Topp 5: James Stewart-øyeblikk

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Frank Capras udødelige klassiker It’s a Wonderful Life (1946) vises fra og med torsdag 15. desember – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

James Stewart er en av Hollywood-historiens mest sympatiske gallionsfigurer; et bankende hjerte som enhver film han spilte i kunne vende seg til for å formidle menneskelighet og godhet til publikum. Her henter vi frem fem øyeblikk fra James Stewarts mange vidunderlige rolleprestasjoner.

I løpet av sin over 50 år lange filmkarriere, fra første spillefilmrolle i The Murder Man (1935) til han mottok en æres-Oscar i 1985, spilte James Stewart så mange ikoniske roller at han gjorde seg fortjent til statusen som en av Hollywoods virkelige legender. Stewart ble nærmest innbegrepet på the ordinary man opp gjennom 40-, 50- og 60-tallet, og manøvrerte figurene han tok for seg med stor eleganse – uansett om de opptrådte i lette romantiske komedier eller hardbarkede westernfilmer.

De aller mest berømte Stewart-rollene finner vi i et knippe Alfred Hitchcock-klassikere (bl.a. Rear Window og Vertigo) og i Frank Capras filmer – blant dem It’s a Wonderful Life.

Under har vi samlet fem filmøyeblikk (det kunne lett vært hundrevis) fra James Stewarts enestående karriere.

The Philadelphia Story (1940)

Etter gjennombruddet i Frank Capras Mr. Smith Goes to Washington (1939) opplevde James Stewart igjen suksess med sin rolle i George Cukors romantiske komedie The Philadelphia Story – den eneste filmen Stewart fikk en Oscar for i løpet av karrieren. På tross av et rimelig fjollete forviklingsplott, byr filmen på glimrende prestasjoner både fra Stewart, Cary Grant og den alltid karismatiske Katherine Hepburn. Med sin beskjedne sjarm møter Stewart energien til Hepburn med treffende replikker og et følsomt nærvær – ikke minst i scenen nedenfor, som er en ping-pong-flørt, med herlig resultat:

It’s a Wonderful Life (1946)

Er Frank Capras It’s a Wonderful Life den ultimate julefilmen? Sannsynligvis, men uavhengig av hvor man plasserer dette kolossalt gripende tilfellet av magisk realisme på julefilmskalaen, er det vanskelig å komme utenom Capras klassiker i en diskusjon om James Stewarts beste rolleprestasjoner. Ikke bare er historien om den godhjertede, selvoppofrende familiefaren George Bailey både klok og hjerteskjærende; Stewart gir liv til rollefiguren på en måte som gjør at vi alle kan identifisere oss, og over sytti år etter filmens premiere føles den stadig aktuell. It’s a Wonderful Life var for øvrig Stewarts favoritt fra hans egen filmografi:

Vertigo (1958)

I dag er James Stewarts rolletolkninger for Alfred Hitchcock de mest omtalte blant cineaster. Vertigo (kåret av Sight & Sound til tidenes beste film) er naturligvis en lysende stjerne på Stewart/Hitchcock-himmelen, og en film som i all sin kompleksitet ga skuespilleren en stor utfordring (her kan du lese om filmens visuelle dobbeltgjengere). Stewart sørger for å tilføre menneskelig troverdighet til de narrative og psykologiske konseptene som bærer Vertigo hele veien til dens tragiske slutt:

Anatomy of a Murder (1959)

Otto Premingers rettssalsdrama Anatomy of a Murder ga James Stewart en gyllen anledning til å ikle seg rollen forsvarsadvokat – en arketyp som gjerne styrkes i troverdighet hvis rollefiguren har et sympatisk lynne, kombinert med retorisk intelligens. Stewart fremstiller begge sider med like stor overbevisning, og i filmens mest intense scener («This man is innocent!») løfter han på sedvanlig manér rettssalens dilemma over i publikums hjerter:

The Man Who Shot Liberty Valance (1962)

Blant de mange westernfilmene James Stewart spilte i, er nok John Fords klassiker The Man Who Shot Liberty Valance ansett som den aller beste, tett fulgt av Winchester ’73 (1950) og The Shootist (1976). Med hardhudede John Wayne i den andre hovedrollen, balanserer Stewart ut Waynes tøffe cowboy-persona med advokaten (og senere senatoren) Ransom Stoddard, en mer sårbar og reflektert rollefigur. Over tyve år etter The Philadelphia Story ser man en mer livserfaren James Stewart her. Gnisten er den samme, men alderen skaper en melankolsk grunntone i rolletolkningen, i tråd med filmens tematikk:

BONUS: James Stewart gjester Johnny Carsons Tonight Show i 1989:

Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

Geir J. Olsen sier:

18. desember 2014, kl. 02:22

Vil bare ta en shout-out for MR SMITH GOES TO WASHINGTON, et virkelig legendarisk øyeblikk i Stewarts karriere og den ultimate «unge idealist»-rollen i amerikansk filmhistorie.

Hvis man virkelig ønsker å vise et helhetlig godt bilde av Stewart som skuespiller er PHILADELPHIA STORY, IT’S A WONDERFUL LIFE og VERTIGO som dere lister opp alle tre fine kandidater.

Jeg ville nok også slengt på hans makeløse Elwood P. Dowd i HARVEY (1950) i den ene enden; her har vi Stewart fullstendig nedtonet og på sitt mest godslige, men samtidig fantastisk herlig. En virkelig juvel av en film.

På motsatt ende av skalaen mener jeg man ikke kan unngå en av de mange westernfilmene Stewart gjorde for Anthony Mann. Mann var en hundre ganger viktigere filmskaper i Stewarts karriere enn John Ford. [Feil FIKSET, takk! Red.] Tittelen på Mann/Stewart-samarbeidet Winchester ’73 nevnes i forbifarten men også Mann/Stewart-filmene The Man From Laramie, The Naked Spur, The Far Country og Bend of the River er alle bedre Stewart-westerns enn The Shootist (siden dette handlet om Stewart-øyeblikk). Mange vil også mene de er bedre klassiske westerns enn The Shootist. Brorparten av Mann/Stewart-filmene viser også en rasende og hevnlysten Stewart som går helt på kant av det klassiske familievennlige imaget skuespilleren hadde. Jeg ville rangert flere av disse tøffere, mer anti-heltaktige rollefigurene hans foran jobben i LIBERTY VALANCE.

Anthony Mann har etter hvert fått en etterlengtet anerkjennelse hvert fall i USA, men jeg registrerer at han i Norge dessverre fortsatt ser ut til å bli behandlet nesten som en «ikke-person». Litt ironisk også, med tanke på at den siste filminnspillingen han fullførte var nettopp i Norge: The Heroes of Telemark. Forøvrig en av Manns dølleste filmer (han døde halvveis i innspillingen av sin neste film). Den amerikanske westernsjangerens gullalder fortsetter å bli stemoderlig behandlet i Norge. I et land som var så fargelagt av anti-amerikanisme fra sent 60-tall og oppover er det vel ikke til å komme bort fra. Det var visst ikke kompatibelt å både tilhøre den norske venstresiden (som kulturarbeidere flest gjør) og samtidig like amerikanske westerns. Sånn sett er det vel ikke så rart at den mest amerikanske av alle sjangre fortsatt blir stemoderlig behandlet, og at man heller foretrekker western-fan Sergio Leones egne varianter på sjangeren. Men vi er i 2014 nå, og derfor litt utilgivelig å ta så overfladisk på Stewarts westernkarriere at man ikke en gang nevner Anthony Mann ved navn i en oversikt over skuespillerens beste øyeblikk.

*klasker dere på lanken*

Svar
- Thomas sier:
  
  16. desember 2015, kl. 15:49
  
  Jeg skulle til å skrive det samme. Utrolig hvordan de kunne unngå å ta med en Mann-film. Ford er veldig overvurdert.
Anne sier:

18. desember 2014, kl. 16:56

Veldig fin liste om James Stewart! Liksom ikke jul uten å se «Its a wonderful life», men jeg har ikke sett de andre filmene utenom Vertigo. Fikk lyst til å ha James Stewart maraton nå…

Svar
Geir J. Olsen sier:

18. desember 2014, kl. 23:35

Anne, hvis du vil ha Jimmy-maraton anbefaler jeg sterkt «Harvey» (1950). En skikkelig varm kose-film.

Hilsen en som har hatt Stewart som absolutte favorittskuespiller i 25 år.

Svar
Dag Sødtholt sier:

19. desember 2014, kl. 00:27

Geir, The Heroes of Telemark har jo en mesterlig, lang sekvens da, helt uten dialog, under selve sabotasjeaksjonen…

Svar
Geir J. Olsen sier:

19. desember 2014, kl. 01:57

Jovisst, plusspoeng for sabotasjeaksjonen, som utrolig nok ikke faller for fristelsen til å bli helt Hollywood og hive inn masse skyting osv, men sammenlignet med Anthony Mann ellers er filmen som helhet tidvist direkte kjedelig.

Svar