Denne omtalen inneholder enkelte spoilere.

Den store skjønnheten ^[1] har mye i seg av en moderne italiensk klassiker – den er visuelt overveldende, idérik og grandios.

Den store skjønnheten åpner med et sitat fra Louis-Fernand Célines «Reisen til nattens ende»:

Travel is useful, it exercises the imagination. All the rest is disappointment and fatigue. Our journey is entirely imaginary. That is its strength. It goes from life to death. People, animals, cities, things, are all imagined. It’s a novel, just a fictitious narrative. Littré says so, and he’s never wrong. And besides, anyone can do as much. You just have to close your eyes. It’s on the other side of life.

Det er ikke nødvendig med mye kjennskap til Céline for å forstå hvor Paolo Sorrentino ^[2] vil hen. En forfatter som kanskje ikke bør reduseres til en anekdote, men som like fullt ville ha ”nei”, bare ”NEI” på sin egen gravstein. Dessuten taler sitatet ganske sterkt for seg selv. Det legger et visst grunnlag for forståelsen av hovedpersonen i Den store skjønnheten, jetsetteren Jep Gambardella (Toni Servillo ^[3]), en aldrende kulturjournalist med bare én – riktignok prisbelønnet – bok på samvittigheten, og filmen er en slags introspektiv reise i Jeps samvittighet og blikk på det kulturelt forfalne Roma han vandrer rundt i. Dessuten er det passende med et langt sitat i begynnelsen her. Det er sjelden en film tør å være utpreget litterær, så utrolig skrevet.

^[4]

Det er allerede noe veldig unikt ved åpningen, som består av to separate tablåer. Først svever kameraet gjennom turistutgaven av Roma, en slags oversatt kulturell pakke til en gjeng japanske besøkende. Jeg tror jeg skjønner hvor Sorrentino vil hen; ingenting er lengre nytt og overraskende i ordets opprinnelige betydning, Romas arkitektur og artefakter gjennom speilrefleks er på en måte kitsch. Men nei, plutselig dør en av de japanske turistene, han faller om, ganske sikkert av et hjerteinfarkt. En veldig abrupt slutt på en åpningsscene som avløses av et skrik. Så kommer den første festscenen – Jep Gambardella fyller 65 på en nattklubb. Det er fullstendig dekadent; scenen er virtuos og rytmisk i måten den er filmet og klippet på, og kameraet gjør alt for å sette et blikk på altfor gamle menn og kvinner som fortsetter å feste langt ut i pensjonsalderen. Selv om det er utrolig fengslende, beveger scenen seg hele tiden i grenseland mellom kikkermentalitet og trash, musikkvideo, kunstfilm og reklame. Det er kanskje en av de beste scenene med musikk som noen gang har blitt laget, og den samme tilnærmingen går igjen i resten av Den store skjønnheten – som har en spesiell, episodisk struktur med vekt på momenter fremfor helhet.

Som Roma befinner Den store skjønnheten seg også i brytningen mellom nytt og gammelt. Og etter flere tiårs relativ idétørke i italiensk filmproduksjon, er det velkomment at Sorrentino henter inspirasjon fra italiensk films gullalder. Kjedsomheten, menneskene som vandrer rundt mellom bygninger og leter etter en mening de ikke finner verken hos andre eller i omgivelsene – alt er veldig Antonioni. Det visuelle uttrykket legger seg tettere opp mot Fellini, med de fargerike og burleske innslagene. Noen av kameraføringene sender tankene til Bertoluccis hovedverk Il conformista ^[5]. Og slik fortsetter det, uten at det noen ganger føles så mye som en pastisj – bare veldig inspirert. Kanskje er det upassende å spekulere i hvor stort et kompleks det må være for unge, italienske filmskapere å ha en så sterk filmarv i ryggen – som attpåtil begynte å visne et sted litt ut på 70-tallet. Sorrentino synes uansett ikke å ha et slikt vanskelig forhold til de store mesterne. Den store skjønnheten er underholdende, også fra et filmhistorisk perspektiv.

^[6]

Bevisst sin egen kulturarv er filmen også veldig samtidig (og unngår dermed å være et slags filmpolitisk debattinnlegg). Det er ikke vanskelig å lese det intellektuelle forfallet i kultur- og forfattereliten Jep tilhører opp mot Italia under Berlusconi. På den ene siden er landet styrt som en bedrift. På den andre siden står tafatte, åndelig perverterte intellektuelle, delvis på «venstresiden», i en form for lammelse. Eksplisitt politisk blir Den store skjønnheten aldri, men den opererer innenfor rammene av en kultur bygget på nyliberalistiske prinsipper: Berlusconi-kultusen og gameshow-kulturen. Det underbygges allerede av den fantastiske nattklubbscenen (det skader ikke å nevne den enda en gang): Det er nok ikke bare i Italia at den urbane kultureliten har byttet ut salonger og kafédiskurs med MDMA, men det føles veldig stedsspesifikt. Det er en veldig italiensk form for campy overklassefesting, med høykultur og trash i skjønneste forening.

På bakrommet sjekker en skuespiller opp en annen; «det er ikke interessante nok kvinneroller i dette landet, så nå skal jeg skrive en roman, una cosa proustiana», en proustiansk «greie», fulgt av «ah, Proust er favorittforfatteren min». I en Woody Allen-kontekst ville det ha vært lettbent komikk. Med et trashy rave og en indignert tredjeperson ved siden av, blir det stor humor. En samtale mellom to av Jeps venninner er like enkel, og kanskje desto mer symptomatisk. En burlesk, avdanket gameshow-personlighet spretter ut av en kake – den ene sier at hun ikke vet hvem hun er, hun har jo ikke TV, hvorpå den andre repliserer at «det vet jeg, du forteller meg det jo hele tiden».

Jeps nærmeste venn Romano (Carlo Verdone ^[7]), er muligens det nærmeste filmen kommer en gjennomført sympatisk type. Hans halvveis suksessfulle forfatterskikkelse deltar like fullt på de spektakulære festene, men virker ikke å dyrke det på samme måte, virker hakket mer fremmedgjort og derfor litt mer reflektert. Han bor til og med på studenthybel (et flott tragikomisk grep). Så er Romano også den første til å forlate Roma. Som Servillo gjør Verdone en fantastisk rolletolkning. I det hele tatt har Den store skjønnheten mange fascinerende rollefigurer, både med og uten sidehistorier. En dikter i kretsen rundt Jep ser ut som en italiensk Henning Hagerup. Jeg talte vel to eller tre replikker i løpet av hele filmen. Han er interessant bare i kraft av å være der, rett og slett et bra ansikt. Hvem er han? Er han misfornøyd?

^[8]

Litt ut i filmen, på takterassen, konfronterer Jep venninnen – en selverklært marxist med elleve romaner på samvittigheten – med hennes like proklamerte «samfunnsengasjement», og river nådeløst i stykker det han ser for å være en livsløgn. Men det gjøres med en form for vedvarende kjedsomhet, som om han fremfører linjer han har fremført så mange ganger før, og det som kunne ha vært skjellsettende, blir rutinebasert og tomt. I det hele tatt hviler det en fornemmelse av kjedsomhet over hele miljøet han spiller sin rolle i, som om karakterene befinner seg i et vedvarende eksistensielt nullpunkt. Det står i åpenbar kontrast til de fargesprakende, perverse festene de deltar på. Fest på fest på fest i en repetitiv tilværelse. Heldigvis unngår Sorrentino å overdrive følelsen av meningsløshet, som heller ligger som et veldig tungt bakteppe over eventene. Det er så godt etablert at den kreative eksessen får lov til å utfolde seg, og resultatet er ofte slående.

Noe ved Den store skjønnheten minner meg også om den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard og hans romaner om ånds- og kulturlivet; de fortoner seg ofte som lange, destruktive monologer over alt som er galt med disse miljøene, men like fullt er de klagende hovedpersonene delaktige i det, deltar, fullt og helt, befinner seg i et gjensidig avhengighetsforhold, fordi det er det eneste de kjenner, og de kjenner også bare én måte å opptre i verden på. Slik er det også med Jep Gambardella, selv om både han og Sorrentino ligger ganske langt unna den beske, bernhardske klagesangen. Allerede i åpningsscenen, på nattklubben, bryter han den fjerde veggen, henvender seg til publikum og etableres som den soleklare hovedpersonen. Han blir filmens samvittighet og en slags veiviser inn i et lukket miljø.

Vi ser Roma gjennom Jep Gambardella, og hans blikk er filmens blikk. Det er på samme tid både outsiderens blikk og ikke. Et slikt utgangspunkt for den viktigste rollefiguren minner igjen om Fellini og Antonioni, kanskje europeisk modernisme på film generelt (når de absurde innslagene tipper helt over, i en slags voyeuristisk surrealisme, legger filmen seg helt naturlig opp mot Buñuel). Uansett: Jep betrakter og observerer, om hverandre kritisk og ukritisk, men deltar samtidig, han er faktisk så mye til stede at man kan begynne å snakke om en slags lederskikkelse og smaksdommer. Det forkastelige i menneskene er nødvendigvis ikke forkastelig for Jep, men for ham er det skjønne muligens enda vakrere. Han er konsekvent motsetningsfylt, fortsatt søkende, selv om han har gitt opp forfatteryrket og ikke virker å brenne særlig for kulturjournalistikken han driver med.

Samtidig tar jeg meg selv i å vente på at et slags overgangsrite skal skje med ham – ikke fordi jeg forventer det, ikke at det skal være nødvendig for at filmen skal lykkes. Et til dels statisk karakterportrett er helt i tråd med den statiske spenningskurven. Men filmen, og Jep selv, går langt i å insinuere at et slikt personlig rite de passage skal forekomme etter et kritisk vendepunkt. Når det kritiske vendepunktet bare virker å nære opp om bevissthet rundt de sosiale mekanismene, begynner det å tre frem en slags total slitasje, en endeløs sirkel. Det er interessant. Det er ikke bare monotont, det er fortettet, og det er ingen vei ut.

^[9]

Det hintes til at noe mer begynner å skje med Jep, en slags forandring, men det hintes også til det motsatte – til et punkt hvor det er umulig å bestemme seg for hvorvidt tårene hans er ekte eller ikke. Det er i det hele tatt et veldig ubestemmelig og veldig godt karakterportrett. Derfor begynner det å kjede meg når en virkelig erkjennelse skal måtte sammenfalle med det nesten litt for åpenbare og litt for tilfeldige. Heldigvis virker det ikke å skulle lede til noen stor personlighetsforandring, men å sette åndelig fattigdom opp mot sekulær dekadanse er for enkelt, og det gjennomføres nokså plumpt. Italiensk, katolsk angst i kunstnermiljøer er også veldig felliniesque, men uheldigvis ikke like godt gjort her.

Interessant nok er det altså først når et nytt handlingselement bryter opp den repetitive strukturen – som jeg i stor grad ser på som positiv, all den tid det er nok stilistiske variasjoner – at filmen begynner å rakne mer enn nødvendig. Sorrentino kunne ha fortsatt å si nei, men å åpne filmen med å sitere Céline betyr altså ikke at den skal kjøre det defaitistiske eller nihilistiske løpet fullt ut. Så anklager da også Jep en av sine aller kvalmeste venner for å være defaitist.

«Den store skjønnheten» erklæres og kommer altså for en dag, men det føles mer som et redningsforsøk, som om filmen følger et påbud om å gi fullstendig mening. Frem til redningsforsøket – og i alle fall de første nitti minuttene – tar jeg imidlertid meg selv flere ganger i å tenke at dette er noe av det mest originale som har blitt laget de siste årene. Motivet er fantastisk utbrodert i første halvdel av filmen, og det spørs om den ikke hadde hatt godt av å bli avskåret med minst tyve minutter.

Det sitter kanskje langt inne å be om en strammere struktur i en film som dyrker det motsatte. Samtidig spørs det om ikke eksessen hadde fremstått enda sterkere med bare litt kortere spilletid. Det er uansett all grunn til å berømme Den store skjønnheten for alt det den lykkes med. Det er tross alt en hel del.