Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Drunken Master (Woo-Ping Yuen) vises denne uken i alle byene torsdag 9. november. Visningstider finnes her, eller sjekk oversikten hos ditt cinematek. Under kan du lese artikkelen vi publiserte i forbindelse med de digitale cinematekenes visning av Enter the Dragon i 2014 – en klassiker innen kung fu-sjangeren.
*
For mange er nok Bruce Lee filmhistoriens største kampsport-ikon, med Enter the Dragon som kanskje det tydeligste beviset. Enter the Dragon, som vises på de digitale cinematekene denne uken, var den første kung fu-filmen som ble produsert av et stort Hollywood-studio, og overbeviste mange amerikanske filmkritikere og publikummere om at kinesisk kampsport var verdt å ta på alvor.
På sitt beste kan opplevelsen av en kung fu-film være som å se en ballett – eller høre et langt musikkstykke der intensiteten gradvis bygger seg opp mot et klimaks. Når kameraet holder pusten mens det hypnotisert følger en eller flere kampsport-utøvere i disiplinert og velkoreografert bevegelse, er det ingen tvil om at kung fu hører hjemme i filmens verden.
Samlebetegnelsen kung fu kan være forvirrende, men vi har forsøkt å liste opp fem av våre favoritter i den mangfoldige floraen av martial arts-filmer. Bruce Lee er selvskreven, men det finnes også mange andre betydningsfulle aktører og filmer innenfor retningen. Jackie Chan og Sammo Hung, for eksempel, som begge spilte små roller i Enter the Dragon, og siden slo seg opp som Hong Kong-stjerner.
I denne kåringen har vi forsøkt å styre unna såkalte wuxia-filmer, selv om det finnes mange gode blant disse, og heller fokusert på mer renskåren kung fu, som vi mener står nærmere Bruce Lee-tradisjonen. Kom gjerne med innspill eller dine favoritter i kommentarfeltet!
Omtalene er skrevet av Endre Eidsaa Larsen (EEL) og Sveinung Wålengen (SW).
*
På 1990-tallet etablerte det seg et nytt ikon i den kinesiske kampsport-filmen, som snart skulle slåss seg inn i Hollywood-studioene: Jet Li. Kombinasjonen av sjarme og elleville wushu-skills gjorde ham populær, og siden mange av Jet Li-filmene på 90-tallet følger den samme oppskriften, er det ikke så lett å plukke én favoritt. Tai Chi Master står imidlertid fram som et slags høydepunkt – regissert av Woo-ping Yuen, som senere ble plukket opp av kung fu-entusiast Quentin Tarantino for utarbeidingen av kampsport-sekvensene i Kill Bill: Vol. 2.
I Tai Chi Master, en av flere fine Yuen-filmer, spiller Jet Li og Chin Siu Ho to bøllete martial arts-studenter som blir utvist fra Shaolin-tempelet. Livet på utsiden byr på utfordringer, der de to kompisene hver for seg må finne sitt spor, men kampsport-teknikkene kommer selvsagt til nytte på veien. I likhet med The Blade er energien voldsom også i Tai Chi Master; nye, pustberøvende scener avløser hverandre hele tiden, i et verk som virker voldsomt inspirert. I den mest sentrale kvinnerollen finner vi Michelle Yeoh, som i 1993 spilte i hele seks filmer! Hun og Woo-ping Yuen jobber oppsiktsvekkende nok med en oppfølger til Snikende tiger, skjult drage, der også Donnie Yen – et annet martial arts-ikon – står på rollelisten. –SW
Dette er en remake av The One-Armed Swordsman (Chang Cheh, 1967) – gjerne betegna som en revisjonistisk kung-fu-film, som kan sies å ha visse likheter med Wong Kar-wais Ashes of Time (1994), men denne er mindre reflektert og mer grell, intens, kinetisk, som et sår som rives opp. Filmen er skutt med en nesten sadistisk opptatthet av utsatt eller oppreven hud.
Det er mange ting man kan sette fingeren på, som dialogen, dubbinga, kjærlighetstriangelet eller melodramet, som er ganske corny. Det The Blade vinner på er ren og skjær filmenergi: svett, bloddryppende, desperat kinetikk. En tidvis metallisk, sverdsmedaktig synth på soundtracket setter en deilig, mørk tone til den hektiske akrobatikken. Gå til denne som du ville gått til en rabiat, sverdklingende danseforestilling. –EEL
Korpulente Sammo Hung har vært en av de viktigste aktørene i martial arts-filmhistorien, på grunn av sine bragder som koreograf, skuespiller og regissør. Hans plumpe humor til side: kampsportkunsten er enormt imponerende i de fleste av Hungs filmer, og den beste er muligens Warriors Two. Hung startet karrieren i det legendariske Shaw Brothers-studioet, men hans beste filmer er dem som kom mye senere, der fokuset i høyere grad lå på selve kampkoreografien, mer enn på «teater-scenografien» som ofte preger Shaw-filmene.
Rundt halvveis og ut i Warriors Two tar det virkelig av med høyverdig juling – skuespillerne samkjører bevegelsene sine foran kamera med ballett-aktig presisjon, ofte i lange tagninger som ikke gir rom for feilsteg. Kung fu-teknikken i Warriors Two baserer seg som i andre Hung-filmer på wing chun-tradisjonen. Småby-politikken plottet kretser rundt er ikke verdt å si så mye om; det er kampsport-scenene som står i sentrum, og som gjør Warriors Two til en av tidenes mest imponerende kung fu-filmer.
Den andre Sammo Hung-filmen som har sneket seg med på listen er Magnificent Butcher, der han deler regien med Woo-ping Yuen, som er kreditert som hovedregissør. Med ettersom Yuen allerede har vært representert på listen med Tai Chi Master, lar vi Hung få oppmerksomheten her, og lar åpningssekvensen tale for seg. –SW & EEL
https://www.youtube.com/watch?v=DD0buncaH-I
For å kjempe mot urettferdighet, vil en ung mann (inspirert av den historiske San Te, spilt av Gordon Liu) lære seg kung fu. Han drar til Shaolin-tempelet, et arnested for buddhistiske munker som praktiserer kung fu på si. Filmen følger hans trening og utvikling, som handler om fysisk-åndelig balanse og styrke, og hans kamp for å bruke munkevisdommen i de verdslige kår.
Som sønn av en martial arts-mester, begynte regissør Liu Kar-Leung karrieren sin som statist og koreograf. The 36th Chamber er en av hans tidligste filmer som regissør, men ikke mindre enn et heftig mesterverk. I tillegg til imponerende kampkoreografi, er dette filmkoreografi på høyt nivå. Filmen er visjonær på en fullstendig upretensiøs måte: en uanstrengt, muskuløs aforisme, i form av en dans eller et knyttneveslag. Kar-Leung får fram heltens fysiske og metafysiske (!) anstrengelse, men holder filmen lett på fot, fjærlett-underholdende.
Av hip hop-artister er det selvfølgelig Wu-Tang Clan som er sterkest knyttet til denne filmen, men rapperen Dizzee Rascal har en linje som bedre enn noen passer med filmens energiske tankefullhet: Review the situation / take part / take ova’. –EEL