Kaizers Orchestra debuterte med et brak i 2001. Bandet tok den norske musikkscenen med storm, og med tiden opplevde de også stor suksess i utlandet. Leiv Igor Devolds kinodokumentar Den tilfeldige rockestjernen forteller eventyret om Kaizers, og følger oppkjøringen mot deres aller siste konsert, i september 2013.
La oss begynne med begynnelsen. De to aspirerende musikerne Janove Ottesen og Geir Zahl var slettes ikke blant de kuleste gutta i utgangspunktet, back in the day, og derfor ikke i posisjon til å kunne velge medlemmer fra øverste hylle når de en dag bestemte seg for å starte et band. Dette var årsaken til at nettopp Helge Risa – kjent som klassens kristne, ordknappe nerd – ble invitert til å være med.
At bandet skulle vise seg å bli et fenomen av betydelig størrelsesorden var det ingen som forventet, og suksessen utenfor Norge er spesielt overraskende, særlig med tanke på den norske – ja, til og med jærske – vokalen. Like fullt har Kaizers solgt hundretusenvis av plater til dedikerte fans, og samlet fulle hus under flere turneer i blant annet Tyskland, Nederland og Danmark.
Med den karismatiske Ottesens vokal i spissen, har seksmannsbandet skapt en idiosynkratisk stil, som vanskelig kan plasseres innenfor én sjanger. Omparock er den mest anvendte merkelappen, men sigøynerpunk er kanskje mer presist? Når Kaizers entrer scenen, fylles gulvet av pumpeorgler, gassmasker, oljetønnesoloer og uante mengder energi. Mr. Kaizer, Violeta, Dr. Mowinckel, Constanze, Sonny og Clemetine utgjør et knippe av de mange rollefigurene som figurerer i Kaizers låter, som sammen danner et helhetlig fiksjonsunivers, satt til krigens dager. De surrealistiske tekstene handler om svik og begjær, liv og død; om vennskap, familie, vodka, rullett og dans.
Ved siden av en rammefortelling om perioden frem mot Kaizers’ siste konsert, setter regissør Devold seg som mål å skildre bandets tilblivelse og utvikling, presentere det dedikerte fanmiljøet, samt gi oss en audiovisuell innføring i det særegne tekstuniverset.
I tillegg tegnes et portrett av Helge Risa: mannen som ved en tilfeldighet ble innlemmet i galskapen, er dokumentarens hovedperson, og store deler av filmen følger hans blikk eller andres blikk på ham. Kaizers-versjonen av Helge – mannen med gassmaske og psykotiske trekk bak pumpeorgelet, som bærer navnet «Omen» – har blitt en myteomspunnet figur, et slags rockeikon, og Devold setter alle kluter til for å la oss bli kjent med mennesket bak kostymet.
Helge karakteriseres av sin sterke gudstro, og ved siden av arbeidet med Kaizers Orchestra, lever han en sindig tilværelse med kone og barn. Portrettet spiller naturlig nok på denne kontrasten mellom det utsvevende og det hverdagslige, men vel så spennende er Helges annerledeshet innad i bandet. På tross av sitt diskrete og tilbaketrukne vesen, er han sentrum for mye oppmerksomhet. Bandkollega Geir Zahl oppsummerer det slik: «Vi er fem stykker i bandet. Og Helge». Pumpeorganisten lever litt på siden, til dels innvøpt i sin egen verden, og synes det er vanskelig å definere forholdet til de andre medlemmene.
Den tilfeldige rockestjernen forteller om det å være annerledes, men samtidig høre til. For akkurat dét er det ingen tvil om at Helge gjør; han er like sjarmerende som han er nøktern, og følgelig et høyt ansett medlem i bandet, der det sosiale miljøet preges av varme og gjensidig respekt. Selv om Helges fremmedgjøring dyrkes, både av kollegene og regissør Devold, er denne tilstanden – mellom aksept og utenforskap – hovedsakelig noe han opplever selv.
Det er ingen hemmelighet at Helge allerede i 2001, før Kaizers utgav sin første plate, vurderte å slutte i bandet. Senere har man fått inntrykk av at Helge ikke finner noen større glede i å holde konserter (han er visstnok med på turneene fordi han liker å kjøre bil), og at han bryr seg fint lite om bandets tusener av fans. Hvorfor har han holdt ut så lenge?
Den tilfeldige rockestjernen nyanserer myten om Helge som «den uaffekterte vestlendingen», og det fremkommer at livvstilen han har kunnet kultivere med bandet er en lidenskap; drømmen han bar på hele barndommen, om å spille i band og være en del av et felleskap, har gått i oppfyllelse. Når Helge stadig vegrer seg for å omtale relasjonen til de andre kaizerne som vennskap, handler det utelukkende om hans egen usikkerhet overfor andre mennesker (som barn hadde han ingen nære venner, og den tidlige utestengelsen fra sosiale fellesskap har åpenbart satt sine spor). Devold nærmer seg hovedpersonen med varme og respekt, men anstrenger seg samtidig for å bevare en viss mystikk.
Ifølge Devold selv var det utfordrende å finne en klar vei inn i og ut av materialet, og med tanke på de mange trådene som veves inn i fortellingen underveis – portrettet av Helge utgjør den mest vellykkede og interessante – bærer den ferdige filmen preg av å gape over mye på en gang. Det er mange spennende historier å fortelle om Kaizers Orchestra, og regissøren kunne med fordel gjort mer kresne valg; muligens hadde personportrettet, som filmens tittel peker til og skaper forventninger om, vært mer enn nok.
Tanken er nok at den eklektiske helheten skal skape en nyansert og mangefasettert fremstilling av bandet og fenomenet, og samtidig skape en nærhet til Helge, slik at vi kan identifisere oss med hans blikk på kaoset. De parallelle handlingsforløpene er imidlertid altfor løsrevne til at dette kan fungere optimalt, og i sum blir filmen like vanskelig å kategorisere som Kaizers Orchestra selv.
Den tilfeldige rockestjernen består av arkivbilder, intervjuer, konsertopptak og private hjemmevideoer. I tillegg har Devold forsøkt å levendegjøre Kaizers fiksjonsunivers gjennom en rekke iscenesettelser, løftet fra tekstene og de spektakulære sceneshowene. I disse sekvensene dykker Helge inn i en mørk og makaber verden – fortrinnsvis en bunkerslignende kjeller, fylt av våpen, sigarettrøykende kvinner og menn i tvangstrøye (Emir Kusturicas Underground trer frem som en sentral inspirasjonskilde).
Helge møter omgivelsene med like deler nysgjerrighet og forvirring. I slike øyeblikk setter Devold likhetstegn mellom bandets visuelle profil og hovedpersonens fremmedgjøring, uten å konkretisere hva koblingen bunner ut i. Snarere enn å forklare Helges følelser overfor Kaizers’ mikrokosmos, og på hvilken måte han har bidratt til å skape dette, forsterker det filmatiske rommet følelsen av at Helge befinner seg utenfor, på sin egen planet.
De mange talking heads-intervjuene med Helge, som kunne styrket kommunikasjonen mellom han og tilskueren, sliter med å løsrive seg fra «fiksjonsuniverset» Devold så omstendelig bygger rundt det dokumentariske materialet. For å innlemme samtalene i den audiovisuelle helheten, anvender han et utall filtre og slitasjeeffekter, og disse legger seg som en tykk hinne over Helges kropp og ansikt. Følgelig befinner Helge seg stadig på en armlengdes avstand, bak et slør av visuell støy. Muligens rommer denne strategien regissørens kunstneriske visjon: at vi skal oppleve bandmedlemmenes noe uforløste relasjon til Helge, som øyensynlig veksler mellom intimitet – det å erfare ting sammen – og en innforstått distanse.
Speilingen mellom låttekstene og Helges person kan fremstå selvfølgelig og derfor forvirrende for andre enn ihuga fans. Og kanskje er også dét meningen, for bandets tilhengere har lenge etterlyst en slik hyllest; gjennom crowdfunding har de selv bidratt til å realisere Den tilfeldige rockestjernen, og enkelte har betalt tusenvis av kroner for å få en plass foran kameraet.
For uinnvidde som ønsker å vite mer om fenomentet Kaizers Orchestra, preges Devolds dokumentar av at den vil for mye på en gang. Resultatet er rotete, nærmest uferdig, og stikker ikke dypt nok til å være interessant som film i seg selv. Unntaket blir fortellingen om Helge, som i sin tematisering av utenforskap og menneskers behov for tilhørighet, tidvis vokser ut av filmens rammer.
For fansen vil det imidlertid være nok å kunne nyte konsertopptak og nostalgiske tilbakeblikk, og før Kaizers eventuelt velger å finne sammen igjen, vil Den tilfeldige rockestjernen med all sannsynlighet bli en ettertraktet trøsteklut.
