Vi har lenge ant at noe var i gjære, og på Tromsø Internasjonale Filmfestival slo de til: De syv nye samiske kortfilmene, Seven Sami Stories, utviklet med støtte fra Internasjonalt Samisk Filminstitutt (og Sami Film Lab), ble et høydepunkt. Her ble vi vitne til nye, talentfulle regissører og produsenter, med en vitalitet og fortellerkraft som lover svært godt. I dag, fredag 6. februar, arrangeres det en egen samisk kortfilmfestival på Riksscenen i Oslo.
Internasjonalt Samisk Filminstitutt er en videreføring av det bransjen gjerne omtaler som «Samisk Filmsenter». Mange har trodd at dette er en regional satsning «oppi nord»; de færreste har forstått at senteret, helt siden etableringen i 2009, har hatt internasjonale visjoner, og hele tiden har ønsket å være et internasjonalt senter for filmproduksjon blant urfolk – ikke bare norsk-samiske. Instituttet støtter og fremmer filmprosjekter og utdanning for det hele det samiske folket – også i Sverige, Finland og Russland – og har et bredt fokus som gjør at urfolk fra hele verden kan oppleve instituttet som et ressurssenter, som fremmer kultur og tematikk hos utsatte folkegrupper, med film som uttrykk.
Programmet Seven Sami Stories har allerede begynt å bevege på seg. I morgen, på samefolkets dag, utgjør det en egen samisk kortfilmfestival på Riksscenen i Oslo (les mer her). Siden reiser filmene til Berlinalen, der de vises på markedet, i tillegg til en egen presentasjon på den kanadiske ambassaden. Det antas at flere av titlene vil dukke opp i konkurranseprogrammene til ulike festivaler over hele verden i løpet av 2015.
Det spennende med denne samiske filmsatsningen er at vi kan se lovende talenter bli presentert som en gruppe. Samtlige kommer fra Sápmi (Norge, Sverige, Finland, Russland), og derfor er det lite hensiktsmessig å snakke om «norsk-samiske» regissører i denne sammenhengen.
Her presenterer vi alle de syv filmene i programmet:
Edith & Aljosja
Regi: Ann Holmgren. Prod.: Julev Film AS v / Odd Levi Paulsen, 8 min., 2015
En mann og en kvinne (Jonathan Johannesson og Inge Elise Påve) bor på hver sin side av elva. De betrakter hverandre, og før de vet ordet av det, blir nysgjerrighet til kjærlighet. De trosser naturlovene for å komme nær hverandre. Bildespråket er sanselig, preget av en distinkt fargebruk. Rødt og gult for jorda, som kvinnen representerer; hvitt og blått for den kjølige mannen. Lyd og musikk anvendes på en organisk måte. Edith & Aljosja kan tolkes som en konfrontasjon med åndeverdenen, der mannen er sjamanen og fører kvinnen over til den andre siden. Talentfulle, vakre formgrep gjør at filmen oppleves som nyskapende og frisk.
Ellos sápmi (Long Live Sápmi)
Regi: Per Josef Idivuoma. Prod.: Julev Film AS v/ Odd Levi Paulsen, 15 min., 2015
Ellos sápmi skildrer en råbarsk kvinnebedårer (Mikkel Gaup), som er i harnisk over at lederne svikter folket sitt og nærmest selger samenes land for «glassperler og glimmer». Fortellingens bakteppe kan nok være Alta-saken, og refererer muligens til hvordan norske myndigheter på begynnelsen av 1980-tallet så seg «nødsynt» til å bygge ut Altavassdraget for å sikre Finnmark tilstrekkelig energi. Utbyggingen utløste massive protester i folkedypet, og særlig ble den samiske befolkningen sterkt berørt, ettersom de mistet mye beiteland – og med dette livsgrunnlag.
Protestene førte til store aksjoner, hvor mennesker fra hele landet oppsøkte Alta og Finnmark, og mange lot seg nok imponere og sjarmere (særlig kvinner) av de barske, samiske mennene. I denne filmen møter vi en slik mann og en ikke-samisk hippiedame, som blir tiltrukket av hverandre. I en småfrekk komediestil skildres vestlige menneskers kortsynte dragning mot urfolks kultur og urfolkets egen kamp for rettferdighet – to variabler som gjerne ikke kan eksistere om hverandre. Filmen er effektivt og morsomt regissert av unge Per Josef Idivuom, full av rock ’n’ roll og god fingerspissfølelse.
Sámi boja (Sami Boy)
Regi: Elle Sofie Henriksen. Prod.: Kautokeino Film As v/ Elle Márjá Eira, 9 min., 2015
Mikkel er reinsdyrgjeter og ansvarlig for hele familiens underhold. En tung bør å bære for en ung mann som ikke får tid til noe annet enn arbeid. Opplevelsen av kaos manes frem i de store bildene av gjeteren, stående midt i reinsdyrflokken, som driver rundt og rundt i inngjerdingen. Filmens visualitet skildrer et indre trykk og en fortvilet aggresjon, som bunner i en erkjennelse over å bære på et altfor stort ansvar.
Den kalde skildringen av reinsdyrenes runddans kontrasteres med rolige, nærmest intetsigende interiørbilder, av kvinner og barn som styrer med sine hjemlige sysler – stille og uten ord – mens guttens eksistensielle raseri bare vokser og vokser. Regissøren Elle Sofie Henriksen viser lovende takter med godt grep om filmiske virkemidler. Sámi boja er med på å synliggjøre de mørkere sidene ved å være en del av den samiske, tradisjonelle levemåten i en moderne tid.
Iditsilba (Burning Sun)
Regi: Elle Márjá Eira. Prod.: Davás Film AS / Rein Film AS, 13 min., 2015
Denne fortellingen går tilbake til tiden da samekvinner bar ulike luer og hatter, som fortalte hvor de kom fra og hvilken familiegruppe de tilhørte. Máijen (Sarakka Gaup) fra Kautokeino har en vakker lue med hornlignende form. En dag dukker presten opp, med sine to medhjelpere (Hans Erik Dyvik Husby, Åsmund Brede Eike, Kristoffer Gustavson), hvis oppdrag er å fange kvinnene, rive av dem luene og brenne dem på bålet. Luene er en representasjon av selve djevelen, mener presten. Filmen løfter frem en av de mange finurlige overgrepene storsamfunnet begikk mot den samiske befolkningen: å tolke kulturen og symbolene deres som hedenske. Men den unge hovedpersonen er en sann «kvinne for sin hatt», og på metaforisk vis kan vi oppleve at hun går i døden for retten til å bære sitt eget hodeplagg – hvilket kan gi noen underlige assosiasjoner til vår egen tid.
Regissør Elle Márjá Eira har ikke valgt å fokusere på offeret. Med tyngde og kraft i bilder og lyd, skildres overgrepet på den unge kvinnen på en uforskjønnet måte, samtidig som vedkommende unnslipper overmakta med lua intakt – slik at vi som ser filmen forlater salen med en sterk og god følelse. Filmen ble tildelt en hederlig omtale under TIFF, i konkurransen om å vinne den såkalte Skårungen-prisen (for debutanter).
Áile ja áhkku (Áile and her Grandmother)
Regi: Silja Somby. Prod.: Julev Film AS v/ Odd Levi Paulsen, 12 min., 2015
Silja Somby må regnes som en slags veteran i det samiske filmmiljøet. Gjennom flere år har hun bidratt sterkt til å fremme samiske historier i lyd og bilder; som manusforfatter for serier i NRK, dubbing-instruktør i nord-samisk og regissør av en rekke kortfilmer. Somby har dessuten involvert seg i filmpolitiske debatter, i tillegg til å arrangere workshops med urfolks fortellinger som tema. Hun har nylig fått stor oppmerksomhet for novellefilmen Bonki (2014), som omhandler demens og språk; hva som skjer når du som samisk lider av sykdommen og plutselig bare husker ditt opprinnelige morsmål, hvorpå ingen av menneskene rundt deg – på et norsktalende aldershjem – forstår hva du sier.
Filmen om Áile og bestemoren hennes har tydelige referanser til grep vi forbinder med magisk realisme – en stil og fortellermåte som blant annet utfolder seg i den snart kinoaktuelle spillefilmen Birdman (Alejandro González Iñárritu, USA 2014). Innenfor det magisk-realistiske universet flyter tid og rom, men fortellingen har likevel en fot plantet i triviell virkelighet. Det er disse kontrastene som skaper energi i denne tankevekkende filmen om en bestemor og hennes barnebarn som oppdager av en hemmelighet. En spennende, om enn litt konstruert fortelling om magiske evner som går i arv.
Hilbes biigá (O.M.G – Oh Máigon Girl)
Regi: Marja Bål Nango. Prod.: Marja Bål Nango, 20 min., 2015
Marja Bål Nango har bemerket seg med flere kortfilmer de siste årene. Hun skapte furore med kortdokumentaren Halvt ditt, halvt datt på TIFF i 2012, der hun reflekterer over fordeler og ulemper ved å være en minoritet i et storsamfunn. Der konkluderer Nango med hun er 100 % samisk, og at hun derfor vil føre sin samiske arv videre – blant annet ved å velge seg en samisk mann – hvilket avstedkom beskyldninger om at hun var rasist. En komplett historieløs påstand.
Nango er ikke bare regissør, men også utdannet produsent og kunstner, og jobber svært bevisst med uttrykkene sine. I Hilbes biigá får vi et rått innblikk i en nokså hard ungdomskultur, der unge jenter og gutter utforsker grenser tilknyttet seksualitet, alkohol og annen lett usømmelig adferd. De lever på den gudsforlatte (bokstavelig talt) tundraen i nord, med lange avstander og mye lengsel. Máigon er av den mer naive typen, men bestevenninnen Ánne-Sire (rollefigurer som er ypperlig tolket av Elle Martine Eira og Anne Katja Gaup) er hakket mer betongstøpt i kantene. Jentene legger ut på en vågal haiketur, der kombinasjonen hormoner og andre «demoner» igangsetter skumle situasjoner.
Nangos sikre regi preges av et blikk for detaljer, muligens farget av erfaringer fra egen ungdomstid. Jentene i filmen har ikke tilgang til alkohol, men hiver innpå munnvannet Vademecum (som visstnok inneholder 8% alkohol) – en utenkelig form for «drink». Formen er løs og ledig; Nango henter trekk fra musikkvideoer og amerikanske road movies, som glossy nærbilder og brutale overganger, akkompagnert av dundrende musikk. I det hele tatt er filmen ganske «pønkete», og byr på innsyn i overgangsritualer de fleste av oss har opplevd i løpet av ungdomstida, men ikke egentlig forsto eller skjønte konsekvensene av – før lenge etterpå. Hilbes biigá er en barsk film med masse energi og trøkk, som mottok Skårungen – prisen for beste nykommer under TIFF 2015.
Giksasuovvon ealli (The Afflicted Animal)
Regi: Egil Pedersen. Prod.: Rein Film As v/ Mathis Ståle Mathisen
Egil Pedersen ble uteksaminert ved Den norske filmskolen (regi) i 2002, og har laget en rekke kortfilmer, oppdragsfilmer og musikkvideoer. Arbeidene hans kjennetegnes først og fremst av et sammensatt uttrykk og dyktig håndverk. Med Giksasuovvon ealli kaster han fra seg sikkerhetsnettet, og opptrer søkende og prøvende i både form og tematikk. Fortellingen lar oss bli kjent med en far og datteren hans på 11 -12 år. Den noe uutgrunnelige farsskikkelsen spilles av Pedersen selv; kroppsspråket er nesten uttrykksløst, hvilket gir filmen en underlig dobbeltbunn og mange tolkningsmuligheter.
Moren er syk og tilbaketrukket, og faren innleder en heftig flørt med den lokale veterinæren, som besøker familien for å undersøke en av hundene. Datteren blir vitne til en emosjonell konflikt hun ikke er i stand til å forstå, men som hun like fullt oppfatter som truende. Giksasuovvon ealli handler om tabuer, om fasader som blir ugjennomtrengelige, om handlinger det ikke kan settes ord på. Det undertrykte dramaet hadde kanskje trengt et annet, lengre format, men dette er et modig forsøk på å fange noe ubehagelig og samtidig sørgelig trivielt.
*