Et drønn. Tour One. Et smell. Tour Two. Tour Three. Tour Four. Tilbake, igjen og igjen, det er ikke mulig å gi slipp; noe i soldaten nekter å stanse dødsleken. War is a drug.
Mot slutten av American Sniper, under Chris Kyles (Bradley Cooper) siste tur til helvete, rammes soldatene av en metaforisk sandstorm. Desorienteringen blir total; nå er alle prisgitt tilfeldighetene; skuddene glitrer abstrakt i det beige kaoset. Et av få poetiserende grep i Clint Eastwoods sedvanlig korthogde film.
American Sniper er grå og hard som betong, det er liksom ikke tid til annet enn det aller nødvendigste. Likevel er den innholdsrik og sammensatt, ofte paradoksal, om ikke akkurat søkende, da en slik tilnærming aldri har ligget Clint nært til hånds.
American Sniper forteller om den amerikanske soldaten Christopher Scott «Chris» Kyle (1974–2013) fra spesialstyrken Navy Seals, som ble kjent under navnet Legenden for sin uhyggelige presisjon som snikskytter i Irak. Filmen følger Kyles opphold i krigssonen og manglende evne til å være til stede for familien i hjemlandet.
Kathryn Bigelows The Hurt Locker utforsket det narkotiske ved krigens vesen; hvordan den lokker unge menn til å utsette seg for livsfare, og at dette – etter hvert som overlevelsen blir rutine – fremkaller en mestringsfølelse som muligens kompenserer for et savn eller imøtekommer et kall. Bigelow visualiserer antagelsen ved å plassere Jeremy Renners rollefigur mellom hermetikk og oppvaskmidler på et generisk supermarked; han er fremmedgjort i disse omgivelsene, fordi han nå tilhører en annen verden.
Eastwood tråkker i de samme sporene. Den beske, men også sentimentale komedien Gran Torino (2008) – som jeg feilaktig antok skulle bli den nå 84 år gamle grinebiterens farvel til filmen – forholdt seg til «nabokjerringa» og Eastwood-skikkelsen som amerikanske ikoner (han ikoniserte seg selv, kan man si, dog ikke uten ironi). I og med at regissøren selv har bidratt til å skape og understreke mytologier i USA, er det fascinerende at typiske settinger som «den lokale baren», «det romantiske bryllupet», «huset med bakhage» osv. fremstår som sørgelige reminisenser fra en svunnen tid i American Sniper.
Det er en velkjent sak at Eastwoods politiske orientering peker i en annen retning enn den brorparten av kulturlivets intelligentsia foretrekker, og dette medfører forståelig nok visse styrkeendringer i lesebrillene til mange kritikere, men at noen beint frem har anklaget American Sniper for å være ensrettet republikansk krigspropaganda, synes jeg er underlig.
Visst tiltales Chris Kyle som «Legend», en «american hero», men fremstillingen er pragmatisk, på grensen til kynisk; soldatens «triumfer» bak geværsiktet (160 bekreftede drap) behandles hovedsakelig som tørre fakta, både av rollefiguren og Eastwood bak kameraet. Kyle kjemper i grunnen ikke for noen andre enn seg selv; han skyter seg bokstavelig talt inn i et hjørne. Kona Taya (Sienna Miller) uttrykker aldri stolthet, bare skuffelse over at det gang på gang er noe annet der ute som er viktigere enn dem han burde elske.
Bradley Cooper er svært overbevisende som Kyle, med sin bjørneaktige, litt enkle fremtoning, bak et panser av opptrente muskler. Taya, som nekter å innta en passiv birolle i mannens stadig mer forstyrrende livsprosjekt, unnslipper klisjeene takket være Sienna Millers subtile gester. Et blast fotografisk uttrykk – i kombinasjon med et klippearbeide som pliktskyldigst driver fortellingen fremover, uten kunstpauser – opprettholder et kledelig nøkternt, nesten uanfektet toneleie, selv når kuler og krutt buldrer på lydsporet.
Er det blodtørst som driver Kyle? Det er et betimelig spørsmål, for han smadrer det ene hodet etter det andre med mekanisk effektivitet. Samtidig er han fattet og introvert; vi ser få tegn til pubertale dataspill-kommentarer eller upassende seiersrop. Man kan lese at virkelighetens Kyle var av en noe annen støpning; etter sigende mer hatsk og ureflektert. I så måte kan man frykte at Eastwood forsøker å pynte på sannheten; American Sniper ignorerer de mistilpassede, totalforvirrede jyplingene vi møter i filmer som Armadillo (Janus Metz Pedersen, 2010) og Redacted (Brian De Palma, 2007). Et problematisk, men kanskje nødvendig valg; Eastwood har nok utformet typer han til en viss grad kan identifisere seg med for å finne en inngang til å fortelle historien. Generasjonskløften mellom ham og Irak-krigerne er tross alt stor.
Ifølge ham selv – altså slik han fremstår i filmen – er ikke Kyles motivasjon å drepe, men å redde sine medsammensvorne; han kan ikke etterlate sine «amerikanske brødre» til fordervelse; han vil samle og skape orden i flokken, slik han har lært av sin konservative far. Idet Kyle rammes av «Schindlers syndrom» og messer at han kunne ha reddet mange flere, har hybris tatt overhånd, og i et forsøk på å forsone seg med at nåtid ikke er lik dødtid, blir han støttekontakt for lemlestede Irak-veteraner.
Scenen der han underviser invalide i skyteteknikk, er så konkret i fremstillingen av det meningsløse at den gjør vondt. Det kan virke som om Eastwood ser det annerledes, for iscenesettelsen preges av påklistret idyll, men er man medviten om at Kyle skal myrdes av en veteran med posttraumatisk stressyndrom, virker det bare foruroligende. Et eksempel på at filmens intensjoner ikke alltid står i samsvar med selve utsigelsen.
American Sniper er lite interessert i å løfte blikket over til «den andre siden» på slagmarken, og de irakiske motstanderne får aldri utvist menneskelige egenskaper; disse soldatene gestaltes utelukkende gjennom kompromissløs, ofte bestialsk krigføring. Mangelen på nyanser blir guffen når vi kjenner til amerikanernes overgrep på sivile (grusomt fremstilt i Redacted) – som fortellingen unnlater å vie plass til.
En nådeløs fordeling av skyld hadde unektelig gitt American Sniper et annet – og fra amerikansk ståsted – farligere temperament, men fraværet av slike perspektiver virker ikke så insisterende at det tar luven av filmen. Hovedpersonens duell med en like treffsikker irakisk snikskytter, skildres ikke som en kamp mellom godt og ondt – tvert imot får vi se at Kyle liksom rasjonaliserer seg frem til å skyte mødre og barn underveis – og «konkurransen» er noe han flykter tankeløst inn i, fordi den utgjør noe konkret i en ellers usammenhengende krigståke.
Eastwood lener seg på Kyles synsvinkel, men forhindrer ikke tilskueren i å være seg bevisst om at saken har flere sider; American Sniper er en ubehagelig fremstilling, ikke et postulat. Noen har reagert med raseri og oppfordret til boikott, men å avvise filmens eksistens og innflytelse blir en altfor enkel utvei. (I denne sammenhengen er det verdt å huske på at de i dag klassiske Vietnam-filmene, som vi gjerne omtaler som mesterverker, heller ikke interesserer seg nevneverdig mye for lokalbefolkningens blikk.)
Rulletekstene etterlater en emmen smak i munnen, med arkivopptak der folkemasser hyller Kyles innsats i Irak-krigen, etter hans tragiske død. Men uavhengig av hva som måtte være regissørens hensikter, er de utvaskede bildene tappet for kraft, filtrert gjennom et overmett blikk; som en resignert klagesang, forkynner de at noen må sette en stopper for denne galskapen. Under en begravelse tidligere i filmen, skvetter en sørgende mor av salutter som er ment å hedre sønnen. Det ligner ikke patos, men tristesse.
Vil man redusere American Sniper til et viftende amerikansk flagg, består det av blod, bein og tårer, på tvers av landegrenser og politiske standpunkter. Dette er en sørgelig og håpløs – og problematisk – krigsfilm, uten egentlige helter, fylt til randen av ofre.