Kay Pollaks Så som i himmelen (2004) ble nominert til Oscar, gjorde Michael Nyqvist til superstjerne, og lokket millioner til kinosalen. Nå er oppfølgeren til den eventyrlige suksessen like rundt hjørnet.
Kay Pollak er et mysterium. I løpet av en karriere som strekker seg over førti år, har den 77 år gamle regissøren bare laget fem spillefilmer. Pollak har aldri gitt etter for populariteten som har oppstått etter suksesser som Barnens ö (1980) og Så som i himmelen; en har snarere fått inntrykk av at han utelukkende arbeider med prosjekter som virkelig betyr noe for ham selv.
I et intervju med Göteborgs-Posten, omtaler han likevel oppfølgeren til sistnevnte, Så og på jorden («Så ock på jorden»), som «en gåva till alla som har längtat», og forteller at han fortsatt mottar henvendelser fra fans som elsker originalen.
La oss spole tilbake til gjennombruddet. Barnens ö må regnes som en av de beste oppvekstskildringene i skandinavisk filmhistorie, og ble behørig belønnet med Guldbagge-priser for beste film, regi og mannlige hovedrolle i 1981. I kombinasjon med Pollaks impresjonistiske fortellerstil, sørger en bemerkelsesverdig bruk av Jean-Michel Jarres synthmusikk for å gi filmen en distinkt, drømmeaktig kvalitet – på grensen til magisk realisme à la Víctor Erices El espíritu de la colmena («Bikubens ånd», 1973).
Nye generasjoner har dessverre blitt snytt for muligheten til å stifte bekjentskap med filmen, da den verken er tilgjengelig på DVD eller Blu-ray. Det ryktes at årsaken er et par unødvendige nakenscener, som involverer den mindreårige hovedkarakteren, men det er vanskelig å forstå hvorfor man ikke har kommet frem til en løsning som kan fungere både for regissøren og en gitt distributør – Barnens ö er strengt tatt en betydelig film i den svenske kanon.
Etter Barnens ö tok det hele seks år før Pollak kunne presentere sin neste film, Älska mej (1986), som ble rammet av en rekke problemer under innspillingen. Dessuten fikk den premiere samme dag som Olof Palme ble skutt, hvorpå den havnet i skyggen av tragedien, og mistet mange potensielle kinopublikummere. Pollak forteller Göteborgs-Posten:
Efter Älska mej ville jag aldrig mer göra en film. Jag tänkte att det inte går i Sverige, man får aldrig de resurser man behöver. Jag kan bli avundsjuk när jag ser filmer som Amadeus av Milos Forman, vilka resurser de har. Men så fick jag en idé som växte och blev så djup och bra att det inte gick att motstå.
Det er Så som i himmelen han sikter til. Sytten år etter Älska mej, hadde Pollak for lengst havnet i glemmeboka hos de fleste, men comebacket ble en enestående suksess de færreste kunne forutse, som kulminerte med en Oscar-nominasjon for beste ikke-engelskspråklige film.
Så som i himmelen er et svulstig, men gripende melodrama om en internasjonalt anerkjent dirigent (Michael Nyqvist) som vender tilbake til sin fødeby Ljusåker i Nord-Sverige. Daniel Daréus, som han heter, blir invitert til å komme med innspill til det lokale kirkekoret, og i løpet av kort tid blir ambisjonene til den lille forsamlingen langt større enn noen kunne forestilt seg. I løpet av prosessen blir han hodestups forelsket i karismatiske Lena (Frida Hallgren), og relasjonen mellom de to vekker blandede følelser hos de andre koristene.
Så som i himmelen har spist seg inn i voksenkulturen her hjemme som få andre på 00-tallet; ikke minst har komponist Stefan Nilssons gåsehudfremkallende vakre Gabriellas sång blitt en favoritt i både bryllup og begravelser.
På tross av jubelen, ble det nok en gang stille fra Pollak. De siste årene har han holdt en rekke inspirasjonsforedrag om det å være menneske, og skrevet bøkene Att växa genom möten (1994) og Att välja Glädje: en bok om att få ett bättre liv (2001). Og kanskje har interessen for film forsvunnet helt, for selv om regissøren bedyrer at «allt vi gör ska vara en tia – inte sju och en halv», gir traileren mildt sagt inntrykk av at Så og på jorden er et halvhjertet arbeid. Faktisk ser filmen ut som en svensk folkekomedie av verste sort, helt uten intensiteten som løftet den loslitte historien om «den verdensvante kunstneren som vender hjem» i Så som i himmelen.
Begge filmene er fotografert av norske Harald Gunnar Paalgard, men der bildene i Så som i himmelen hadde tekstur og dybde, ser arbeidet i Så og på jorden ut som et digitalt smøreri, av typen han bidro til å kaldkvele Torun Lians Victoria med for et par år siden.
Fortellingen virker på sin side som en B-side av originalen. Filmweb presenterer den slik:
Vi møter igjen folkene i Ljusåker i Sverige, rett etter at deres korleder, den verdensberømte dirigenten Daniel Darèus, døde og forlot dem alle. Igjen står også hans livs kjærlighet Lena som venter deres barn. Lena elsker folkrock og country, og tar under litt tvil på seg ansvaret for musikken i stedets folketomme kirke. Det blir startskuddet for en rekke hendelser som vekker opp menneskers glede og lengsel. Samtidig er hennes arbeidsmetoder sterkt provoserende for etablissementet og venner av dette. Det blir stadig tydeligere for både Lena og folket i byen at det ikke finnes en mer revolusjonerende kraft enn dans og musikk. Målet er å oppføre intet mindre enn Händels Halleluja på direkte TV, i forbindelse med gjenåpningen av kirken etter omfattende oppussing.
Folkrock og country? Glede og lengsel? Dette skal nok bli en prøvelse, også for dem som i utgangspunktet har ønsket seg en oppfølger til Så som i himmelen. Om ikke annet, er det interessant at Pollak – som altså har for vane å ligge i mange års dvale mellom hver film – vender tilbake med et gjennomkommersielt prosjekt.
For øvrig er det verdt å merke seg at vårt eget stjerneskudd Jakob Oftebro spiller den mannlige hovedrollen. Fra originalen vender blant andre Frida Hallgren og Lennart Jähkel tilbake foran kameraet.
Så og på jorden får premiere på svenske kinoer 4. september. Filmen skulle egentlig settes opp i Norge bare to uker senere, men etter hva Montages har fått høre, står den nå uten distribusjon. Det er uvisst hva som er årsaken til at SF ikke ønsker å satse på filmen.
*