Kortfilmfokus: I samarbeid med Norsk filminstitutt ^[1] har Montages i sommer gleden av å by på visninger av fem utvalgte norske kortfilmer, som alle er inkludert på den ferske DVD-utgivelsen Norsk Kort 2014 ^[2].

Et evig sukk i norsk filmbransje lyder omtrent slik: «Hvem er kortfilmene til for?» Det er et forståelig spørsmål, men også passivt. Kortfilm er ofte et fantastisk presist og levende format, og her til lands har vi en tradisjon for å lage glimrende kortfilm. (Årlige festivalsuksesser, samt Oscar- og Gullpalme-nominasjoner, indikerer noen av resultatene.)

Norsk kortfilm skiller seg ganske radikalt fra norsk spillefilm. I det kortere formatet briljerer ofte filmskapere med originale ideer, utfordrende tematikk og lekne visuelle løsninger, som vi i norske spillefilmer ser for lite av. Dessuten vaker det mange interessante regitalenter like under overflaten av norsk filmkultur, som foreløpig kun jobber med kortfilm. Men dessverre er visningsarenaene få, og publikum ofte ikke klar over at de finnes. Internett er arenaen der folk flest ser mest kortfilm, men her er det trangt om plassen – og mange av de gode kortfilmene når ikke ut forbi «bransjen».

^[3]Derfor er Norsk Kort, denne årlige kortfilmutgivelsen fra Norsk filminstitutt, en veldig viktig markør. Her samles noe av det fremste fra det norske kortfilmåret, og regissørene får anledning til å bli synligere ut mot et større publikum. For første gang samarbeider Montages og filminstituttet i år om å gi noen av disse kortfilmene en ekstra synlighet. Vi skal i sommer vise fem filmer fra Norsk Kort 2014 her på Montages, og disse er valgt ut etter et spesielt fokus.

Kortfilmåret 2013, som årets utgivelse representerer, bød nemlig på en god porsjon mørke – ofte herlig sjangerutforskende filmer, som med groteske og absurde grep tilfører norsk filmkultur mange variasjoner av uhygge. Fra renskåren skrekk og gru til monsteranimasjon for barn.

Vi presenterer én film av gangen, fem totalt, gjennom sommeren. Hele utgivelsen, med totalt 22 kortfilmer i alle mulige sjangre og variasjoner, er til salgs på Norsk filminstitutt sine nettsider ^[4].

*

Se Ingvild Dagestad og Astrid Thorvaldens Festen

En dresskledd mann ligger død i sengen. Brystet hans er tilklint av blod, som har rent ned på gulvet og dannet en mørk dam. Kameraet tar oss med gjennom de mange værelsene i en stor villa. Alt er forlatt, alt er knust – som Versailles mot slutten av Sofia Coppolas Marie Antoinette. Etter den dempede prologen, som er ladet med uro, tar filmen en spenstig helomvending, og lever opp til tittelen Festen ^[5]. Plutselig kastes vi inn på et party som har gått over alle støvleskaft, og som har ledet til tragedien. Et ufornuftens paradis har tippet over til å bli et inferno av grenseoverskridelser. Via virtuelle frysbilder ledes vi gjennom en rekke typiske festsituasjoner; en varieté med drikking, snorting, vannpiperøyking, grining, sminking og spying.

^[6]Ingvild Dagestad ^[7] og Astrid Thorvalden ^[8]s kortfilm er vanskelig å lese som noe annet enn et formeksperiment. Når det satiriske bakteppet – som handler om at festen har oppstått for å feire en dagsfersk lottomillionær – tydeliggjøres mot slutten, oppleves ikke dette som spesielt omkalfatrende for helheten. Men om Festen ikke er spesielt tankevekkende (i så fall er det bare som en bokstavelig talt oppspritet påminnelse om pekefingerregelen «fest med måte!») er den suggererende som stiløvelse. Rent teknisk er det imponerende hvordan filmskaperne har fått festen til å «stå stille», og måten kameraet beveger seg på i de flerdimensjonale frysbildene, minner om teknikkene David Fincher ^[9] utforsket i Fight Club og Panic Room. En kjøring gjennom et nøkkelhull, som demonstrerer kameraøyets ubegrensede mobilitet, påminner spesielt om sistnevnte.

De lange tagningene og den ofte grasiøse kamerakoreografien drar tilskueren med helt inn i situasjonene, mellom ølflasker og askebegre. Vi kan formelig kjenne villskapen puste oss i ansiktet. Det gjør Festen til en severdig opplevelse.