Hektisk, men konsentrert slagkraft i den intense trommethrilleren Whiplash

Whiplash starter med lyden av en eskalerende trommerytme mot svart bakgrunn, før bildet fylles av kameraets innzooming mot den ensomme trommeslageren i et øvingsrom. Han er Andrew (Miles Teller), en hyperfokusert musikkonservatoriestudent som vil bli en ekstraordinær trommeslager.

Trommesettet kunne vært byttet ut med en amerikansk fotball, en tegneblokk eller en kokkelue – Whiplash er nok et amerikansk eventyr om et menneskes vei mot toppen. Likevel ligger filmens drivkraft i nettopp jazzmusikken, som noe overraskende er årsaken til dens intensitet og langt mer universelle, tematiske nedslagsfelt. Filmen er til dels basert på regissør og manusforfatter Damien Chazelles egne erfaringer som trommeslager på high school, der han slet med nervene grunnet en tyrannisk mentor. Et blikk på Chazelles filmatiske CV avslører samtidig at han trives innenfor det mer akademisk orienterte musikkmiljøet; hans forrige film Guy and Madeline on a Park Bench handlet om en jazztrompetist, hans neste (La La Land) skal handle om en jazzpianist, og han skrev manuset til pianothrilleren Grand Piano.

Det er et interessant paradoks at Whiplash er så forankret i storbandjazzen, men at den på grunn av dette blir mer enn et «musikalsk drama» der jazzmusikken står i sentrum. Filmen har blitt sammenlignet med Black Swan, og selv om den ikke er i nærheten av å være like stor som film, innehar den noe av den samme intensiteten knyttet til ønsket om å mestre en kunstform. De to filmene har også til felles en hovedperson med et destruktivt konkurranseinstinkt – Whiplash suger tilskueren inn i den innskrenkede konservatorieverdenen og lar oss føle på viktigheten av å bli best.

"Whiplash"

I en scene der Andrew og faren spiser middag med en annen familie kommer det godt til uttrykk hvor viktig trommingen er for Andrews selvfølelse, men det han har å fortelle om sine nylige bragder drukner i mangelen på kunnskap og engasjement fra de andre rundt bordet. For oss som har fulgt hans innbitte kamp står betydningen av resultatene klarere, samtidig som middagsscenen viser hvor vanskelig det kan være for et ungt menneske å få anerkjennelse når den valgte veien er smal og nisjebelagt.

De mest virile delene av Whiplash tilbringes inne i et øvingsrom, der to-tre trommeslagere hele tiden konkurrerer om plassen i musikklæreren Fletchers (J.K. Simmons) prestisjetunge orkester. Andrew er en av dem, etter at Fletcher oppdager hans ensomme øvingsøkt i filmens begynnelse. Professoren styrer med jernhånd og behandler med glede sine elever som dritt – J.K. Simmons er ekstremt overbevisende i rollen, med sitt autoritære vesen som hele tiden balanserer mellom rettferdighet og eksplosjonsartet sinne. Man vet aldri hvordan han vil reagere når musikerne forsøker å spille det han ber om, og på nervepirrende vis fanger filmen en tilstand der ens egne følelser er styrt av noen andres. Et kort øyeblikk der Fletcher er sint eller fornøyd har alt å si for Andrews humør; et konkret eksempel på dette er når han tar mot til seg etter å ha fått skryt, og spør kinoansatte Nicole (Melissa Benoist) om hun vil være med på en date.

"Whiplash"

Vi får nesten aldri høre storbandet spille mer et par notelinjer fra hvert stykke. Øvingene preges av Fletchers diktatoriske avbrytelser og hets mot dem som spiller feil. Nerven i dette er løst gjennom rask og rytmisk klipping, som aldri tipper over i å bli for utstudert «musikalsk». Nærbilder av trommestikker som slår og anstrengte ansiktsuttrykk skaper en følelse av å stå på kanten av stupet, mens lange og korte innzoominger intensiverer slagene. Kamera kjører langs bandet før det klippes til Andrew igjen – om ikke hele samspillet står og faller på ham, lykkes i alle fall kameraet å formidle viktigheten av at han må prestere. Mot slutten av filmen utnyttes kombinasjonen av lyd og bilde ekstra godt i en avgjørende konsertsekvens, som setter et frenetisk punktum for en film der musikken har tatt form av en maktkamp mellom Fletcher og Andrew.

Unge Andrew har få (eller ingen) venner og takler motgang dårlig. Gjennom det konsentrerte blikket på hovedrollefiguren formidler Whiplash noe av det samme som vi så via Nina i Black Swan: det er viktig å være flink og fokusert, men for å virkelig bli en mester, må man også kunne slippe taket. Denne visdommen kan utvides til å gjelde også for «det virkelige liv» utenfor kunsten; ved å takle konkurranse fra andre sosialt og ta eventuelle nederlag med fatning, vil man i det lange løp kunne komme styrket ut av erfaringen. I et slikt perspektiv er jazz en spesielt egnet musikkform å ta utgangspunkt i, ettersom det tillærte og akademiske alltid har gått hånd i hånd med improvisasjon og coolness i den tradisjonsrike sjangeren.

Miles Teller passer godt i hovedrollen med sitt gutteaktige utseende, som også kan ta form av et irriterende oppsyn når sjalusien sluker den suksessyke trommisen. Whiplash er også en fortelling om det å bli voksen og å bli kjent med seg selv. Det er gjennom de to gode skuespillerne Teller og Simmons at filmen engasjerer på et så emosjonelt plan, men det handler ikke om karakterutviklingen, som er på et minimum. Fletcher forblir en beinhard musikklærer og Andrew en ambisiøs elev; det filmen viser av personlig utvikling er knyttet til deres forhold, utelukkende forankret i hvorvidt Andrew gjør Fletcher fornøyd bak trommesettet.

"Whiplash"

Whiplash er i så måte en veldig fysisk film, understreket av det visuelle mangfoldet som utfyller selve spillingen, og som et vell av følelser springer ut fra. Andrew preges også fysisk av påkjenningen – et sted blør han over skarptrommens skinn under slagene – og kameraet gjør ingen forsøk på å skjule sår, kviser og tårer i ansiktet hans.

At filmen makter å fortelle noe om menneskelige drifter på et mer primitivt plan, er ikke synonymt med at den strekker seg særlig langt utover musikkskolemiljøet. Whiplashs klare styrke ligger i den nesten klaustrofobiske skildringen av Andrew og hans kamp, preget av repetisjoner i både musikken og scenene som utspiller seg i Fletchers orkestrale torturkammer. Samtidig gjør dette at filmen blir litt for sammentrengt til å huske seg opp på et mesterlig nivå, selv om regissør Chazelle helt åpenbart har ønsket å rense bort mye bakgrunnsinformasjon og nye plottlinjer. En ekstra akt hadde kanskje løftet filmen – ikke nødvendigvis etter den svært intense avslutningen, men som en «pustepause» et sted i filmens siste del, der publikum kunne fått et dypere innblikk i konsekvensene Andrew møter i hverdagen bak musikken.

Whiplash er uansett en av årets første godbiter på norsk kino, med et driv og en filmatisk selvsikkerhet som har sørget for Damien Chazelles fortjente gjennombrudd. Etter hvert må han kanskje gjøre som hovedkarakter Andrew og ta et steg ut av den musikalske sonen – det er all grunn til å tro at det vil gå langt mer smertefritt for ham enn for trommestudenten.