I en alder av 25 år har Xavier Dolan allerede rukket å stable en hel filmografi på beina, og i romjulen er han aktuell på norske kinoer med Cannes-vinneren Mamma. Dolan gjestet Stockholm internasjonale filmfestival i høst, og vi benyttet anledningen til å slå av en prat med den unge kanadieren mange omtaler som «filmens Mozart».
Xavier Dolan (f. 1989) skrev manuset til regidebuten I Killed My Mother (2009) som 16-åring. Filmen fikk premiere under Director’s Fortnight-seksjonen i Cannes, tok med seg hele tre priser og ble distribuert i over tyve land. Hans neste film Heartbeats (2010) ble presentert i det offisielle sideprogrammet Un Certain Regard, i likhet med kjærlighetseposet Laurence Anyways (2012).
«Kammer-thrilleren» Tom at the Farm (2013) vant FIPRESCI-prisen under filmfestivalen i Venezia, og i år ble Dolan endelig ønsket velkommen til å delta i Cannes’ hovedkonkurranse med Mamma. Det alltid kresne festivalpublikummet brøt ut i spontan applaus under pressevisningen, og filmen ble belønnet med juryens pris (sammen med Jean-Luc Godards Adieu au langage).
– Jeg er dødssliten, det har vært en lang dag. Har dere cola? Jeg vil ha et brett med cola, hvis det er mulig. Ikke brus, altså. Jeg mener pulver. Hvitt pulver.
Dolan er spøkefull da han møter undertegnede på staselige Berns Hotel i Stockholm, synlig utmattet av en lang serie intervjuer. Han rister litt på hodet, liksom henter konsentrasjonen fra løse luften, og setter blikket i meg på en autoritær måte, etterfulgt av et usedvanlig hardt håndtrykk. Jeg spør om han hadde noen konkrete inspirasjonskilder under arbeidet med Mamma.
– Ikke hva gjelder selve filmspråket. Jeg så ikke film for å forberede meg, men kikket på malerier og fotografier, og søkte etter en tone jeg kunne koble fortellingen på. Særlig festet jeg meg ved Nan Goldins fotografier, som preges av varme, ømhet og overskudd; en følelse av intimitet, av noe intenst privat, som vi bare så vidt får lov til å ta del i. Det er noe trashy over Goldins arbeider, men det uttrykket høres så nedsettende ut… Jeg vil heller si at de er rå, ufiltrerte. De fremstiller arbeiderklassen på en autentisk, uforfalsket måte.
Mamma handler om folk fra arbeiderklassen, men filmens estetikk er ikke typisk for denne typen «miljøskildringer».
– Det siste jeg ønsket meg var the working class look, med skitne grå- og bruntoner. Tvert imot var det viktig at filmen skulle fylles med lys, med oransje og rosa – som et utsnitt av den amerikanske drømmen. Jeg ønsket at Mamma skulle bli energisk og kraftfull, fylt av håp.
– Når jeg tenker etter, var det også en film som bidro til å påvirke måten jeg tilnærmet meg historien på: Sweet Sixteen (2002) av Ken Loach. Loach driver aldri gjøn med folk. Han fremstiller ikke stereotyper på en fordomsfull måte, men skaper intelligente, vittige rollefigurer.
Dolan oppdager at han blør fra den ene fingeren. En prikk av rødt pipler så vidt frem fra pekefingeren, som bærer en veldig ring. Han etterlyser et – høyst unødvendig – plaster, men orker ikke reise seg fra stolen.
Mamma er skutt i det kvadratiske bildeformatet 1:1, som på folkemunne omtales som «Instagram-format». Et underlig, men virkningsfullt grep, som begrenser tilskuerens blikk.
– Det er liten vits i å intellektualisere et slikt valg, for årsaken er svært enkel. Jeg ønsket å fokusere på menneskene i bildet, på rollefigurene, og holde oss tett på dem hele tiden. Med 1:1-formatet gir jeg ikke tilskueren noe valg; hvis man ser til høyre eller venstre finner man bare en svart skjerm.
Dolan produserer, regisserer, klipper, designer kostymene og skriver manus til sine egne filmer. Med et uredd, oppfinnsomt filmspråk visualiserer han rollefigurenes tanker og følelser på en uanstrengt måte. Hans totale kunstneriske kontroll har medført et distinkt uttrykk, og typisk nok har enkelte kritikere anklaget Dolan for å være mer opptatt av form enn såkalt «innhold», og avvist filmene hans som overfladiske stiløvelser. Han er uenig i anklagene – og beskylder flere «substansløse kritikere» for det samme – men erkjenner at han var oppmerksom på å holde tilbake under innspillingen av Mamma.
– Stilen kunne ikke overkjøre fortellingen. Hver eneste scene måtte tilpasses, slik at formspråkets tone ikke kolliderte med den konkrete handlingen som utspiller seg foran kamera. I arbeidet med akkurat denne filmen var jeg opptatt av å hele tiden spørre meg selv hvorvidt valg av lys, optikk og kamerabevegelser overskygget rollefigurene. Verken jeg eller fotografen min spiller hovedrollene i Mamma. Diane, Steve, Kyla og deres historie er i forgrunnen – alt annet spiller andrefiolin.
– Jeg har virkelig forsøkt å sette meg selv til side, være en fortellingens tjener – og det er jeg stolt av. Etter hvert som vi utformet den ene scenen etter den andre, gikk dette helt av seg selv, og selv om Mamma fremstår som en utpreget visuell film, vokser alt ut av historien. Min og fotografens filmspråklige utforskning var styrt av en overordnet tanke om å aldri bringe oss andre steder enn dit fortellingen ville.
Dolan samarbeidet med Yves Bélanger for å skape det virtuose uttrykket i Laurence Anyways, men når Bélanger ikke var tilgjengelig for å skyte Tom at the Farm (han var allerede i gang med Dallas Buyers Club), ble Dolan nødt til å finne en annen fotograf. Under innspillingen av musikkvideoen College Boy hadde Dolan gleden av bli kjent med André Turpin, som har høstet mye anerkjennelse for sitt arbeide på Denis Villeneuves filmer (Maelström, Incendies).
– André har blitt en veldig viktig person i livet mitt, både som en nær venn og som kunstner. Tidligere har jeg funnet stor glede i å leke med filmmediets muligheter, som en geek med frie tøyler. Men takket være samtalene med André har jeg blitt kritisk til min egen intuisjon, og stilt spørsmål rundt hva som faktisk er nødvendig i en film for å løfte frem et tema, en tanke, en fortelling – fremfor å tenke på meg selv og dyrke et behov for å vise publikum «alt jeg kan». Jeg har hatt stort utbytte av å samarbeide med en som – på tross av at han er en nerd innenfor faget sitt – ikke virker desperat etter å realisere seg selv som kunstner på filmsettet. André vet å underlegge seg, være tilfreds med å være til stede for skuespillerne, rollefigurene og fortellingen.
– Det er fantastisk å finne en sjelevenn man virkelig føler seg «kompatibel med», så forhåpentligvis kan jeg og André fortsette samarbeidet i uoverskuelig fremtid.
Både I Killed My Mother, Laurence Anyways og Mamma handler om utenforskap, men selv om Dolan plasserer mye av seg selv i rollefigurene, er ikke historiene han forteller basert på personlige erfaringer.
– Mamma er ren fiksjon fra ende til annen. Moren min kunne ikke vært mer forskjellig fra Diane, for eksempel. Men akkurat som Steve, har jeg mye vold og raseri i meg. Jeg har imidlertid lært meg å temme disse sterke følelsene, kanskje nettopp på grunn av muligheten til å få utløp for dem via rollefigurene jeg skriver. Det er mye av meg selv i filmene jeg lager… Se, nå begynner jeg nesten å gråte! (Neida.)
Etter Mamma-premieren i Cannes, uttrykte Jessica Chastain sin begeistring på Twitter, og nå er hun klar for den kvinnelige hovedrollen i Dolans første engelskspråklige film, The Death and Life of John F. Donovan.
– Hvis alt går som planlagt, skyter vi filmen neste sommer. Den vil sveipe innom temaer og motiver fra de tidligere filmene mine – for eksempel forholdet mellom mødre og sønner – men la dem utspille seg i en helt ny setting. The Death and Life of John F. Donovan handler om showbiz. Det er en film om hvordan filmer blir til i et nådeløst system; en ambisøs fortelling, som kretser rundt konvensjoner vi forbinder med superheltfilm. Men det er ikke en satire à la Birdman, der en skuespiller som tidligere har beskjeftiget seg med superheltroller hjemsøkes av disse.
– Dette er en tragedie, som tar opp i seg den maskinaktige følelsen jeg forbinder med franchiser i dagens Hollywood; den harde rytmen, den skjematiske dramaturgien, insisteringen på det storslagne osv. I grunnen er The Death and Life of John F. Donovan en slags Marvel-film… bare helt annerledes.
*
Mamma har premiere på norske kinoer i dag (1. juledag). Montages har tidligere omtalt filmen i en egen podkast og i en oppsummerende dialog om Cannes-festivalen.