- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Le cinéma du Luc

Av Thor Joachim Haga , 10. september 2014 i Omtaler

Det er lenge siden regissør Luc Besson [1] har fått så gode forhåndsomtaler som Lucy [2]. Kanskje må vi helt tilbake til 90-tallet. Er det lov å håpe på en renessanse av regissøren og visualisten Besson fremfor den mer tilbaketrukne produsenten og manusforfatteren som har preget filmscenen de siste 15 årene?

Det var i et essay fra 1989 at filmkritikeren Raphaël Bassan først brukte termen cinéma du look som en bølgebetegnelse på de franske filmregissørene Luc Besson, Jean-Jacques Beineix og Leos Carax. Alle abonnerte på et veldig tydelig, visuelt uttrykk som ofte prioriterte stil fremfor narrativt innhold og som ble dyrket videre av regissører som Jean Pierre Jeunet og Marc Caro. Men der hvor Beineix og Carax gikk mer alternative ruter i årene som kom, ble Besson mer tiltrukket av Hollywoods sjangerfilmer. På 80- og 90-tallet blomstret regissørens hybridvariant et sted mellom fransk eksentrisme og amerikansk sømløshet.

Glansperioden

Bessons filmarv som regissør er hovedsaklig nedtegnet i seks filmer fra denne perioden – Subway (1985), The Big Blue (1988), Nikita (1990), undervannsdokumentaren Atlantis (1991), Léon (1994) og The Fifth Element (1997). Kanskje er det mulig å parre dem også. Subway og The Fifth Element er begge urbane actionfilmer med tidvis karikert produksjonsdesign. The Big Blue og Atlantis fremviser Bessons fascinasjon for havet med altoppslukende undervannsfotografi. Nikita og Léon er begge leiemorder-thrillere som samtidig skildrer en ung kvinnes overgang fra uskyld til nådeløshet.

Alle sammen gjennomsyres av Bessons varemerker som sterke, gudommelige kvinneskikkelser – i hvert fall tilsynelatende sterke, inntil de må beskyttes av en mannsfigur – store doser humor, detaljerte vistaer, kjapp klipperytme og suggerende elektronisk musikk av Eric Serra [3]. Sakte, men sikkert opparbeidet han seg tittelen som en slags moderne auteur. Men så kom The Messenger: The Story of Joan of Arc (1999) med Bessons daværende kone Milla Jovovich i tittelrollen. Hennes rolleprestasjon, i likhet med dialogen, voldsbruken og mangelen på historisk korrekthet, ble trukket frem i svært negative ordelag blant store deler av kritikerstanden og filmen ble til syvende og sist karakterisert som en fiasko.

Muligens var dette en vekker for Besson. I hvert fall hadde han nådd et personlig metningspunkt. Som han fortalte The Guardian i 2011: «[i 2006] sa jeg at hvis jeg klarte å lage 10 filmer i mitt liv ville jeg være veldig heldig /…/ Min frykt etter den første var hvorvidt de ville la meg lage én til, så jeg hadde dette målet i hodet. Etter seks, sju filmer begynte jeg å bli litt trøtt. Innspillinger tar mye ut av deg. Du blir ferdig med en film og mesteparten av tiden er du halvdød.»

Den innledende Yakuza-sekvensen har et gyllent og varmt skjær i kontrast med de blodige grusomhetene. [4]
Den innledende Yakuza-sekvensen har et gyllent og varmt skjær i kontrast med de blodige grusomhetene.

Superprodusenten

Da er det kanskje ikke så rart at den eksentriske filmskaperen snudde seg litt bort fra regi og konsentrerte seg mer om produksjonssiden utover på 2000-tallet, spesielt etter at han grunnla selskapet EuropaCorp med Gaumonts tidligere distribusjonsansvarlig Pierre-Ange Le Pogam i år 2000. Besson ønsket imidlertid å bevare noe av sin kreative input og fungerte derfor som manusforfatter for en rekke av selskapets produksjoner, ofte i samarbeid med Karate Kid-skaper Robert Mark Kamen [5]. Disse produksjonene har nesten uten unntak fått hard medfart i pressen – ikke minst Bandidas (2006) av våre egne, nye regissørstjerner Espen Sandberg og Joachim Rønning. Men kommersielt har det gått noe bedre.

Blant de største suksessene er Transporter-trilogien med Jason Statham, Taken-filmene med Liam Neeson og den svært undervurderte hevnthrilleren Colombiana (2011) med Zoe Saldana. Er det noe «bessonsk» som binder dem sammen? Jo, på sett og vis er det dét. Her er fandenivoldske kvinneskikkelser som allikevel ser seg tiltrukket av eller avhengige av beskyttende mannsroller. Her er spektakulære actiontablåer på bekostning av nyanserte rollefigurer eller originale plot. Her er hyperstilisert fotografi og rask, men oversiktlig klipperytme. Alt er på plass. Ja, faktisk er disse filmene – til tross for sitt samlebånd-preg – mer like Besson enn Bessons egne filmer siden 2000. Når jungeltrommene nå hevder at han har returnert til 90-tallsform med actionfilmen Lucy er det verdt å heve øyebrynene et hakk eller to.

Etterhvert dreier filmen seg mot sjatteringer av rødt og blått. [6]
Etterhvert dreier filmen seg mot sjatteringer av rødt og blått.

Luc og Lucy

Om det er Scarlett Johansson i tittelrollen som inspirerte Besson vites ikke. Sikkert er det i hvert fall at Lucy returnerer cinéma du look-regissøren til den internasjonale filmscenen med et gedigent smell. Her mesker han seg i neonbelyste bylandskaper i sjatteringer av rødt og blått. Her kryssklippes delikate actionsekvenser med filosofisk dialog og illustrerende bilder av stjerner, geparder og duvende time lapse.

Midt i sentrum står Johansson som uovervinnelig superkvinne etter at hun har blitt inseminert med et stoff som trigger hjernekapasiteten mot 100%. Først tilegner hun seg den totale kunnskap. Deretter kan hun bevege både materie, tid og rom. Det er her idémyldringen går fullstendig bananas. Det er et premiss som kunne blitt fjasete i en hvilket som helst annen hånd. I Bessons tankeunivers iscenesettes det imidlertid med en endeløs strøm av originale visuelle idéer. Dermed er filmen helt på høyde med verkene fra storhetstiden på 80- og 90-tallet.

Det er betegnende for Bessons filosofi at han tilkjennegir kritikken som har kommet i løpet av hans tid som produsent og manusforfatter, og at han fremdeles har et ganske gung ho-forhold til filmkunsten og skaperprosessen som sådan. Som han fortalte nettstedet Geek Exchange nylig: «Med Lucy ønsker jeg å blande action-thriller, science fiction og filosofi. Som tilskuer synes jeg ofte at kameraarbeidet er bra, men jeg savner mer innhold. Noen ganger har jeg mye innhold, men da føles filmen ganske treig. Jeg fortsetter bare å prøve gang etter gang».

Selv ble jeg nesten rørt til tårer. Ikke egentlig på grunn av historien eller rollefigurene, som ikke bærer med seg særlig stor gravitas sammenliknet med mer vektige science fiction-filmer, men fordi det var gripende å se en filmkunstner – som bortimot har vært fraværende de siste 15 årene – returnere med så stor fynd og prakt. Til tross for sin banale intrige er hver eneste innstilling mettet med så mange audiovisuelle tilsetningsstoffer at smaksløkene løper løpsk lenge før de får satt seg. Dette er et av årets suverene høydepunkter så langt.


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2014/09/le-cinema-du-luc/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Luc Besson: http://montages.no/filmfolk/luc-besson

[2] Lucy: http://www.imdb.com/title/tt2872732/?ref_=nv_sr_1

[3] Eric Serra: http://montages.no/filmfolk/eric-serra

[4] Image: http://montages.no/files/2014/09/lucy4b.jpg

[5] Robert Mark Kamen: http://montages.no/filmfolk/robert-mark-kamen

[6] Image: http://montages.no/files/2014/09/lucy3b.jpg

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.