Den organiserte norske filmkulturen befinner seg i et brennende hus, og står nå i fare for å miste en av sine viktigste institusjoner. Som følge av sviktende DVD/Blu-ray-salg spås det at regjeringen – som en del av tiltakene i den kommende filmmeldingen – vil foreslå å fjerne dagens avgift på fysisk video. Dette vil trolig medføre at Film & Kino må kutte all offentlig støtte til Norsk filmklubbforbund fra og med 2016. Kan dette bety slutten for organisert filmkubbvirksomhet i Norge?
De siste årene har cinematekene og filmfestivalene måttet leve på en skjør konstruksjon av støttemidler etter bortfallet av deres tidligere støtte fra Film & Kino, grunnet sviktende avgiftsinntekter fra salg av fysisk video, samt omorganisering. Film & Kino, som formelt sitter med det lovpålagte ansvaret om å forsørge flere av de viktigste kulturinstitusjonene for film i Norge, ga klar beskjed under landsmøtet i 2014 at de ikke lenger har budsjett til å støtte filmkulturelle tiltak, og ser seg derfor tvunget til å fase ut all støtte til nettopp dette innen neste år.
Da det i 2012 ble klart at Torsdagsfilmen (nå Cinematekene) mistet sin støtte, uttalte daværende direktør i Film & Kino, Lene Løken, fortvilet til Montages: «Det er ikke et spørsmål om å ville, men om å kunne.» Både cinematekene og filmfestivalene lever i dag på kunstig åndedrett, i form av engangstilskudd.
Urovekkende, men ikke overraskende, befinner nå Norsk filmklubbforbund (NFK) seg under giljotinen, og står i fare for å miste all støtte fra Film & Kino. Det verst tenkelige scenariet er at Filmklubbforbundet og all organisert filmklubbvirksomhet i Norge må takke for seg i 2016.
Les vår komplette dekning av filmformidlingsdebatten fra de siste årene.
*
I en bekymret pressemelding varslet Filmklubbforbundet mandag denne uken at regjeringen forventes å foreslå en avvikling av dagens avgift på fysisk video i den kommende filmmeldingen. Dette vil høyst sannsynlig føre til at det avgiftsbaserte Norske kino- og filmfondet – som forvaltes av Film & Kino – ikke lenger har budsjett til å skjenke NFK den offentlige støtten de er avhengige av for å kunne eksistere. Guttorm Petterson, direktør i Film & Kino, utdyper nå situasjonen overfor Montages:
Støtten til Filmklubbforbundet er foreslått strøket i interimsstyrets forslag til budsjett for 2016, som legges fram for representantskapsmøtet i Stavanger 1. juni. Det er altså ikke vedtatt ennå. Jeg frykter at man i filmmeldingen, i stedet for å legge en avgift på den digitale omsetningen til hjemmemarkedet (VOD/klikkefilm) – fordi det er konkurransevridende at denne virksomheten ikke har en avgift – går den motsatte veien, og fjerner avgiften fra fysisk video. Dette vil i så fall forverre situasjonen ytterligere. Uansett forventer vi at staten påtar seg ansvaret for å støtte det viktige arbeidet filmklubbene og Filmklubbforbundet gjør for filmkulturen.
Slik det fremkommer i Filmklubbforbundets årsmelding for 2014, var de totale driftsutgiftene i fjor på 3.550.226 kroner, hvorav 2.590.000 av disse ble finansiert med støtte fra Film & Kino. En sum som i et større perspektiv er forsvinnende liten. Sammenligner vi beløpet med noen ferske eksempler på statlig tilskudd til produksjon av film, utgjør støtten til NFK bare 23 prosent av produksjonsstøtten nylig bevilget av NFI til kinofilmen Hjertestarter eller 55 prosent av produksjonsstøtten bevilget den lavbudsjettsetterte kinofilmen Fra balkongen. Sett i den store sammenheng er driftsutgiftene til Filmklubbforbundet det man kan omtale som «lommerusk». Men det hjelper lite når det Norske kino- og filmfondet skraper bunn. En offentlig støtteordning må på plass.
Med sine omlag 3,5 millioner i totalbudsjett pumper Filmklubbforbundet blod og liv rundt i årene til hele 87 norske filmklubber landet rundt (i 2014); med omkring 12.000 medlemmer og med et besøkstall på rundt 40.000 årlig. Blant disse filmklubbene er det viktig å understreke at én fjerdedel utgjør barne- og ungdomsfilmklubber. (I 2014 var det 22 barne- og ungdomsfilmklubber i Norge.) Et bortfall av støtten vil dermed også resultere i et betydelig svekket kultur- og fritidstilbud til barn og unge. Filmklubbforbundet har barn og unge som et spesielt satsingsområde, og importerer og arrangerer jevnlig visninger av ikke-kommersiell film for barn.
Filmklubbene i Norge er av naturlige årsaker mindre profilerte enn øvrige aktører på feltet; de er ikke-kommersielle foreninger, drevet av frivillig arbeidskraft, og som oftest på et minimalt budsjett. De utgjør en stor del av grasrota i norsk filmkultur, og har helt siden slutten av 1950-tallet hatt en uerstattelig posisjon når det kommer til å skape kunnskap og interesse rundt vår tids viktigste kunst- og uttrykksform. Festivalene Film fra Sør og Kortfilmfestivalen, samt distribusjonsselskapet Arthaus, har for øvrig direkte utspring fra Filmklubbforbundet.
Jamfør Filmklubbforbundets hjemmesider, bidrar organisasjonen blant annet med følgende:
- Assisterer ved oppstart av filmklubber.
- Importerer og distribuerer film til filmklubber.
- Informerer om film, filmklubber og filmpolitiske spørsmål.
- Arrangerer kurs og seminarer innenfor film- og medieområdet, og støtter arrangementer innad i filmklubbene.
- Fordeler Frifond-støtte til barne- og ungdomsfilmklubber.
- Utvikler og publiserer kursopplegg og studiemateriell.
- Utgir Z filmtidsskrift.
- Tar et spesielt ansvar for opprettelse og drift av filmklubber for barn og unge.
De aller fleste av landets filmskapere, filmvitere og kritikere har tatt sine første, søkende steg inn i filmbransjen ved å være en del av filmklubb-bevegelsen. Nettverket som filmklubbene utgjør et uerstattelig inspirasjons- og motivasjonsorgan for norsk filmkultur. Undertegnede har selv vært leder for Lillehammer filmklubb, og skapte da et tett samarbeid med flere aktører i byens kulturliv – deriblant Norsk Litteraturfestival og Den Norske Studentfilmfestivalen. Det er på ingen måte uvanlig at en aktiv filmklubb bidrar til å berike lokalstedets kulturtilbud – også utover egne visninger og arrangementer.
Ingrid Rommetveit, studieansvarlig og redaktør for Z filmtidsskrift (som utgis fire ganger årlig av NFK), spår følgende sjebne dersom Filmklubbforbundet må legges ned: «Norge som filmnasjon og kulturnasjon, og ikke minst Norge som fremtidig kulturnasjon, vil bli hardt rammet om organisert filmklubbvirksomhet forsvinner,» mener Rommetveit, og tilføyer videre: «Filmklubbforbundet støtter opp om den voksende generasjonen, og gir dem alternative filmopplevelser. Skal Norge være en filmnasjon, må hele Norge, inkludert barn og unge, få tilbud om kvalitetsfilm, ikke bare de store byene.»
Filmklubbene bærer tradisjonsrike grener langt utenfor Norges største byer. De eksisterer i alle kriker og kroker av landet, fra Lyngdal i sør til Kjøllefjord i nord, og er et særlig viktig møtepunkt for filminteresserte på mindre steder, der kinotilbudet begrenser seg til de ferskeste blockbusterne (enkelte steder mangler kinotilbud overhodet).
Jon Iversen, daglig leder i Filmklubbforbundet, uttaler følgende om filmklubbenes viktighet utenfor de store byene, spesielt i kjølvannet av digitaliseringen av kinoene:
Etter digitaliseringen av kinoene får alle kinoer tilgang på alle de bestselgende filmene samtidig som eller nokså umiddelbart etter premieren. Dermed blir det enda mindre plass for bredden i filmrepertoaret på småsteder. Her har filmklubbene på mindre steder en viktig rolle, ettersom de nettopp kan vise filmene som kinoene ikke finner plass til. Ofte viser det seg at filmklubbene samler et større publikum til slike filmer enn kinoen gjør.
På steder uten kino i det hele tatt har filmklubbene ofte overtatt kinoens rolle og blir et sosialt samlingspunkt som opprettholder en film- og kinokultur, selv på steder der det ikke er «marked» for dette. Jeg tror også klubbene er viktige for filminteresserte i lokalmiljøene, som kan få sin introduksjon til filmbransjen, kulturlivet og organisasjonslivet gjennom filmklubbene. Det er veldig mange innenfor norsk film- og mediekultur som kan se tilbake på en bakgrunn fra filmklubbmiljøene. Det gjelder i like stor grad unge i dag som for ti, tjue eller tretti år siden.
I 2014 ble Norsk filmklubbforbund tildelt Budbringeren, Norsk filmkritikerlags hederspris for fremragende arbeid for norsk filmkultur.
Spørsmålet om hvem som bør ha ansvaret for filmkulturelle tiltak i Norge står fortsatt ubesvart, og bransjen holder pusten i vente på den kommende filmmeldingen fra kulturminister Thorhild Widvey og Kulturdepartementet. Vil regjeringen ta ansvar og komme til unnsetning, eller vil de passivt være vitne til at tradisjonsrike institusjoner i den norske filmkulturen går opp i røyk?
Det vil bli et stort tap og en sorg – spesielt for alle de ildsjelene som står på gratis for å spre filmglede i sine respektive lokalsamfunn – dersom Filmklubbforbundet og organisert filmklubbvirksomhet må takke for seg i 2016.