I forbindelse med at P’tit Quinquin vises som Månedens film på Cinemateket i mai (se visningstidspunkter), republiserer vi her vår omtale av filmen – som ble skrevet i forbindelse med filmens festivalvisning på TIFF i januar. Sjekk også ut Montages’ podkast om filmen.

*

TIFF 2015: Bruno Dumonts P’tit Quinquin tar en på senga, og ikke bare fordi den bryter totalt med forventningene man etter hvert har til Dumonts stemme som filmskaper. Dette er et uhåndgripelig, snålt og forbløffende rikt verk.

Dette er en vanskelig film å beskrive og omtale. Det er mye å ta tak i, men nesten umulig å holde seg fast. Filmen inneholder så mange former for og nyanser av komikk, den åpner for så mange forskjellige innfallsvinkler og fortolkningsmuligheter, og den endrer konstant karakter – til tross et konsekvent absurd fiksjonsunivers. P’tit Quinquin stakk seg ut i et ganske ujevnt konkurranseprogram under TIFF, og var i mine øyne en særdeles fortjent vinner av både Aurora– og FIPRESCI-prisen (som undertegnede delte ut sammen med den portugisiske frilanseren Paulo Portugal og David Jenkins, redaktør for det britiske filmmagasinet Little White Lies).

Selv om det er tittelfiguren, bondegutten Quinquin , som ankrer historien, er det en etterforskning som står i fokus. Nabokona har blitt drept og tilsynelatende stappet inn i ei ku. I løpet av kort tid dukker det opp enda flere dyre- og menneskelik, og den inkompente etterforskeren Van der Weyden strever med å løse gåten.

P’tit Quinquin var opprinnelig en miniserie i fire deler, og ble sendt på fransk fjernsyn i høst. Disse har blitt klippet sammen til filmversjonen som ble vist under festivalen, og selv med en lengde på overveldende 3 timer og 20 minutter, fungerer den utmerket i dette formatet. Ikke bare er den konstant underholdende – et slags humoristisk overflødighetshorn – men etter hvert som spilletiden begynner å tære på, understreker den hvordan Van der Weydens etterforskning utvikler seg til en nedadgående spiral av fortvilelse og hjelpeløshet.

For mordgåten er på sett og vis ubetydelig fra første stundt; det gjøres klart at dette ikke på noen måte kommer til å forløpe som et konvensjonelt mordmysterium. Når det første offeret skal begraves, uttaler presten at morderen fortsatt er ukjent, men at vedkommende til og med «kan være noen i denne forsamlingen». Samtidig ser man en mistenkelig skikkelse i finlandshette sitte blant de sørgende. Van der Weyden rusler granskende forbi, men finner intet besynderlig. Når han blir fortalt at et av likene mangler hode, mumler han for seg selv: «Da trenger jeg bare hodet», som om det er brikken som vil få puslespillet til å gå opp. Om det fantes svar, ville han ikke vært mannen til å finne dem.

Om mysteriet ikke er til for å løses, tilfører det komedien vektig tematikk. Mordene sørger for at Døden lurer i bakgrunnen, og kanskje til og med Ondskapen. Van der Weyden kommer inn i landsbyen som sannhetssøker og autoritetsperson, men som utenforstående sliter han med den lokale kutymen. Han tråkker i salaten gang på gang, men landsbybeboerne er ikke stort bedre: Dette er stedet hvor ingen synger rent eller danser i takt. Men til tross for åpenbar utilstrekkelighet, fyller alle sine roller etter beste evne.

Samtlige drives av tankeløs forutinntatthet, både i måten de ukritisk utfører sine ritualer på, og hvordan de definerer og avviser det ukjente ut fra dets annerledeshet. Dette kommer eksplisitt til syne hos Quinquin og vennene hans, som finner gjentatte anledninger for rasistisk og homofob trakassering. Det oppstår en dyster parallell mellom kinaputtene gjengen kaster etter sine mobbeofre, og gamle granater og ammunisjon som Quinquin finner slengende omkring.

I det såkalte Allah Akbar-segmentet kaster Dumont seg tilsynelatende uvørent ut i – med tanke på den siste tids hendelser og det politiske klimaet generelt – betente motiver, men dette bør forstås i sammenheng med rollefigurenes slavisk normative oppførsel og fremmedfiendtlighet. Etter et regn av ukvemsord koker det over for den muslimske tenåringen Mohammed (Baptiste Anquez), og det hele ender i en tragisk skyteepisode.

Mens Mohammeds frustrasjon bygger seg opp, gjentar han ordene «Allah Akbar» i det uendelige; et signal om at han glir inn i en karikert, men forventet rolle for en av «hans type». Om det er aldri så ubehagelig å se på, legger Dumont frem et skarpt satirisk poeng om ignoranse og utenforskap. Samtidig famler Van der Weyden rundt, villedet av mordmysteriets konvensjoner, som selvsagt ikke gjelder i dette universet. Ignoranse er fruktbar grobunn for Døden og Ondskapen, og de ignorante har ikke vett til å forsvare seg.

P’tit Quinquin er på mange måter umiskjennelig dumontsk. Han befinner seg i velkjente omgivelser på den franske landsbygda, og filmen preges av hans sedvanlig usentimentale, men empatiske blikk på nokså primitive mennesker. Med P’tit Quinquin trer han likevel inn i et nytt landskap, for uavhengig av filmens tunge subtekst, er den hysterisk morsom, en potpurri av komiske stiler – alt fra vindskeive absurditeter til ren slapstick – som konsekvent treffer blink med forbløffende presisjon.

Den ovennevnte begravelsesscenen er et godt eksempel: Maskemannens tilstedeværelse, som slår beina under mordmysteriet, går den udugelige etterforskeren hus forbi. Et par uforklarlig useriøse og flirende prester. To fullstendig upassende musikkinnslag; først kirkeorganisten som tilsynelatende spiller for egen fornøyelse, og deretter en tenåringsjentes skingrende fremføring av noe som ligner en generisk nittitalls-hit (skrevet av skuespillerinnen selv, og kan høres her). Drillpikene som har møtt opp for å marsjere ut sammen med begravelsesfølget. Under hele seansen står avdødes familie der, stille og apatiske av sorg, og opphøyer hele karnevalet til noe grusomt og kostelig på en og samme tid.

Som vanlig har Dumont samlet et skuespillerensemble bestående av amatører, hvorav de fleste gjør sin første filmrolle. Enkelte av disse er virkelige funn, deriblant Bernard Pruvost i rollen som etterforskeren. Riktignok caster Dumont ofte skuespillere med ulike handicap (som går ubemerket hen), så det er vanskelig å avgjøre om Pruvosts ansiktsrykninger er ufrivillige eller om de faktisk demonstrerer et gedigent talent for fysisk komedie. Uansett resulterer de i at Van der Weyden fremstår kronisk forfjamset, og blir et fantastisk supplement til hans ellers klossete framtoning.

Rollefigurens høydepunkt kommer mot slutten av filmen, når det avsløres at de andre politimennene omtaler ham med det særdeles tvetydige kallenavnet Tåken (som er like morsomt uansett hvordan man velger å tolke det). Samtidig er Van der Weyden i ferd med å virkelig åpenbare seg som en stakkarslig og sørgmodig figur, og blir det fremste eksempelet på hvordan filmens tragiske dobbeltbunn opphøyer humoren og på samme tid funderer den i et ubehagelig og gjenkjennelig alvor.

I sin kjerne bærer P’tit Quinquin på en genuin varme, hovedsakelig takket være Quinquin og kjæresten Eve, spilt av de herlige debutantene Alane Delhaye og Lucy Caron. Også her råder tvetydigheten: Quinquins rasistiske utbrudd stammer til tider fra et ønske om å, på ganske konservativt vis, beskytte sin kvinne. (Som en rampete villstyring er han selv et konstant offer for mistenkeliggjøring; den i bunn og grunn velmenende gutten får stadig skylden for ting han ikke har gjort, og til og med har forsøkt å forhindre.) De rørende interaksjonene kjæresteparet imellom blir drypp av oppriktig menneskelighet og godhjertet uskyld, midt oppi de groteske omgivelsene.

At Eve har fått et bibelsk navn virker ikke på noen måte tilfeldig, med tanke på rollen hun har som et trygt holdepunkt for Quinquin og et slags symbol på godheten – som er oppnåelig, selv i en verden hvor Døden og Ondskapen regjerer. Jeg er usikker på hvor mye optimisme som bør tilskrives Dumont, men han mister aldri skjønnheten av syne.