Cinematekene (tidligere Torsdagsfilmen) er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Alejandro Jodorowskys The Dance of Reality vises fra og med torsdag 16. oktober på alle cinematekene. (Mer informasjon finnes her.)

*

Etter nesten et kvart århundre i stillhet er mesterregissør Alejandro Jodorowsky tilbake med en ny film, og resultatet er en triumferende tilbakekomst – i form av en psykomagisk terapisesjon.

Alejandro Jodorowsky har omsider kommet seg hjem igjen til filmen, og det med et friskt og ømt drømmepust der personlig historie, minne, fantasi, allegori og poesi danser i takt, i skjønt samarbeid. 23 år etter sin forrige film slår 85-åringen til med et verk som både føles som enden av en æra, en resolusjon, en lykkelig slutt – og en renessanse, en ny start.

Jodorowsky er best kjent for sine to mesterverk El Topo (1970) og The Holy Mountain (1973), to filmer som med sin kontroversielle eksistens har bidratt til at den chilenske auteuren selv innehar en kultlignende, nesten legendarisk status blant kunst- og filmelskere. Hos skrekkfilmentusiaster strekker Jodorowsky-kulten seg også til undervurderte Santa Sangre (1989), og for sci-fi-junkies går gjetordene om ham som mannen som nesten ga liv til den mest tenkelig elleville versjonen av Frank Herberts klassikerroman Dune (1965).

Men selv om han har vært borte fra spillefilm et kvart århundre, har Jodorowsky verken vært bortgjemt og bortglemt; som tegneserieskaper, forfatter, dramatiker, musiker og «spirituell guru» har han holdt koken. Likevel må det sies å være en sann glede å ønske ham velkommen tilbake til kunstformen han alltid burde være aktiv i.

Og det tar ikke mange sekundene inn i The Dance of Reality (La Danza de la Realidad) før vi får en smak av hva vi har gått glipp av i løpet av hans «filmlimbo». Til tonene av Benny Goodman Orchestras coverversjon av Luigi Primas «Sing, Sing, Sing», åpenbarer sølvrevens sjarmerende ansikt seg – innimellom gullmynter, i ei frekk dobbelteksponering – og serverer en monolog om penger, som uunngåelig vil tolkes som en kommentar til hans selvopplevde problematikk rundt å finansiere sine filmprosjekter. «Penger er som blod, det gir liv hvis det flyter. Penger er som Kristus, det velsigner deg om du deler det. Penger er som Buddha, hvis du ikke jobber får du det ikke», messer Jodorowsky, idet bildet toner over til et sirkustelt, og kameraet geleider oss inn til et karneval av farger og rariteter, før det kaster oss tilbake til pengene.

Dette er utvilsomt en Jodorowsky-film. En klovn, en mann kledd opp som ei bie og et maskebærende publikum tvinger fram de første spørsmålene. Monologens fortsettelse: «Det er ingen forskjell mellom penger og bevissthet. Det er ingen forskjell mellom bevissthet og død. Det er ingen forskjell mellom død og rikdom» skaper neste snes. Kryptisk og metaforisk som alltid, fører Jodorowsky oss fram til filmens (autobiografiske) hovedpersoner: Jaime (spilt av hans sønn Brontis) og Alejandro Jodorowsky – i to utgaver. Alejandro som ung gutt med lange, blonde lokker og et trist, tandert ansikt; Alejandro som gammel mann og «sjaman». Nåtidens Alejandro Jodorowsky, mannen som minnes, drømmes og helbredes.

Det er her nøkkelen til å forstå dette filmverket finnes, i filmskaperens egen filosofi, hans eget spirituelle system, det Jodorowsky kaller «psykomagi». Inspirert av kunstfilosofi, mystisisme og zenbuddhisme, praktiserer han sin egen spesielle form for psykoterapi basert på en idé om at symbolske handlinger kan påvirke underbevisstheten og frigjøre «sjelen» fra psykologiske traumer og emosjonelle problemer – og lege mennesket. The Dance of Reality er Jodorowskys egne psykomagiske terapisesjon, det er hans sjel som skal helbredes gjennom gjenopplevelse og meditasjon rundt livet og den eventuelle døden.

Autobiografi, memoarer, kall det hva du vil; virkeligheten vi finner i filmen er Jodorowskys virkelighet. Vi befinner oss i den lille chilenske havnebyen Tocopilla på 1930-tallet, der vi får bli kjent med den jødisk-ukrainske familien Jodorowsky, en gjeng med «evige outsidere» i ei tid prega av fascisme, fattigdom og skjult kommunisme, under diktaturet til Carlos Ibáñez del Campo. Faren Jaime (Brontis Jodorowsky) er en uniformglad kommunist. Hans store idol er Stalin, og hans autoritære oppdragelse av sønnen er også av «stalinistisk» karakter; han vil gjøre sønnen til en mann, som ikke skal le, gråte eller tro på en eller annen Gud. Mora Sara (Pamela Flores) er ei barmfager kvinne som duller med gutten, speiler ham med sin avdøde far og – selvsagt – synger alle sine dialoger i operasopran (!).

Den unge Alejandro (Jeremías Herskovits) finner det naturligvis vanskelig å navigere oppveksten. Han er en ensom og sensitiv gutt som vil omgås mennesker, og som fascineres av sin fantasi og alt det fantastiske som finnes rundt ham. Men stort sett fører hans streben bare til misbruk, ydmykelse, mobbing og vold. Han forsøker å stå stødig for å imponere sin far, enten det er ved å ikke le når han blir kilt med ei fjær, vise sin maskulinitet gjennom å bli slått hardere og hardere, operere hos tannlegen uten bedøvelse eller bli frarøvd sin magiske lyse manke – noe som for øvrig gir hans mor et nervøst sammenbrudd.

Alt han gjør blir likevel aldri godt nok for hans følelseskalde far, og takket være sin jødiske bakgrunn og annerledeshet blir han også utstøtt og hundset med av sine jevnaldrende. Alejandro er alene – men likevel ikke. Gamle Alejandros tilstedeværelse blir unge Alejandros viljestyrke, en «spirit guide» som dukker opp når han trengs. Dette er også kimen til en av filmens vakreste scener; Alejandro står ytterst på en klippe og vil ta sitt eget liv når Alejandro holder ham unna det siste steget, omfavner ham og gir ham ny styrke med ord (fritt etter hukommelsen):

«Du er ikke alene. Du er med meg. Alt du skal bli er du allerede. Det du ser etter er allerede inni deg. Omfavn dine lidelser, for gjennom dem vil du nå meg. Hvem skal jeg bli om tjue år? Om hundre? Titusener? Vil min bevissthet fortsatt trenge en kropp? For deg eksisterer ikke jeg ennå. For meg eksisterer ikke du lenger. Ved tidens ende, når all materie går tilbake til sitt opphav, vil du og jeg bare ha vært minner, ikke noe virkelig. Noe drømmer oss. Omfavn illusjonen. Lev!»

Seansen er også angivende for resten av filmen. The Dance of Reality opererer i Jodorowskys særegne form for surrealitet. Ekte, erfart virkelighet gjenskapes, gjendiktes i kunstens språk. Med det poetiske, symbolske og transformative gis det ny mening og omskapes gjennom «det vidunderlige»; bilder som går forbi levd erfaring, men som er avhengig av denne for å finne sin kraft; som blir ny virkelighet, en «overvirkelighet» der drøm, fantasi og virkelighet er én og det samme. Filmen blir et prakteksempel på Jodorowskys surrealistiske sensibilitet og bevissthet, i hvordan den fornekter «objektiv» virkelighet for sin virkelighet. En merkelig, men også mer menneskelig virkelighet, skapt av tankens og fantasiens «dans».

Dette er en seriøs bestrebelse, men filmen er på ingen måter gravalvorlig. Det mytiske og mystiske universet Jodorowsky tegner opp er fylt av undring, humor og absurditet. Eksentriske omgivelser, rollefigurer og hendelser, noen ganger fantastiske og magiske, andre ganger groteske, satiriske og subversive, og temaer som politikk, religion, sex, vold og identitet – et eller annet sted i skjæringspunktet mellom Luis Buñuel, Raúl Ruiz og Federico Fellini – preger denne oppvekstsfortellinga (filmen er på mange måter Jodorowskys egen Amarcord). Så også det karnevaleske; sanselig og fargerik produksjonsdesign, et scenevant kamera og et galleri av klovner, dverger, krøplinger, horer, transvestitter, maskerte og kostymerte raringer, gnager løs på landskapet med elegant perversitet.

Når det er sagt, tar disse aspektene aldri overhånd; de er en del av koloritten, og den reisen som Jodorowsky, hans fortids selv og hans familie må gjennom. Minneverdige, elleville øyeblikk – som når Alejandro dreper all fisken i havet med å kaste én stein, Jaime banker opp en gjeng kampsyngende krøplinger, eller Sara helbreder Jaime ved å urinere på ham – hører hjemme i fortellinga. Akkurat som filmens teatralske sans eller dens brilliante musikkbruk, har disse forvrengte sekvensene en forsterkende, ikke distraherende effekt for visjonen, for Jodorowskys terapeutiske kontemplasjon.

Målet er muligens forløsning og forsoning. Jodorowsky lar sin far, en mann som drømte om å drepe landets diktator, få sjansen til å gjennomføre handlingen. Nettopp på grunn av hans umenneskelighet får han menneskelighet i gave. Moren, som bare ville synge, får synge, og hun sjenkes den verdigheten hun fortjente, men aldri fikk. Og ham selv, hans indre barn, forsones med sin smerte og lidelse, med sin fortid, nåtid og framtid, gjennom ei sjelevandring og et forsøk på sjelehelbreding. Reisen føles komplett i filmens avsluttende bilder av unge og gamle Alejandro sammen på en båt som forlater Tocopilla og fortida; og deretter Alejandro alene, med døden på slep, på vei inn i det hvite intet.

Jodorowsky har blitt eldre, mildere og snillere, og The Dance of Reality er ikke like radikal og anarkistisk som El Topo eller The Holy Mountain. Men fremdeles er han en unik visjonær stemme, og dette er ikke bare et velkomment gjensyn med en sårt savna filmkunstner, men også hans beste film siden 1970-tallet. En triumf av skinnende surrealisme, med et stort hjerte.