Hvilke er de 100 beste filmene fra 1990-tallet? For halvannet år siden bestemte vi oss for å finne ut av dette, og nå er listen vår klar. Her er de 100 beste filmene fra 90-tallet, slik Montages ser det.
For en full introduksjon av vår metode og våre tanker om denne kåringen, les vår artikkel om arbeidet som ligger bak listen.
For å starte med det viktigste: 90-tallet var et viktig og fantastisk innholdsrikt tiår for film, men alle kåringer av kvaliteten på kunst er omskiftelige og menneskelige. Ideelt sett har vi i Montages nå laget den definitive listen over 90-tallets beste filmer, men sannheten er – og vil alltid være – at diskusjoner rundt film og kvalitet er farget av subjektivitet og smakspreferanser. Vi kan med andre ord ikke gjøre alle til lags, men har brukt mye tid og tankekraft på å kvalitetssikre vurderingene, åpne opp samtalene og belyse hverandres argumenter med kritiske perspektiver.
Vi er nysgjerrige og lidenskapelige når det kommer til film, og med all vår kollektive kunnskap har vi forsøkt å destillere det hele ned til en best mulig kåring. En kåring som speiler hva Montages står for. Selv om filmenes helhetlige kvalitet alltid veier tyngst i våre diskusjoner, har vi også arbeidet inngående med å lage en variert sammensetning av filmer, i forskjellige sjangere og fra ulike deler av verden. Med dette håper vi at dere som lesere vil finne veien inn til filmer dere ikke har hørt om, samtidig som de fleste også vil finne mange kjente filmer de selv elsker.
En avstemning blant totalt 15 av våre bidragsytere har fungert som grunnlag for Montages-redaksjonens arbeid med å kuratere frem den endelige listen. Redaksjonen jobbet svært grundig med å balansere, diskutere og destillere frem de 100 endelige filmene. Til slutt har vi kommet i mål, og vi håper dette blir like gøy for dere som det har vært for oss.
Følg linkene for å se plasseringene 100.-91. plass, 90.–81.-plass og 80.-71. plass. Nedenfor introduserer vi 70.-61. plass, og i ukene fremover presenteres alle filmene på listen. Komplett oversikt finner dere her. God fornøyelse!
*
Tekstene nedenfor om filmene fra 70. til 61. plass er skrevet av Karsten Meinich (KM), Lars Ole Kristiansen (LOK), Thor Joachim Haga (TJH), Dag Sødtholt (DS), Erik Vågnes (EV) og Magnus Høiby-Nikolaisen (MHN).
Da Alexander Payne dukket opp midt på 90-tallet med sin oppsiktsvekkende debutfilm Citizen Ruth (1996) var det mange som noterte seg navnet. Da han fulgte opp med sin briljante andrefilm Election (1999) havnet Payne på bransjebladenes forsider, og det ble tydelig at amerikansk indiefilm hadde en ny auteur i emning. Med visuell presisjon og et usedvanlig lekent og frigjort manuskript fremstod Election både som en revitalisering av high school-filmen, samtidig som den tok balletak på både kjønnsrolleklisjeer og narrative konvensjoner. Og i midten av det hele: en forbløffende god Reese Witherspoon.
I rollen som Tracy Flick plukket Witherspoon opp hansken Alicia Silverstone kastet med Clueless (1995), og dekorerte det sukkersøte med noen essensielle penselstrøk av eddik. I Election lar Payne et gjennomført dystopisk menneskesyn lede vei, men tør også la figurene forbli mennesker innenfor satirens rammeverk. Derfor er ikke filmen bare morsom, men også gripende. Payne har opplevd større kommersielle suksesser på 00-tallet, men Election er stadig hans beste film. Med de langt bløtere bidragene Sideways (2004) og The Descendants (2011) er det til og med en fare for at Payne har mistet noe av spisskompetansen fra 90-tallet. Uansett er den respektløse og lekne frekkheten i Election en ubestridelig arv, og en av de tidløst treffende satirene vi fortsatt nyter syresmaken av. –KM
To lysende skuespillerprestasjoner, fra den gang helt uerfarne Kate Winslet og Melanie Lynskey, står i sentrum for Peter Jacksons kunstneriske gjennombruddsfilm Sorte engler («Heavenly Creatures», 1994). Denne sanne historien, om to tenåringsjenters nære vennskap og den bestialske handlingen de begår sammen, er fortalt med ømfintlig og tålmodig regi fra Jackson, som tross sin bakgrunn fra slasherfilmer som Bad Taste (1987) og Braindead (1992) aldri henfaller til overdreven visualisering av vold eller karikerte figurer. Tvert i mot beviste Sorte engler at nerdefavoritten Jackson var kapabel til å skildre et poetisk og nyansert drama, uten å gå bort fra sitt særpreg, og denne kombinasjonen ledet an i hans mesterverk Ringenes herre (2001-2003).
Det er det såre og emosjonelt identifiserbare vennskapet mellom Winslet og Lynskey som er Sorte englers hjerte. Jentene finner hverandre og redder hverandre fra ensomhet, men drives også til en fatal besettelse som skildres med en usedvanlig god filmatisk balansegang mellom små mellommenneskelige observasjoner og mer virtuose iscenesettelser. De to rollefigurene er både betagende og foruroligende om hverandre, og Jackson uttrykker både deres strevsomme hverdagslige livsvilkår og deres virkelighetsflukt og drømmeverden med imponerende cinematisk håndlag. Sorte engler er en uforglemmelig film om et vanskelig tema, og nevnes stadig som en ungdomskilde mange håper Jackson kan returnere til – etter sine 15 år i fantasy-blockbusternes tjeneste. –KM
Gary Trousdale og Kirk Wises Skjønnheten og udyret (1991) – en adaptasjon av Jeanne-Marie Le Prince de Beaumonts klassiske eventyr – var den tredje filmen i Disneys 90-tallsrenessanse etter gigasuksessen Den lille havfruen (1989) og den litt mer moderate suksessen Bernard og Bianca i Australia (1990). Grunnintrigen om Belle og den forheksede prinsen/udyret ble beholdt, men Disney la også til en rekke rollefigurer, som den motstridende kjærlighetsinteressen Gaston og de antropomorfiserte gjenstandene på udyrets slott. Den største forandringen var imidlertid musikal-aspektet, med den Oscarvinnende musikken av Alan Menken og tekst av Howard Ashman, som døde av AIDS kort tid etter filmens premiere (som igjen er årsaken til at Tim Rice måtte steppe inn som medskribent på Aladdin året etter).
Skjønnheten og udyret oppsummerer egentlig alt som var fantastisk med Disney på 90-tallet – håndtegnede bakgrunner, dynamiske karakterbevegelser, uforskammet romantikk og fokuserte intriger. Det er umulig å glemme Belles åpningsnummer, der hun flakser bekymringsløst omkring i sommerladede farger mens hun deler sine livsambisjoner med landsbybeboerne. Eller den Busby Berkeley-aktige koreografien i bestikkets velkomstnummer. Eller den grasiøse ballromsekvensen som for første gang forsøkte seg på data-animerte bakgrunner i sømløs kombinasjon med de håndtegnede rollefigurene. Det sprudler og spraker i hver eneste innstilling. Selv om Disney skulle ta nye teknologiske og estetiske skritt med Løvenes konge (1994) og Pixar-produserte Toy Story (1995), lever Skjønnheten og udyret i et mer modent, tradisjonelt landskap som var den endelige kulminasjonen av Disneys revitalisering fra og med slutten av 80-tallet. –TJH
Regissør Hou Hsiao-hsien var frontfiguren i Den nye taiwanske bølgen på 1980- og -90-tallet. Filmene fra denne perioden er preget av en omhyggelig realisme, med stor vekt på rollefigurenes dagligliv. De er fortellermessig uhyre komplekse, men tilbakeholdende med forklaringer. Det største særpreget ligger imidlertid i formen: De er langsomme og kontemplative, filmet i lange, hypnotiske tagninger og med en forheksende billedskjønnhet. Flowers of Shanghai (1998) er en filmatisering av en kjent kinesisk roman. Den handler om intriger og maktspill i luksusbordeller i Shanghai på slutten av 1800-tallet. Historien er komplisert og kan ved første blikk oppleves som vanskelig å følge med på, men har stor dybde. Likevel er det kanskje best å la stemningen først og fremst være den drivende kraften i filmopplevelsen.
Atmosfæren som føles intim, men samtidig distansert. Den maleriske bruken av scenografi og kostymer. Oljelampene som kaster sitt gylne skjær. Den hypnotiske musikken som føles varm og kald på samme tid. Varsomt koreograferte kamerabevegelser. Musikaliteten i det kinesiske språk. Det stiliserte og forfinede kroppsspråk hos de kvinnelige skuespillerne. Dette er bare noen av de elementene som til sammen skaper en helhet som heller føles som en meditasjon enn en normal filmopplevelse. Flowers of Shanghai er et mesterverk og etter undertegnedes syn noe av det aller ypperste som er prestert innen filmkunsten. –DS
Det er sommer og Tour de France. En morder reiser rundt i Frankrike for å drepe uskyldige, intetanende ofre. Det er som om han livnærer seg på å klemme pusten ut av dem han kommer i kontakt med. En dag møter han to søstre; den ene mørk og karismatisk; den andre blond og jomfruelig.
Flettverket av fortellinger og figurer i Robert Altmans Short Cuts (1993) er som toner og instrumenter i en jazz-komposisjon. Ingen enkelt melodi bærer helheten, men verket er ingenting uten de enkelte bestanddelenes bidrag. Som i Nashville (1975) lar Altman rollefigurene sine gli omskiftelig og uavsluttet inn og ut av filmen, som fragmenter av et liv. Denne narrative strategien skaper en realistisk avstand til rollefigurene; som om vi skal føle at observasjonen filmen tilbyr ikke er komplett. Mange filmskapere har forsøkt det samme, men Robert Altman er en av de som har lyktes best, og kanskje særlig i Short Cuts.
Filmen er adaptert fra 9 noveller og et dikt av Raymond Carver, og i tillegg til å skildre episoder i rollefigurenes liv, er Short Cuts også et portrett av Los Angeles og urbanitet. En storby er millioner av menneskeliv satt i system. Dominobrikker side om side, hus for hus, menneske for menneske. Altman viser hvordan vi alle faller når bakken begynner å riste, både i overført betydning gjennom de små og store dramaene filmen forteller om, men også konkret mot slutten, når jordskjelvet binder det hele sammen. Rent filmhistorisk er Robert Altman hovedsaklig synonymt med fremveksten av amerikansk indiefilm på 70-tallet, men han tok også et innflytelsesrikt grep om 90-tallet med Short Cuts. Filmen vant Gulløven i Venezia, og de mange flettverksfilmene som skulle følge, fra regissører som Tarantino og P.T. Anderson, kan takke Altman for inspirasjonen. –KM
Regissør Theo Angelopoulos var for mange synonym med de lange tagningenes estetikk. Selv om de også er tilstede i Gullpalme-vinneren Evigheten og en dag, er det først og fremst andre kvaliteter som gjør denne filmen til en essensiell del av denne kåringen. Vi følger alltid suverene Bruno Ganz i rollen som en døende poet som forbereder sin siste reise i det jordiske liv. Men så møter han en foreldreløs, albansk flyktninggutt og filmen blir en slags far-sønn-historie i stedet.
I sin lyriske fremstilling av en døende manns siste dager har Angelopoulos’ film flere likhetstrekk med Ingmar Bergmans Smultronstället (1957). Angelopoulos benytter glidende overganger mellom fortid og nåtid gjennom utstrakt bruk av langsomme panoreringer, eller stillestående innstillinger som observerer begivenhetene på avstand, ikke ulikt Antonioni. Noen ganger krydrer han bildet med surrealistiske elementer, som de tre passerende syklistene i knallgule regnjakker. Eller den marerittaktige grenseovergangen til Albania innkapslet i tung tåke. Den insisterer aldri på entydige tolkninger, men benytter filmspråket til å skape tvetydigheter og filosofisk ammunisjon. Evigheten og en dag er Angelopoulos’ mesterverk. –TJH
Kjærlighetens smerte er noe av det vondeste man kan utsette seg for. På samme tid er filmen trøstende og forsonende, fordi den nesten føles sannere enn livet selv. Kirsten har hatt en lykkelig oppvekst. Forholdet til foreldrene preges av gjensidig tillit og kjærlighet. Hennes sjarme tiltrekker seg oppmerksomhet fra det motsatte kjønn, og hennes sosiale intelligens leder henne gjennom skolegangen. Plutselig inntreffer det første av flere nederlag: under en muntlig eksamen på høgskole-nivå, avsløres Kirsten som en vits. På tross av sitt yndige vesen og sine talegaver, viser hun ingen forståelse for pensum, og besitter ikke kompetansen som skal til for å bli pedagog. Selvtilliten glipper, og Kirsten ramler ned i en brønn av usikkerhet, som leder til tung depresjon.
Regissør Nils Malmros har viet karrieren til å finslipe korte og lange øyeblikk fra sitt eget liv; rekonstruere dem etter hukommelsen, på pedantisk vis, men samtidig sørge for at minnene blir flater vi tilskuere kan speile oss i. Anne Louise Hassing trenger formelig gjennom lerretet i sin første rolle, og har en naturlig tilstedeværelse som kan minne om Adèle Exarchopoulos i Blå er den varmeste fargen. Malmros’ skildring av psykisk sykdom – farget av erfaringer fra samlivet med hans egen kone – er enestående i sin nedtonede og nådeløse autentisitet. –LOK
Les også vårt intervju med Malmros, for ytterligere innsikt i hans arbeid.
«Hvorfor dreper dere ikke oss med en gang?» hikster en gråtkvalt og resignert Anna. «Vi kan jo ikke det, vi må jo tenke på underholdningsverdien,» kommer det kaldt fra Paul. Denne replikkvekslingen fanger mye av essensen i Michael Hanekes Funny Games (1997). Videofilmens økende tilgjengelighet og flere grove kriminalepisoder inspirert av film, gjorde videovold til et svært hett tema på 90-tallet, og ingen har formidlet volds- og spenningsfilmens påvirkningskraft på en så effektiv og ubehagelig måte som Haneke gjør her.
Funny Games står igjen som en treffende kritisk kommentar til hvordan film ufarliggjør vold, ved å aktivt bruke voldens nærvær som et «underholdningselement» i fortellingen. Hanekes film reflekterer over sin egen bruk av sjangerkonvensjoner, og avdekker på den måten filmvoldens egentlige grusomhet. Selv uten å vise grafisk vold, er Funny Games en av 90-tallets mest uutholdelige filmer. Når fiksjonsuniverset vrenger innsiden ut, ønsker vi oss bare vekk fra skjermen. –MHN
Etter en rekke gode, men sjangerpregede filmer, lagde Coen-brødrene sin mest originale og fullendte film med Barton Fink (1991). Filmen er på mange måter en omskriving av den primære amerikanske kunstmyten der Robert Johnson byttet bort sjelen til satan i et veikryss for å få særegnede gitaregenskaper. I Coen-brødrenes versjon er det teaterskribent Barton Fink (John Turturro) som selger sin kunstneriske integritet når han takker ja til en avtale med Hollywood om å skrive manus til en wrestlingfilm. Han flytter inn på et hotell som mest av alt minner om Kafkas surrealistiske beretninger, komplett med tapet som løsner fra veggene, lange og urovekkende korridorer som er uhyggelig gudsforlatte og en merkelig, nesten forstyrret nabo spilt av John Goodman.
Stilistisk er Barton Fink en prototypisk postmoderne pastisj med innslag av film noir, horror og musikal komplett med en ironisk distanse. I tråd med filmens sentrale tema om den høyverdige kunstens levedyktighet i møte med populærkultur og god gammeldags amerikansk kapitalisme, er selve filmen en salig blanding av det kommersielle og det intellektuelt utfordrende. Coen-brødrene har skrevet et morsomt og smart manus full av ironi og komplekse referanser som man, takket være en fengslende og uforutsigbar handling, ikke nødvendigvis trenger å forstå for å sette pris på filmen. –EV
*
Denne kåringen av 90-tallets 100 beste filmer fortsetter med plasseringene 60-51. Les også vår artikkel om hvordan vi arbeidet med listen.