Da jeg dro for å se Ta meg med! på oppdrag fra Montages, var det med blandede forventninger. Jeg er vel litt under middels interessert i musikaler, men som bergenser simpelthen elsker jeg Jan Eggum sine låter. Jeg har heller ikke noe imot visekunsten til Halvdan Sivertsen, som utgjør den andre halvdelen av materialet til denne musikalen.

Med andre ord var jeg litt skeptisk til sjangeren og prosjektet, men veldig forventningsfull i forhold til musikken. Jeg hadde også en nagende gru for en gjentakelse av Varg Veum-skuffelsen, da den loslitte detektiven fra Staalesens bøker plutselig dukket opp i en speilblank Toyota Land Cruiser og attpåtil snakket østlandsk.

Opp gjennom filmens historie har vi sett mange ulike musikalformer. Variasjonene og undersjangrene varierer fra back stage-musikalen til strandmusikalen, og fra Busby Berkeleys kaleidoskopiske dansemotiver til sovjetiske traktormusikaler. Formgrepet som forbinder alle disse musikalene i én sjanger er at handlingen blir drevet frem gjennom sangnumre som uannonsert dukker opp i fortellingen, med sangtekster som direkte kommenterer den øvrige handlingen i filmen. Dette er det man kaller «integrerte musikaler». Det finnes også musikkfilmer hvor musikken kommer «i tillegg», men i den integrerte musikalen er musikknumrene vevet inn i den øvrige handlingen. Dette bryter radikalt med alle andre populære fortelleformer på film, og krever ekstra mye av det vi kaller «suspension of disbelief». Det vil si vår villighet til å akseptere usannsynligheter for å kunne engasjere oss i handlingen.

Filmen Ta meg med! er ikke bare en integrert musikal, men føyer seg inn i et eksklusivt selskap av filmer hvor ikke bare noe av handlingen er fortalt gjennom sangtekster, men hvor hele filmens dialog består av sangtekster. Det mest kjente eksempelet på en slik film fra filmhistorien er Paraplyene i Cherbourg av Jacques Demy fra 1964. I Ta meg med! har man attpåtil bestemt seg for at absolutt alt som blir sagt i filmen skal stamme fra visene til Jan Eggum og Halvdan Sivertsen.

Anslaget

De første minuttene lover godt. Musikken er Eggums drivende «Heksedans» og filmens hovedkarakterer blir introdusert i forskjellige omgivelser ved at de synger hver sin strofe av en felles sang på lydsporet, slik Paul Thomas Anderson gjorde det i klimakset til Magnolia (1999), hvor alle hovedkarakterene sang en strofe av låten «Wise Up». Anslaget er ikke akkurat nyskapende eller overraskende, men det etablerer tett og effektivt et bånd mellom musikken, karakterene og de settingene vi skal befinne oss i gjennom resten av filmen.

Neste positive overraskelse er Kjersti Elvik, som undertegnede mest forbinder med stakkato overspill i kriminalserier fra slutten av 90-tallet. Her er hun riktig god i rollen som sviktet middelaldrende lærerinne som har havnet på pappvinkjøret. Hun er overbevisende, både i den fysiske humoren hvor hun ramler stupfull rundt i leiligheten, og i subtil mimikk i de såre nærbildene fra et tidvis nærgående og insisterende kamera. Hun oppviser med andre ord et bredt register, og kan attpåtil synge veldig bra – på bergensk, hvilket åpenbart kler Eggums låter veldig godt.

Et umulig prosjekt?

En fundamental utfordring som skaperne av denne filmen har pålagt seg selv er som nevnt å la all dialog (bortsett fra et par «hei» og «hallo», innimellom) bli fremført gjennom sang. Og ikke nok med dét, hvert eneste ord i filmen skal komme fra en eller annen vise av Jan Eggum eller Halvdan Sivertsen. Vel har de to herrene utgitt mange plater i løpet av karrieren (Eggum lanserte hele 60 nye låter i forbindelse med sin 60-årsdag i 2011), men det er likevel en krevende oppgave å få disse sangtekstene til å snakke sammen i en overgripende historie som gir mening og som publikum kan engasjere seg i.

Filmskaperne har tatt på seg en langt trangere tvangstrøye enn for eksempel Lars von Triers Dogme-manifest, som var et filmatisk kyskhetsløfte om å ikke bruke kunstig lys eller pålagt musikk o.l., men hvor man for øvrig kunne fortelle den historien man ville og konstruere dialoger som drev fortellingen fremover. I Ta meg med! må man ta hensyn til at publikum forventer å få en del kjente hits i løpet av filmen, og ikke bare obskure B-sider hvis tekst kan redde fortellingen over fra én scene til en annen. Sistnevnte situasjon oppstår innimellom, men mange av de største slagerne til både Eggum og Sivertsen er også med (på godt og vondt, som jeg vil komme tilbake til senere).

Rom-com på rim

Denne nesten håpløse utfordringen har filmskaperne håndtert omtrent så godt som det går an. Det første smarte grepet de har gjort er å holde handlingen veldig enkel, for det meste begrenset til én bakgård et sted i Oslo. Bakgården inneholder fem leiligheter med hver sin ensomme person. Til sammen utgjør disse etterhvert et trekantdrama på den ene siden (sammensatt av en beinhard jappedame, en melankolsk sangerinne og en følsom taxisjåfør), og på den andre siden et middelaldrende par med brustne hjerter, som beveger seg i et romantisk komedie-landskap med et visst sosialrealistisk tilsnitt. Som det sømmer seg i dagens rom-coms så støter de ulike karakterene på hverandre i en rekke meet cute-situasjoner som skaper rikelig med anledninger å bryte ut i sang.

Som leseren vil ha forstått allerede, så er dette et velegnet typegalleri for å iscenesette Eggums og Sivertsens tekstunivers. Og det skulle jo bare mangle, med tanke på de premissene som ligger til grunn. At konseptet er såpass konsekvent og gjennomført – med dets åpenbare innebyggede begrensninger – er både filmens styrke og svakhet. Man må legge godviljen til for å like denne filmen, og man må foreta et uvanlig krafttak hva gjelder ens «suspension of disbelief» for å henge med. Men det får man jo også regne med at dem som løser billett til en slik film er villig til å gjøre. Hvis man i utgangpunktet synes sunget dialog på rim er oppstyltet og pinlig, vil slike filmer falle på stengrunn uansett, men er man med på leken og ser frem til å se hvordan filmskaperne har løst oppgaven, er det mye å glede seg over her.

Musikalen som sjanger har et islett av den narrative strukturen filmviteren Tom Gunning kaller for attraksjonsfilm. Det vil i denne sammenhengen si en fortellestruktur hvor attraksjonen ligger i selvstendige underholdningselementer som er løst kjedet sammen – litt som numrene i en sirkusforestilling eller de ulike attraksjonene på et tivoli. Nærmer man seg musikalen med forventninger om en attraksjonsfilmstruktur, snarere enn forventninger om et tett og realistisk overbevisende narrativ, vil man lettere kunne fryde seg over hvert enkelt sangnummer i Ta meg med! som en liten musikkvideo, og spenningen og gleden vil hovedsakelig være knyttet til hvordan filmskaperne har valgt å iscenesette nasjonalskatter som «En natt forbi» og «Kjærlighetsvisa».

Gamle sanger om igjen

De mest kjente sangene er de vanskeligste å integrere i en nyskrevet story. Vi må anta at hovedmålgruppen for filmen er folk som har et nært og langvarig forhold til visene og den betydning de har antatt i nasjonalkulturen vår. Dette må ha vært et tveegget sverd for skaperne av Ta meg med! gjennom hele prosessen, siden kjernepublikummet nødvendigvis både vil være dem som kan glede seg mest over sangene, og samtidig være de mest kritiske til innpakningen. «Kjærlighetsvisa», for eksempel, er som så mange av Sivertsens viser en tett vev av presise, poetiske beskrivelser av mellommenneskelige forhold og en umiskjennelig politisk snert. Når nettopp denne visen blir akkompagnementet til en frokost badet i sol, med to nyforelskede ungdommer og en forlovelsesring, bryter dette åpenbart med motivene som visen vanligvis maner frem. «Kjærlighetsvisa» er hyllesten til en livsledsager som stiller opp i gode og onde dager, i opp- og nedturer, både når «Sommerdagen ligg utover landet» og ikke minst når «høsten finns og hverdagslivet venta … og meininga forsvinn i det vi gjør».

I slike sekvenser vil det nok skurre litt for de fleste. Filmskaperne har imidlertid valgt å ikke inkludere hele låten, men i stedet klippe ut de mest romantiske partiene, som kler det visuelle motivet. Denne tilnærmingen ser vi ved flere anledninger, der det å inkludere hele teksten ville ha komplisert fortellingen og gjort filmprosjektet til en umulighet. I iscenesettelsen av «En natt forbi» er det hele løst humoristisk, og filmens taxisjåfør slenger en Grandiosa på bordet til den melankolske strofen «en drøm er dekt til to personer». Noen vil nok si at også dette er helligbrøde mot Eggums vise, men igjen må man ta i betraktning det nesten umulige premisset som ligger til grunn – at all tale i filmen skal komme fra visetekstene.

En tvilsom Don Juan

Et annet element som sørger for litt unødvendig motstand underveis, er valget av Frank Kjosås i rollen som den ettertraktede elskeren i filmens trekantdrama. Regissør Per-Olav Sørensen har tatt med seg Kjosås fra sin forrige store suksess med fjernsynsserien Halvbroren, og Kjosås spiller bra, og synger enda bedre, men noen utpreget Don Juan er han ikke. I en film med et premiss som Ta meg med!, er man avhengig av å spille tydelig og konsekvent på visuelle stereotypier, slik at filmens mise-en-scène kommuniserer alt det man ikke kan sakse fra Eggums og Sivertsens tekster.

Dette gjennomføres meget bra i rollebesetningen for øvrig, med Kjersti Elvik som den forsmådde, rødvinstørste lærerinnen; Marion Ravn som den drømmende jenta med en ørkesløs jobb og kunstneriske ambisjoner; Magnus Grønneberg som den myke alenepappaen med skjegg og gitar; og Haddy N’jie som den nådeløse businesskvinnen i stramt skjørt som alltid er i mobiltelefonen, med blanke overflater og rene linjer i hjemmet sitt. Alle disse er klisjeer på to bein, men fremstillingene er altså helt nødvendige for at vi skal kunne henge med. I dette selskapet er det vanskelig å kjøpe at drosjesjåføren, i Kjosås’ relativt spede skikkelse og med hans nokså androgyne utseende, er fortellingens store kvinnebedårer. Han får den knallharde forretningskvinnen i seng og til alters i rekordfart, kun ved hjelp av noen klønete tilnærmelser, mens Marion Ravn (ja, det er umulig å ikke tenke på at det er henne vi ser) står igjen og trygler om hans gunst.

Det kunne vært interessant å plassere en utradisjonell helt i seng med Frøken Uoppnåelig, som en slags «nerdenes hevn», men for at noe slikt skal fungere er man nødt til å bruke tid og plass på å overbevise oss om at det skjuler seg noe mer under karakterens overflate – noe man ikke har til rådighet innenfor et musikalprosjekt som Ta meg med!. I rom-com-klassikeren Notting Hill bruker filmskaperne over halve filmen på å sannsynliggjøre at filmstjernen (spilt av Julia Roberts) vil falle for den den sjenerte og klønete bokhandleren – til tross for at den liksom-vanlige bokhandleren spilles av Hugh Grant, som publikum allerede kjenner som kvinnebedåreren fremfor noen. Skal Kjosås være en troverdig Don Juan, og karakteren hans få en payoff vi kan tro på, krever dette en omfattende setup. Hadde man i stedet hyret, for eksempel, Trond Espen Seim med halvåpen skjorte, ville sex appeal-en vært gitt i utgangspunktet, og ingen ville vært i tvil om attraksjonen. Men han var kanskje ikke like god til å synge?

Meg og deg eller mei og dei

Min første bekymring da jeg hørte om dette filmprosjektet var at Eggums og Sivertsens tekster skulle bli radbrekket gjennom østlandske gjendiktninger. Dette er dessverre tilfellet her og der (man opplever nynorske vendinger i Kjosås sine versjoner, mer utpregede østlandske vendinger i Marion Ravns versjoner osv). Jeg kan imidlertid forstå at man har tatt seg slike friheter for at sangtekstene skal ligge mer komfortabelt i munnen på skuespillere med ulik regional tilhørighet, og endringene er for det meste til å leve med.

Uheldigvis begår filmskaperne en synd i avslutningsnummeret som det er vanskelig å tilgi, og ikke minst svært vanskelig å forstå hensikten med. Valget av Eggums klassiker «Mang slags kjærlighet» som avslutningsnummer er godt, og oppsummerer filmens skiftende relasjoner og kjærlighetens uransakelige veier. Sangen blir fremført av hele ensemblet fra filmens univers, og til slutt også Eggum og Sivertsen selv, som statister i folkemengden.

Hvorfor man har valgt å endre på refrenget i låten er det vanskelig å forstå seg på. I originalen, som alle nordmenn med den ringeste kjennskap til Eggum vet, går verselinjen i refrenget slik «Det e mang slags kjærlighet. Kjære – mang slags kjærlighet, e godt for meg og deg». Det som gjør dette refrenget er bokstavrimet på e i «-het», «meg» og «deg». Så hva som har gått gjennom filmskapernes hoder da de valgte å omskrive dette til (i østlandsk lydskrift) «Kjære – mang slags kjærlighet er godt for mei og dei», er for denne tilskueren komplett uforståelig. Hele rimet, selve ryggraden i refrenget, er borte!

Man skriver da ikke radikalt om dialekten til Prøysen hvis man skal lage oppsetning av hans sanger, så hvorfor gjøre det med Eggums og Sivertsens klassikere? Særpreget og folkekjærheten deres bunner jo delvis i at de representerer «distriktene» sett fra Oslo, så hvorfor ikke rendyrke dette? I sluttscenen, hvor hele ensemblet fra filmens univers er samlet for å feire et bryllup, burde det nettopp være rom for å beholde «deg» i stedet for det østlandske «dei», siden alle er med å stemme i – inkludert Kjersti Elvik fra Bergen og brudgommen fra Øystese.

Som musikal med et svært utfordrende premiss, er filmen alt i alt en ganske vellykket affære. Jeg ser at flere setter Ta meg med! opp mot Alt for Egil (Tore Rygh, 2004), og at Sørensens film kommer litt dårlig ut av denne sammenlikningen. Det synes jeg er ganske urettferdig. Vel var Alt for Egil lokalt forankret i Stavanger-regionen på en tidvis svært sjarmerende og positiv måte (høydepunktet med låten «24 timer i døgnet» var veldig flott), men den var også ganske ujevn og corny i flere sekvenser. I en slik sammenlikning vil jeg si at Ta meg med! er en langt proffere og mer gjennomført musikal, selv med de innvendingene vedrørende casting og gjendiktning av tekstene som er redegjort for i denne analysen.

Filmens største utfordring blir nok til syvende og sist, som Gunnar Iversen påpekte i Aftenposten for litt siden, at den appellerer til en målgruppe utenfor kinoens kjernepublikum – altså folk som ikke lenger befinner mellom 15 og 24 år. Det finnes muligheter til å tjene inn filmens budsjett på DVD-salg og fjernsynsvisninger, men dette vil også avhenge av at den får rimelig gode seertall på kino – og et knippe gode kritikker den kan ta med seg til markedsføringen av filmen i andre formater enn på det store lerretet.