Cinematekene ^[1] er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Dokumentaren Red Army vises torsdag 11. februar i Oslo, Bergen, Tromsø, Lillehammer, Stavanger og Trondheim. Cinematekene i Oslo og Bergen viser også filmen 14. februar, mens Stavanger kjører reprise 16. februar. Visningstider og info finnes her ^[1] eller hos ditt cinematek. Les også P. Stuart Robinsons artikkel ^[2] om Red Army.

*

Det sovjetiske ishockeylandslaget ble, i sin samhandlende eleganse, et symbol på statens uovertrufne ideologi. Gabe Polsky ^[3]s Red Army ^[4] kretser rundt dette lagets «fem store» spillere, med hovedfokus på kapteinen Slava Fetisov, og finner en tilsvarende eleganse i sin montasje av talking heads, arkivmaterial og kraftige lydeffekter.

Mye takket være en tempomessig stilsans utenom det vanlige, overskrider den sitt konvensjonelle utgangspunkt og blir et voldsomt underholdende og dynamisk kulturelt portrett. Billy Corbens Cocaine Cowboys ^[5] (2006) var en lignende dokumentar i måten den fant et gir og en rytme som rykket den ut av sitt formelpregede utgangspunkt. Filmen handler om en brutal dopkriminalitet i Miami på 70- og 80-tallet. At filmen er så medrivende, skyldes i stor grad klippetempoet, som har skuddtakten til en Uzi. Den konvensjonelle formen, nærmest samlebåndsaktig i sin kryssklipping mellom talking heads og arkivmateriale, skytes inn i en bablende kokainrus, og helheten får en viss personlighet og stor – og kanskje problematisk – underholdningsverdi.

På lignende måte er det med Red Army. Den kan høres tørr ut på papiret, men er alt annet på lerretet. Som en berusa montasje av ishockeyspill, kameratskap og ideologikamp, er filmen mangefasettert og dynamisk, med framdrift og spontane retningsskifter som en pøkk på glatt is. Den er spydig og lunefull, men ikke uten innslag av konsis patos, og er generelt en humørfylt miks av ulike elementer.

^[6]

Filmen rommer det personlige og det storpolitiske; historisk-politiske perspektiver integreres i et følelsesladd portrett av personligheter, vennskap, kamper og svik (mest muntert, men ikke uten melankoli). Polsky lar oss både bli kjent med de sovjetiske spillernes særegne personligheter og deres offisielle rolle som ideologiske frontsoldater under den kalde krigen – og hvordan disse personaspektene griper inn i hverandre.

Red Army er en film som klarer å være kødden og seriøs på en og samme tid, og konstant vekslende mellom det skrikende direkte og antydningens kunst, mellom populærkulturell avslappethet og kunstnerisk vigør.

Filmen er aldri rent informativ, og skaper en aura som skifter ustanselig; den er medfølende, ironisk, empatisk, distansert kritisk og barsk-lyrisk om hverandre. Lydsporet er prega av stemningssettende musikkbruk og hyppig bruk av effektlyder med voldsom, nærmest angripende tekstur og intonasjon. Red Army er overskuddsprega på en god måte, og finner sin særegne kraft i hvordan den veksler mellom det (ikke-propagandistisk) patosfylte, satirisk kommenterende, og et gromt taktilt og musikalsk uttrykk.

^[7]

De amerikanske ishockeyspillerne er brutale og individualistiske – men har frihet utenfor banen. Sovjeterne er kameratslige, elegante og vet intuitivt hvor de har hverandre på banen – men er ellers ufrie. Polsky er kanskje aller best, stilistisk sett, når han gir uttrykk til denne verdikampen, der arkivmateriale av de «fem store” sin flytende og harmoniske samhandling kontrasteres med de amerikanske spilleres grove individualitet.

Filmens samspill med den karismatiske Fetisov er dessuten ubetalelig og kravløst underholdende. Bruken av lagkapteinens varierte kommentarer og ansiktsuttrykk har en timing som er spesielt komisk.

Red Army er litt rørende, litt banal, litt politisk, ganske så kødden, ganske alvorlig, veldig lattermild – og blir, i sin endelige komposisjon, mye av alt dette lille. Det er en ikke-uniformerende, anti-indoktrinerende dokumentar som føles både ironisk og oppriktig – som en kyniker utenfor komfortsonen eller en vits med samvittighet.