Det blåser opp til melodramatisk storm når Elia Kazan skal fylle sitt store lerret med fedre og sønner, brødre og mødre.
Etter å ha gjort Marlon Brando til Oscar-vinnende superstjerne med En sporvogn til begjær (1951) og Storbyhavn (1954), hadde talentspeideren Kazan allerede en ny smukkas i kikkerten. Øst for Eden (1955) ble James Deans spillefilmdebut (etter noen ukrediterte småroller), og den eneste av sine egne filmer legenden selv fikk oppleve i sin helhet før han omkom i en bilulykke samme år.
Som sin helt Brando, studerte han method acting ved Kazans Actors Studio, under ledelse av Lee Strasberg, og bidro til den naturalistiske spillestilens gjennombrudd i Hollywood. Dean rakk bare å spille i to filmer til – Rotløs ungdom (1955) og Giganten (1956) – men hans myteomspunne tilstedeværelse i populærkulturen synes å være udødelig.
Øst for Eden er basert på den andre halvdelen av John Steinbecks berømte roman ved samme navn, og bærer preg av å være en «prestisjefilm» i kjølvannet av Storbyhavn. Sistnevnte er hard og tilhugget, disiplinert og maskulin, helt uten overflødig fett. Kazan kryster skuespillerne foran kameraet. Hver eneste følelse kommer innenfra, og fortjener dagens lys. Øst for Eden er skutt på location i California, milevis unna et grått og nådeløst Manhattan. Filmen er myk og slapp i fisken, et pudret periodedrama, der Cinemascope-formatet (2,55:1) liksom strekker seg i bredden for å romme alt fortellingen ønsker å handle om.
Vi møter brødrene Cal (Dean) og Aron (Richard Davalos) som lever under faren Adams (Raymond Massey) velmenende skygge. En rettskaffen, strengt religiøs bonde, som favoriserer Arons forbilledlige arbeidsmoral og respektable livsførsel. Cals oppviglerske væremåte har han lite til overs for, og savnet etter kjærlighet og aksept sender den unge mannen ut på en forvirret identitetssøken.
Under hele oppveksten har brødrene fått vite at moren deres, Kate, døde i sykdom. Cal er mistroisk, og finner spor som leder et annet sted: Kate (Jo Van Fleet) viser seg å leve i beste velgående, i nabobyen, der hun driver et innbringende bordell. Sønnen er kontaktsøkende, men blir bryskt avvist – før moren i en plutselig helomvending gir ham oppmerksomhet, og får vite at han trenger økonomisk bistand. Adam har tapt en anselig sum penger i et mislykket forsøk på å transportere issalat, og Cal ønsker å løfte ham ut av krisesituasjonen, og på den måten overgå farens forventninger – for en gangs skyld.
Sidney Lumet byr på en utmerket definisjon av melodrama-sjangeren (i boken Making Movies): «In melodrama, the story determines the characters. Melodrama makes story line its highest priority, and everything is subservient to story. For me farce is the comic equivalent of melodrama and comedy the comic equivalent of drama.»
Selv om James Dean – med stor inderlighet – søker i seg selv for å finne de mest sannferdige måtene å uttrykke Cals følelser på, er det som om rollefigurene i Øst for Eden konsekvent tilpasser seg historiens vendinger, snarere enn det motsatte. Den Kain og Abel-lignende relasjonen mellom brødrene, som konkurrerer om farens gunst, skyves ut i periferien, til fordel for «ødipale» møter mellom Cal og moren, og et nokså klønete trekantdrama. I tillegg insisterer Kazan på å skape et sammensatt tidsbilde (1917-18), der amerikanerne rives mellom tro og tvil vedrørende egen innsats i første verdenskrig. Trådene blir mange og ulikartede, og selv for en erfaren historieforteller blir det vanskelig å holde fokus.
Når det er sagt, smitter Kazans entusiasme for det episke formatet over på tilskueren. Bildekomposisjonene er praktfulle, fylt til randen av visuelle detaljer, og kameraet beveger seg grasiøst rundt mellom gylne naturlandskaper og bekreftelsestørste ansikter. Kazan, som hadde sin bakgrunn fra teateret, dyrker et klassisk formspråk, der skuespillerne til enhver tid dikterer regissørens oppmerksomhet. Samtidig skyr han ikke bildets potensial til å uttrykke indre tilstander. I oppgjørets time, der Cal konfronterer faren, snur kameraet «hodet på skakke» idet den rasende sønnen svinger frem og tilbake på en huske, og visualiserer scenens fandenivoldske tone og eksplosive energi.
Det er noe passivt aggressivt over fromme mennesker som aldri gjør feil; som ikke er i stand til å godta andre, mer brokete måter å «være seg selv» på. Kate forteller om hvordan Adams dydighet sakte men sikkert spiste henne opp fra innsiden: «Din far. Han er den reneste mann som finnes. Han trodde han kunne binde meg med sin renhet.». Hun så seg nødt til å flykte – og avreagere, ved å stille seg midt i syndens pøl.
Cals anklager artikulerer en grunnleggende avsky overfor farens holdninger, og således kaster filmen sin endelige dom over denne rollefiguren, som lenge velsignes med en forholdsvis nyansert fremstilling. Når Øst for Eden attpåtil tyr til en deus ex machina for å straffe Adam, er det som om Cal har beveget seg opp fra ensomme vandringer i konturløse dalsøkk, blant slumper og slasker, til å bli en moralens og kjærlighetens vokter.
Konstruksjonene lar seg svelge, for Øst for Eden har for lengst gjort det tydelig for sitt publikum at alt skal forstørres og forenkles – i underholdningens navn. Og med James Dean som bad boy, mystisk og dødelig, med feminine anstrøk, er det enkelt å forstå at filmen fortsatt appellerer til et stort publikum.
*
