Dawn of the Planet of the Apes er kinosommerens overlegent mest engasjerende blockbuster, men også et vakkert og virtuost kunstverk i seg selv. Filmen handler om de gode og onde krefter i både aper og mennesker, vekket av vårt felles overlevelsesinstinkt i møte med en postapokalyptisk tilværelse.
10 år har gått siden hendelsene i Rise of the Planet of the Apes (2011), og det laboratorieskapte apeviruset har nå utslettet nesten hele menneskeheten. Apenes leder Caesar (Andy Serkis) og flokken hans har etablert et hjem i skogen utenfor San Fransisco, og et knippe overlevende mennesker – immune mot viruset – har forskanset seg i byens sentrum. Både mennesker og aper begjærer fred og harmoni, men behovet for ressurser og trygghet stiller dem opp mot hverandre. Og når krigshissige utbrytere i begge leire setter konfliktens dominobrikker i bevegelse, bryter en eksistensiell kamp for tilværelsen ut mellom de to artene.
Regissør Matt Reeves (Cloverfield) plukker her opp stafettpinnen fra Rupert Wyatt, og universet som sistnevnte så ypperlig reetablerte og revitaliserte i Rise of the Planet of the Apes, ivaretas og forgylles enda et hakk i Dawn of the Planet of the Apes. Dette er en gripende film, som bretter ut et univers og en fortelling som prioriterer sensibilitet og nyanser foran grovt tegnede figurer og et skjematisk plott. Riktignok besitter den også de to sistnevnte elementene, men disse glir usynlig inn i den virkningsfulle helheten.
I skrivende stund er min konklusjon at Reeves’ film faktisk er den beste Planet of the Apes-filmen – av de jeg har sett, som i tillegg til Wyatts Rise of the Planet of the Apes inkluderer den opprinnelige Planet of the Apes (1968) og Tim Burtons remake fra 2001. (Etter 1968-originalen ble det laget fire oppfølgere, alle på 1970-tallet, og for noen tanker om Apes-seriens kontinuitet, les Thor Joachim Hagas omtale av Rise of the Planet of the Apes.)
I Rise of the Planet of the Apes fortalte filmskaperne en fin historie, som etter mitt syn klarte å si noe klokt om både dyreforsøk, kapitalisme, familie og identitet, samtidig som det ble etablert et elegant narrativt utgangspunkt for ytterligere filmer i Apes-serien. Den intelligente lille apen Caesar steg underveis frem som fortellingens egentlige hovedperson, og hans coming-of-age-historie – dog noe uortodoks – ble den emosjonelle drivkraften. Caesar er heldigvis også i sentrum i Dawn of the Planet of the Apes, og selv om han nå er familiefar, og må takle andre utfordringer, er det følelsesmessige fokuset likt.
Oppvekst gjenspeiles dessuten i selve opplevelsen av Dawn of the Planet of the Apes, som er en mer voksen og sofistikert film, både tematisk og kunstnerisk. Matt Reeves og hans manusforfattere sikter oss inn mot en mer dyptpløyende utforskning av forestilte dilemmaer, i en verden hvor mennesker og intelligente aper forsøker å eksistere side om side. Der vi i Wyatts film fikk vi se apene gjennomføre sitt frihetssøkende opprør, treffende oppsummert ved at apeviruset også «brøt ut», får vi i Reeves’ film føle de konkrete konsekvensene av revolusjonen. Det er ikke lett for apene å bygge et velfungerende samfunn fra grunnen av, og det er sannelig ikke lett for menneskene å overleve i restene av en sivilisatorisk kollaps.
«Ape dreper ikke ape,» forkynner Caesar, og forventer orden i rekkene. Den sympatiske hovedfiguren blant menneskene, Malcolm (Jason Clarke), forsøker også å overbevise sine egne: «Apene vil oss ikke vondt, de er ikke årsaken til epidemien.» Vel, ikke alle er enige, og det brygger til konfrontasjoner både internt og eksternt; mellom tretoppene og mellom bygningsruinene. Det eksistensielle og dramatiske premisset gjør Dawn of the Planet of the Apes til en mer uforutsigbar og interessant film enn sin forløper, ikke minst i allegorisk forstand. Vår tids mange post-revolusjonære og sekteriske konflikter føles som et slags metaforisk bakteppe, i alle fall i min forståelse av filmen. Så til å være en blockbuster ment for popcornets prisme, har den forbløffende mange tematiske grønnsaker (eventuelt bananer) å sette tennene i.
Med scenen satt rent tematisk og dramatisk i manuset, skulle det altså bli opp til Matt Reeves å dra oss med inn rent visuelt. Med gode venner i Hollywood, og de kompetent gjennomførte produksjonene Cloverfield og Let Me In under armen, fikk Reeves denne jobben. Og noe overraskende for undertegnede, som ikke er en uttalt tilhenger, har Reeves tatt denne utfordringen på strak arm, løftet den over hodet som en gigantisk trestokk og satt i et voldsomt brøl. Matt Reeves har helt enkelt sluppet alle sine filmatiske muskler løs på materialet, og resultatet er svært overbevisende.
Dawn of the Planet of the Apes føles som den gjennomført vellykkede visjonen om et majestetisk filmverk, der en sterk og dirrende historie bæres frem av utsøkte visuelle effekter, et troverdig og detaljert produksjonsdesign og et sanselig og rytmisk driv i både klipp og lyd. Disse virkemidlene er ekstraordinært godt gjennomført, og etablerer rammene for en nærmest naturalistisk skildring av universet. Etter å ha blitt revet med av rollegalleriet og dramaet, stiger sekvens etter sekvens frem som opplevelsesestetiske høydepunkter, og samlet sett er det vanskelig å kategorisere Dawn of the Planet of the Apes som noe annet enn et betydelig verk.
Filmen føles hverken som fantasy eller science fiction; den heller isteden mot en slags skittenrealisme, dog ikke uten sine grandiose vistaer. På sømløst vis introduserer Reeves (godt hjulpet av fotograf Michael Seresin og produksjonsdesigner James Chinlund) nye ideer og visjoner for hvert ledd av fortellingen, som gir dynamikk og driv til et plott som i andre hender kunne blitt generisk. Det føles egentlig naturlig å trekke parallellen til James Camerons Avatar, som er den filmiske storebroen til Dawn of the Planet of the Apes. Begge føles som mettede og allegoriske fiksjonsuniverser, løftet av en fascinerende gjennomført stil – med et enkelt og gjenkjennelig plott som grunnsten.
Når denne typen filmer virkelig fungerer, og den helhetlige opplevelsen har tilstrekkelig wow! i seg, fremstår de mer lettkjøpte blockbusterne ekstra svake – som om de ikke tåler lyset fra de etterfølgende samtalene utenfor kinosalen. Men aller viktigst for denne opplevelsen – og egentlig alle filmopplevelser – er at det hele vekker noen følelser i oss. Dawn of the Planet of the Apes er ikke et kynisk franchise-produkt, men et utsøkt stykke bevegende historiefortelling.