandleren i Provence ^[3] bærer bud om. Det blir billig leie, billig gatemat, billig MDMA, tilfeldig rave, masse unge europeere; kanskje deltidsjobb på den svenske avdelingen til Zalando, eller som barista. Og om noen fortsatt skulle være i tvil: Det skal skje om natten, det skal skje en hel natt, og det skal skje i Berlin.

Spanske Victoria (Laia Costa ^[4]) har akkurat flyttet til den tyske hovedstaden. Språket er fremmed, jobbet på en pregløs kafeteria akkurat spennende nok, og Berlin virker fortsatt såpass mystisk og forlokkende at de fire fremmede mennene hun møter – etter en fuktig kveld ute på byen – representerer et eksotisk brudd med den desillusjonerte fortiden som mislykket klassisk pianist ved musikkonservatoriet i Madrid.

Intet nytt under solen: Hovedpersonen har en kreativ fortid, og må ta en jobb bak disk for å overleve; hun har forlatt en neglisjert generasjon i hjemlandet, er åpen for nye mennesker og impulser, og lokkes med på en actionfylt reise mot nattens ende.

^[5]

Bak kameraet står 35 år gamle, norske Sturla Brandth Grøvlen ^[6], og ikke overraskende har filmen fått mest oppmerksomhet for nettopp fotoarbeidet: Hele filmen (2t 14m) er skutt i én eneste lang, håndholdt tagning. Vågestykket er imponerende gjennomført, ikke minst rent teknisk (det endelige resultatet er visstnok det siste av i alt tre forsøk), og en slik øvelse i begrensingens kunst er et interessant utgangspunkt.

Et så dominerende stilvalg vil vanligvis komplementere sentrale motiver i filmens fortelling, og i En natt i Berlin virker kameraets tilstedeværelse som en deltagende her-og-nå-væren tiltenkt å underbygge fortellingens pulserende, oppjagede og urbane intensitet. Og det er vanskelig å argumentere mot at En natt i Berlin nettopp er pulserende, oppjaget, urban og intens – problemet er at den ikke er så veldig mye mer.

Valget om å skyte filmen i én tagning reiser en rekke tankevekkende problemstillinger: Hva bidrar fraværet av klipp med under oppbyggingen av en dramaturgisk kurve? Hvordan er kameraet med på å skape nærhet eller fravær til menneskene det fanger inn? Med utgangspunkt i et spørsmål om filmens sprang mellom polene subjektiv/objektiv, hvilken rolle inntar selve filmens øye?

^[7]

Filmens stil representerer en strime av kontinuitet, eller i alle fall et forsøk på å fremstille løpende tid. Grepet er uvanlig, og skaper en fremmedgjøringseffekt som tilskueren kan reflektere over. Foruten Hitchcocks Rope ^[8], er vel Iñárritus Birdman ^[9] det mest kjente eksemplet på en film som anvender denne tilnærmingen, selv om den bare – via elegante maskeringsteknikker – gir seg ut for å være skutt i én sammenhengende tagning. (Aleksandr Sokurovs Russian Ark ^[10] er derimot ekte vare, akkurat som En natt i Berlin.)

Filmer som gjør hevd på en så radikal tilnærming til kameraet, bør rettferdiggjøre grepet som estetisk eller konseptuelt interessant. Begge deler virker fraværende i Schippers film. Kameraets rolle – som en slags sjette hovedperson, ved siden av Victoria og de fire tyskerne hun møter – forblir udiskutert; det er ingen tilløp til å problematisere det man kan omtale som en slags deltagende voyeurisme.

En natt i Berlin er skutt i en kornete, stresset stil, som jeg antar er ment å speile rollefigurenes oppjagede følelser. Når noe skjer, ristes og løpes det; når relasjoner skal avtegnes, roer det seg. Et utprøvd virkemiddel, som står i kjedelig kontrast til den ambisiøse long take-visjonen. To øyeblikk stikker seg imidlertid ut i en ellers – paradoksalt nok – stillestående affære: den intenst nærværende åpningen, der Victoria danser, badet i strobelys; og et øyeblikk litt ut i filmen, der outsiderbanden løper fra politiet, så manisk at bildene får en YouTube-aktig umiddelbarhet ved seg.

^[11]

Selveste Nils Frahm ^[12] står oppført som filmens komponist, men blir ikke utnyttet godt nok. Musikken dukker som regel opp på de mest innlysende steder, for å understreke og bygge opp om enkle følelser og stemninger. Dette er i tråd med fraværet av andre grep som kunne ha belyst, manipulert og lekt med det begrensede filmatiske rommet. Den første scenen der vi hører ikke-diegetisk musikk, blir nesten utilsiktet komisk: Victoria har forlatt klubben og så vidt blitt kjent med sine fire nye venner, og i et forsøk på å skape en «tilfeldighetens storbypoesi», klines melankolske synthtoner og dyp bass utover lydsporet. Her skal vi skjønne hvor det bærer.

Skuespillet til Laia Costa, som er i kameraets søkelys så godt som hele tiden, er akseptabelt – hun gestalter den usikre, identitetssøkende spanjolen oppskriftsmessig, men overbevisende. Det står dårligere til med resten av staben. De halvkriminelle, nokså patetiske fire mennene (én av dem har selvsagt et hjerte av gull), gangsteren i underetasjen av parkeringshuset, de tilfeldige ofrene osv. er alle euro-typecastet på en måte som får meg til å tenke at Dardenne-brødrene bør holde jevnlige forelesninger for visjonære, sentraleuropeiske regissører som vil skildre et kriminelt undergrunnsmiljø. Brorparten av rollefigurene i En natt i Berlin er rett og slett ikke troverdige nok, og bryter med den autentisiteten filmen ellers ønsker å fange; de minner om anakronistiske amerikanske klisjéer.

Men også «det autentiske» forblir en filmisk illusjon. Å gi hovedpersonen en vaklende personlighet, for så å skyve et frenetisk ristende kamera opp i ansiktet hennes… det oppleves dessverre ikke som spesielt treffende eller virkelighetsnært; formen lykkes ikke med å speile rollefigurens indre følelsesliv på en sammensatt måte.

Sebastian Schipper har åpenbart et humanistisk prosjekt gående for seg, men besitter verken ydmykheten eller omtanken for menneskene foran kamera man finner hos de virkelig store filmskaperne. Schipper går seg vill i sin egen formøvelse, og på tross av interessante grep, ender filmen opp uten motstand, uten spennende innhold.