- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Secret Honor (1984)

Av Atli Bjarnason , 8. juli 2015 i Coup de Cœur

Når Richard Nixon, den eneste amerikanske presidenten som har trukket seg fra sin post, fremstilles på film, er han alltid utpekt som statsoverhodenes sorte får: en tafatt, grunnleggende feilbarlig mann uten styrken eller skruplene man forventer av en leder. Secret Honor [1] er intet unntak, men her får Nixon selv ha ordet alene, og han forsvarer sitt raserte ettermæle med nebb og klør, mens håpet likevel siver ut av hans knyttede never.

Filmen åpner med at Nixon tar seg til rette i sitt romslige hjemmekontor, skjenker seg selv et glass whisky og begynner å snakke i en båndopptaker. Han gir først noen praktiske beskjeder til en Roberto (formodentlig en assistent, løpegutt, advokat eller noe tilsvarende), før han henvender seg til en imaginær dommer, og begynner å formulere sin forsvarstale. På skrivebordet har han plassert en pistol. Hvilket aspekt ved Nixon er det som har tilegnet pistolen en rolle i dette dramaet? Er det den paranoide Nixon, med sin tvangsmessige trang til å dokumentere alt, som konstant frykter å bli dolket i ryggen av sine nærmeste, og som har plassert overvåkningskameraer i hele huset? Eller er det den selvdestruktive Nixon, tilbøyelig til å komme de som vil knuse ham i forkjøpet?

Kanskje er pistolen tenkt som en siste utvei – Nixon har hemmeligheter å fortelle, hemmeligheter så sjokkerende at de ikke kan offentliggjøres før etter hans død. Uansett understreker pistolens tilstedeværelse at for Nixon er dette et spørsmål om liv og død. Han er blitt frarøvet historien, og har bestemt seg for å gjenvinne den, koste hva det koste vil.

Robert Altman [2] rakk å regissere flere titalls filmer, men blant hans mindre kjente produksjoner stikker Secret Honor seg ut som et høydepunkt. Den bærer preg av å være en filmatisering av et scenestykke – Secret Honor er en halvannen times monolog, som utelukkende utspiller seg på Nixons kontor, fra en stadig mer rablende eks-president. Således skiller den seg fra de mest karakteristisk altmanske filmene; de omfangsrike ensembledramaene, hvor det ofte føles som om Altman lar fiksjonsuniverset utspille seg fritt, og nøyer seg med å betrakte begivenhetene med et distansert, antropologisk blikk.

Nixon1 [3]

Det er ikke dermed sagt at Altmans fingeravtrykk er fraværende i Secret Honor. Den varme, empatiske tilnærmingen han så ofte har overfor sine rollefigurer forærer han også Nixon, men uten å unnskylde ham. Resultatet er det som sannsynligvis er den mest mangefasetterte filmfremstillingen av mannen – ikke minst takket være Philip Baker Hall [4]s forrykende rolleprestasjon. Oliver Stone [5]s Nixon [6](1995) er er også i nærheten av å oppnå noe slikt, men nyansene overkjøres av Stones sedvanlig bombastiske registil. Desto mer vanlig er det å finne skadefro karikaturer, som i Dick [7] (1999) og The Butler [8] (2013).

Den Nixon vi møter i Secret Honor er en begavet, ressurssterk mann, selv om han også fremstår både klønete og latterlig. Hans akilleshæl er hans indre demoner, som åpenbarer seg nesten med det samme han åpner munnen, og sender ham ut på lange digresjoner. Så summer han seg, vender seg mot båndopptakeren og gir Roberto beskjed om å slette de irrelevante avstikkerne, for så å nærmest umiddelbart begi seg ut på nok en fresende tirade. Fasaden av autoritet og retorisk tomprat som han anlegger overfor båndopptakeren slår sprekker gang på gang, og han forsvinner stadig dypere ned i en spiral av bitterhet, frustrasjon og selvmedlidenhet.

På mange måter minner han om hovedpersonen i Werner Herzog [9]s Aguirre – Guds vrede [10]. De drives til å kjempe lenge etter at slaget er tapt, og er besatt av makt, selv om de er blitt gjort fullstendig maktesløse. Mens mannskapet hans ligger døende rundt ham, planlegger soldaten Aguirre hvordan han skal herske over hele Sør-Amerika. Nixon utviser den samme fåfengte stormannsgalskapen – han kjemper sitt livs kamp, men han slåss mot vindmøller idet han skriker mot presidentportrettene på veggene, som stirrer tomt og uaffektert tilbake.

Nixon og kamera [11]

Den briljante monologen som er Secret Honors fundament, er ført i pennen av Donald Freed [12] og Arnold M. Stone [13], som adapterte manuset fra sitt eget stykke. Filmen føles i stor grad som filmet teater, men har altså en åpenbar verdi som film – utover at den foreviger Baker Halls fantastiske rolletolkning, som han tidligere hadde fremført på scenen.

Nixons maktesløshet og irrelevans understrekes av filmspråket, først og fremst av kontrasten mellom den rasende mannen og den stoiske roen ved Altmans kontrollerte kamerabevegelser. Dermed blir ensomheten desto mer knugende, når Nixon roper sine anklager mot mikrofonen, som er stilt foran en tom kontorstol; når han, med armene hevet triumferende, rekonstruerer sin presidentinnsettelse, og vi ser dette via refleksjonen av ham i vinduet – ute er det bare stumt mørke, intet publikum. Det dveles jevnlig ved overvåkningskameraenes monitorer, og selv om disse kornete skjermbildene vekker assosiasjoner til Nixons storhetstid – det på et vis ikoniske ved bildet av en berømt mann på en tv-skjerm – oppleves han her på sitt mest tafatte. Monitorenes likegyldige, «objektive» bilder stripper vekk all betydning, og det som står igjen er en rallende, slagen gammel mann.

Man kan nok med en viss sikkerhet gå ut fra at Altman og de andre filmskaperne ikke hadde spesielt høye tanker om Nixon, men Secret Honor er altså ikke et ondsinnet forsøk på å tvinge ham ytterligere i kne. I fortekstene beskrives filmen som «a work of fiction, using as a fictional character a real person, President Richard M. Nixon – in an attempt to understand». Som nevnt oppleves filmens portrett av Nixon som empatisk – med en genuin vilje til å forstå den demoniserte presidenten – men det bærer også med seg dystre, omfattende implikasjoner.

Nixon og Eisenhower [14]

Avsløringene Nixon brenner inne med er at Watergate-skandalen bare var en avledningsmanøver, for rette oppmerksomheten vekk fra langt større forbrytelser. Han skal ha mottatt bestikkelser for å holde krigen i Vietnam gående så lenge som mulig – heri ligger «den hemmelige æren» som filmens tittel viser til, som Nixon får bære mens hans offentlige ansikt har blitt vansiret. Det er en politisk skrekkvisjon, som maler ham som en skurk av enorme proporsjoner, men også som en marionett for større og mer uhyggelige krefter enn ham selv. Det amerikanske politiske system kan knapt fremstilles mer pessimistisk.

Men alt dette peker tilbake på stakkars Nixon, som befinner seg i en uutholdelig situasjon som kun kan bli verre. Han er offer for et ødelagt system og egen bitterhet. I Secret Honor blir han til en hjerteskjærende tragisk figur, men filmens vilje til å forstå strekker seg ikke til et ønske om å renvaske. Til syvende og sist virker filmen å komme frem til samme konklusjon som Anthony Summers gjorde i sin omfattende gjennomgang av Nixons ugjerninger, boken The Arrogance of Power (2000) [15] – at det som gjorde ham tilbøyelig til korrupsjon var en dyp arroganse.

En megetsigende scene understreker dette. For Nixon er politikken åpenbart et altoppslukende livsprosjekt, men noe han anser mer som selvrealisering enn et samfunnsoppdrag. Han leser lidenskapelig opp fra en av sine egne bøker, en passasje om fattige amerikanske barn, men det er ikke innholdet som griper ham. I stedet er han fra seg av begeistring over egne retoriske evner.

Nixon lider, det er enkelt å se. Men at han klamrer seg til idéen om sin «hemmelige ære», at hans selvoppofrelse har gjort ham til en slags martyr, er filmens syrlige stikk til presidentens bunnløse arroganse.


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2015/07/secret-honor-1984/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Secret Honor: http://www.imdb.com/title/tt0088074

[2] Robert Altman: http://montages.no/filmfolk/robert-altman/

[3] Image: http://montages.no/2015/07/secret-honor-1984/nixon1/

[4] Philip Baker Hall: http://montages.no/filmfolk/Philip-Baker-Hall/

[5] Oliver Stone: http://montages.no/filmfolk/Oliver-Stone/

[6] Nixon : http://www.imdb.com/title/tt0113987/

[7] Dick: http://www.imdb.com/title/tt0144168

[8] The Butler: http://www.imdb.com/title/tt1327773

[9] Werner Herzog: http://montages.no/filmfolk/Werner-Herzog/

[10] Aguirre – Guds vrede: http://montages.no/film/aguirre-der-zorn-gottes/

[11] Image: http://montages.no/2015/07/secret-honor-1984/nixon-og-kamera/

[12] Donald Freed: http://www.imdb.com/name/nm0293105

[13] Arnold M. Stone: http://www.imdb.com/name/nm0831735

[14] Image: http://montages.no/2015/07/secret-honor-1984/nixon-og-eisenhower/

[15] The Arrogance of Power (2000): http://www.amazon.com/The-Arrogance-Power-Secret-Richard/dp/0670871516

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.