Venezia 2014: Karl Ove Knausgård innleder romanverket Min kamp med et essay om hvordan mennesker håndterer døden. Selv om avslutningen er det mest naturlige av alt – det vi alle har til felles – skyver vi den fra oss.

Når døden inntreffer, må vi umiddelbart ha den på avstand. Som Knausgård så presist observerer, dytter vi den ned mot bakken, og til slutt under jorda. En symbolhandling som ikke kan misforstås. Jamfør Ulrich Seidls nye dokumentarfilm Im Keller, satt til et post-Fritzlsk Østerrike, gjør vi det samme med skammen. Kjelleren som arkitektonisk idé blir en perfekt metafor for rommet – den mørke glipen, det forbudte innerste, nederste – der vi plasserer livets skittentøysvask.

I Seidls Import/Export (2007) møter vi en ukranisk nettprostituert som reiser til Østerrike, i håp om et anstendig liv. Olga blir hushjelp hos en velstående vertsfamilie, som «stuer henne inn» i kjelleren, ved siden av en høylydt tørketrommel. Tablået er eksemplarisk for Seidls overdrivelsesestetikk; hans parodiske polaroider av «alskens forskjellige folk»; illustrasjoner til en endeløs skjemtevise om Europa i brytningstid. Seidl støvsuger hjørnene i hjemlandet, og plasserer temaer og mennesker han finner i sitt nådeløst belyste glassmonter. Utenfra kan vi bivåne atferden; oppblåst og sprekkferdig, forstørret inntil det ondsinnede.

Seidl ser De Rare, og han flirer, naturligvis – for han er bare et menneske – men latteren er ikke enveis. Han gir disse utvalgte en catwalk, der de kan flotte seg i all sin annerledes-prakt. Den grunnleggende humanismen som gjennomsyrer Seidls kunstneriske prosjekt, kom ikke minst til syne i den nydelige Paradis: Håp – en ode til unge drømmere og livsnytere. Her er vi, lytt til det vi har å si, se på alt vi har å vise frem.

Paradis-trilogien, som på mange måter ble Seidls store gjennombrudd som «snakkis» i kultureliten, var opprinnelig ment å være én film, støpt i samme form som diptyken Import/Export, der to separate fortellinger befrukter hverandre. I stedet ble det tre separate spillefilmer, presentert på hver sin europeiske filmfestival (henholdsvis Cannes, Venezia og Berlin). Resultatet ble ikke optimalt. Paradis: Kjærlighet har mange øyeblikk av stor poesi, men er repeterende og ujevn – kanskje så mye som en halvtime for lang. Dess mindre sagt om den fullstendig banale Paradis: Tro, dess bedre. «Han er ferdig», tenkte jeg, for her tippet Seidl så langt over i selvparodi at det virket som om suget etter å produsere sleivete sjokk hadde blitt større enn behovet for å avdekke sannhet. Men Paradis: Håp var altså noe helt annet, og i så måte forsonende. Her var Seidls fandenivoldske observasjoner balansert med varme og ømhet.

Dette er også tilfellet med Im Keller, som må sies å være et mesterverk. Filmens første innstilling avbilder en overdimensjonert grønn hekk. En forskansning; en sjalusi mellom det underjordiske og «oververdenen». En tatovert mann i førtiårene lener skulderen mot et avlangt terrarium, der en tykk albino tigerpyton bukter seg mot et intetanende marsvin i den andre delen av buret. Idet hugget treffer, står filmens tittel skrevet i hvite blokkbokstaver over en sort bakgrunn, og Seidl har allerede strammet grepet om sitt publikum, lik pytonslangen i en kveil rundt gnageren.

En gammel dame roter rundt i pappesker, dandert som små krybber, og løfter opp uhyggelig naturtro etterligninger av nyfødte babyer. Lar dem hvile over skulderen. Klapper taktfast over ryggene deres, for å berolige «nøstene». (Ingen tvil om at de trenger trøst i møte med denne verdenen!) En mager herre med rødsprengt ansikt og tynne, lange lemmer fyller et blåseinstrument med luft. Hornmusikk-entusiaster møtes til rituelle sjøslag i en uoversiktlig underetasje, innredet som et spøkelsesskip fra nazismens glansdager. Parallelt med uhyggen, skildrer Seidl et samhold mellom disse utskuddene, som – trass sitt ideologiske mørke – nesten fremstår uskyldige, barnlige, der de leker gjemsel i skyggene. Her drikker de seg bort fra tomheten, fra lengselen, i en trassig protest. Husherrens kone får vi aldri se, men én gang om dagen trapper han opp til førsteetasjen – som om det var et anstendighetens hellige tempel – når det ringer i bjellen som signaliserer at middagen er servert.

Like merkelig er skruen som arrangerer skytekurs. Han lusker rundt i kjellergangene som en godslig 007 – alltid parat, men absolutt uten lisens til å drepe. Kursdeltagerne undervises i elementære teknikker og sikkerhetsrutiner, og i pausene benytter han anledningen til å dempe stygge fordommer mot muslimer over en øl eller tre. På fritiden synger han opera.

Skinnet bedrar – også bokstavelig talt hos Seidl. En bjørneaktig mann med viltvoksende buskas på ryggen – rene børsten! – kravler rundt som et sirkusdyr, fullstendig underordnet sin noenlunde normalt utseende, men akk så egenrådige samboer. Scenen der hun *Bernard Herrmanns Psycho-strykere inn fra venstre* røsker tak i ballene til mannebeinet, slik at testiklene presses mot den nesten gjennomsiktige, perforerte huden, mens hans tappert utfører dagens oppvask, klukker av galskap. Når han deretter slikker underlivet hennes rent for urin etter et toalettbesøk, kan man nesten ikke tro det man ser. Man overveldes av annerledeshet – det er vanskelig å akseptere at dette er sant.

Graden av autentisitet i regissørens dokumentariske metode er uklar (det har allerede blitt avslørt at Im Keller rommer elementer av fiksjon), men jo dypere han graver, jo mindre relevant blir sannhetsgestalten. I møte med Seidls bildekomposisjoner, inntar vi et spesifikt blikk, løsrevet fra vår sedvanlige søken etter sammenheng og relevans; vår higen etter å speile oss i relaterbare flater. Raringene foran kameraet minner oss om at verden er full av uransakelige blindveier. Lik en oppdagelsesreisende, underlegges man forundringens åpenhet.

Im Keller kartlegger mang en eksentrisk livsstil – malerisk fremstilt i detaljerte tablåer – og det er neppe formålstjenlig å beskrive alle, for møtet med filmen bør preges av overraskelse, ikke forventning. Men i all sin mangfoldighet, består Im Keller av variasjoner over ett tema. Den handler om overskridelse, om erotikk, om et sted der det skambelagte finner sitt utfoldelsesrom, skjermet for andres blikk.

En kortvokst mann med smale skuldre skryter uhemmet av sitt talent for å sprute sperm med presisjon («det rykker i vaginaveggene»). En dame som har levd i undertrykkelse, gjenvinner kontrollen over eget liv ved hjelp av systematiske pinsler. En prostituert takker horekunder for å ha utvidet hennes seksuelle horisont. Disse menneskene graver nedover, som for å nå et forstadium, en utopi, den absolutte natur. I Erotismen skriver George Bataille at overskridelsen befinner seg hinsides rasjonell tenking og bevissthet – at den får dødsangsten til å opphøre. I moderniteten, som er tuftet på rasjonalitet, lider erotikken, fordi dens irrasjonelle vesen ligner naturen, som vi har forsøkt å sivilisere i tusenvis av år. Erotisk uregelmessighet er forbundet med destruktivitet, fordi det bryter med reproduksjonens logikk. Im Keller viser oss mennesker med andre verdier i livet enn selve opprettholdelsen, som har meldt seg ut av samfunnet og bokstavelig talt gått under jorden.

Im Keller borer inn i det private, og innholdet kan oppleves som støtende. Det blir et spørsmål om preferanser. Jeg vil ikke si fordommer, for det er naturlig å ta avstand til bestemte former for menneskelig oppførsel, uten å bli stemplet som konservativ eller trangsynt.

Seidl ligner en zoolog. Med en forskers nøyaktighet studerer han ulike former for «underliv»; mennesker som finner sannheten i det konturløse mørket, som kjenner overskridelsens rus strømme gjennom kroppen når de får være seg selv fullt og helt. Im Keller er vekselvis en lattervekkende og svært bevegende film, fylt av motsetninger. Den er umulig å bli kvitt.