I løpet av en ukes tid i månedsskiftet november/desember viste Nordic Film Festival et bredt spekter av nordisk film i London. Festivalen, som er organisert av den britiske distribusjonskanalen Day for Night*, så dagens lys for ett år siden, og etter at fjorårets arrangement ble en overraskende suksess, har Nordic Film Festival klart å etablere seg blant storbyens mange nisjefestivaler.

Nordic Film Festival viser i hovedsak uavhengig film fra mindre kjente filmskapere, og fokuserer på å gi publikum filmopplevelser utenom det vanlige. Programmet består av både ny og eldre film fra Island, Norge, Danmark, Sverige og Finland. Men hvorfor et nordisk fokus? I sin omtale av festivalen refererer The Guardian til britenes fascinasjon for nordisk krim:

Our Scandinavian neighbours are probably scratching their heads at our seemingly never-ending obsession with their TV detective shows. Why aren’t we as fascinated with their movies as well? Perhaps this salvo of cutting-edge Nordicana will tip the balance, though mysterious murder cases are thin on the ground.

Er festivalen ute etter å definere «det nordiske»? Kan det nordiske kokes ned til et par essensielle ingredienser og serveres på fat til et britisk publikum som har sett Broen på Netflix? Slike kategoriseringer kan gjerne fremstå litt tåpelige, og denne fornemmelsen forsterkes av festivalens visuelle profil, som domineres av Nordlysets grønne spill over en mørk nattehimmel. Dette bildet, fra Jørn Nyseth Ranum og Inge Wegges Nordfor Sola, innbyr til mystikk og romantikk. Videre viser det seg at åpningsgallaen finner sted i den danske møbelforretningen The Republic of Fritz Hansen. Forretningen selger scandinavian design: enkle rene finermøbler i natulige farger. Som nordmann blir man litt fremmedgjort blant Mummi-krus og furu – i denne artikulerte ideen om Norden.

Sonali Joshi, daglig leder av Day for Night* og festivalens initiativtaker, trekker på skuldrene over The Guardians omtale og sier at det nettopp er denne merkelappen festivalen ønske å stille spørmålstegn ved. Jo, de fleste i Storbritannia forbinder Norden med krim – kald, mørk og mystisk krim. Skandinaviske krimbøker som oversettes til engelsk bytter nesten alltid omslag, og her er fellesnevneren nettopp iskaldt mørke. Men, som Joshi understreker, er Nordisk kultur selvfølgelig langt rikere og mer kompleks enn som så – også hva gjelder film. Det var dette filmatiske mangfoldet Joshi fikk øynene opp for under et opphold i Danmark, og som fikk henne til å tenke at det er rom for å vise frem et bredere spekter av nordisk film i Storbritannia. Utfallet ble en nordisk filmfestival.

Og heldigvis overskygger festivalens program det noe krokete førsteinntrykket, for det er både interessant og variert. Festivalen åpner med komponist og videokunstner Marcus Fjellströms verk Odboy & Erordog Suite. Suiten består av flere episoder av en animasjonsserie, om gutten Odboy og hans hund Erordog som er ute på eventyr. I et landskap som er inspirert av tegneserier og videospill må de to vennene utføre en rekke oppgaver, som ofte ender i marerittlignende tilstander. Fjellströms univers er mørkt og fargepaletten er svart og hvit. Styrken ligger i hans lekne visuelle utrykk, og dets møte med ulmende musikalske komposisjoner, som for anledningen fremføres live av kvartetten Pearls Before Swine Experience. Med animasjonen kommer musikken virkelig til sin rett. Fjellströms bruk av tekstplakater, som driver historien fremover, er fin, og understreker hvordan musikk og film ikke overskygger hverandre, men eksisterer i samspill.

Dette snodige/modige valget av åpningsfilm legger lista for uforutsigbarheten som preger resten av festivalen. For blant animasjon, eksperimentell videokunst, dokumentar- og spillefilm er den røde tråden løs. (Bleeder og NWR av og om regissøren Nicholas Winding Refn oppleves nesten som festivalens sorte får, i egenskap av å være nokså velkjente innslag.)

En av undertegnedes favoritter fra festivalen er finske Petri Luukkainens dokumentarfilm My Stuff. Utilfreds med tilværelsen etter et brudd med kjæresten, ønsker Petri å finne ut hva det er som gjør ham lykkelig; ikke minst ønsker han å undersøke tingenes betydning for hans personlige lykke. Som regissør og hovedperson, igangsetter Petri et eksperiment, som går ut på at han plasserer alt han eier på et lager. Hver dag kan han hente ut bare én ting, han får ikke kjøpe noe nytt og skal dokumentere alt med kameraet. Filmen åpner med at Petri står helt alene i leiligheten sin, før han løper ut i et snølagt Helsinki og henter den første gjenstanden: en frakk. Deretter sovner han på gulvet i leiligheten, med frakken over seg. De neste dagene henter han ut nok klær og nyttige saker til å kunne dra på jobb og sove godt, men snart merker han at han ikke ønsker å hente noe mer. Han har det han trenger. Vi følger Petri i et helt år, og tar del i hans gleder, sorger og kreative løsninger.

My Stuff stiller spørsmålstegn ved forbrukersamfunnet, samtidig som den understreker viktigheten av emosjonell tilknytning til tingene rundt oss. Det mest rørende øyeblikket er når Petris bestemor må på aldershjem, og han er i leiligheten hennes for å se om det er noe han ønsker å ta vare på. Bestemorens lange liv rulles opp når huset skal tømmes og Petri oppdager hvor viktig tingene er for minnene om de han er glad i. Petri går hjem til sin minimalistiske leilighet med bestemorens sukkertøyskål, som har en emosjonell verdi, fordi den representerer forholdet til bestemoren, som gav ham godteri som barn. Når er tingene viktige og når tar de overhånd? My Stuff vil bli distribuert av Day for Night* i Storbritannia neste vår, og blir dermed tilgjengelig for et større publikum.

Som Petris eksperiment, fokuserer også norske Nordfor sola på unge menn med trang til å utfordre samfunnets fastsatte rammer, for å leve et enklere og bedre liv. De to guttene Jørn Nyseth Ranum og Inge Wegge skal bo utendørs på en strand nord for polarsirkelen i ett år. De skal bygge hytte av rekved og finne mat som har gått ut på dato på den lokale butikken for å få mest mulig tid til det de liker aller best: å surfe. Filmen gir et varmt innblikk i guttenes pågangvilje og flotte naturopplevelser, og har ikke uventet blitt plukket opp av aktører som VisitNorway og TV2. Norfor Sola har fantastiske bilder av Norge på sitt mest imponerende, men dette nasjonalromantiske preget kommer dette litt i veien for guttenes entusiasme, som strengt tatt utgjør filmens hjerte.

Det kan virke som om norske filmer får sin tilmålte tid i rampelyset når de er over gjennomsnittet interessert i å skildre menneskers nærkontakt med naturen og stedets betydning for individet. Henrik Martin K. Dahlsbakken har høstet stor suksess med kortfilmen Mannen fra isødet. Filmen skal etter sigende ha blitt sett av over 100 000 mennesker i 26 land, og var blant annet en av ti finalister under Manhattan Short Film Festival. Denne internasjonale oppmerksomheten har sitt utspring i Dahlsbakkens urnorske utrykk og tematikk: polferd, stolt nasjonalfølelse og møte med ubarmhjertig natur. Til tross for flere kvaliteter, som en god porsjon selvironi og en strålende, morbid start, fremstår Mannen fra isødet – i festivalens kontekst – som vel klisjéaktig, på en slik måte at den nok vil fascinere briter, men muligens irritere nordmenn.

Rune Denstad Langlos Jag etter vind, som ble omtalt på Montages tidligere i år, tråkker i noen av de samme sporene. Anna er klesdesigner og bor i Berlin. Når bestemoren dør reiser hun tilbake til hjemstedet og tvinges til å ta et oppgjør med fortiden. Eirik Frisvold Hanssens analyse setter rollefigurene i fokus, men selv sliter jeg med å se forbi naturen – stedet menneskene befinner seg på. For å returnere til mitt opprinnelige problem med festivalen: merkelappen «nordisk» gjør at man entrer kinosalen med bestemte forventninger, som er annerledes enn dem man ville møtt filmen med på hjemmebane i Norden.

Festivalsjef Sonali Joshi er både oversetter og distributør når hun bringer nordisk film til det britiske markedet – det er mer enn undertekstene som skal «oversettes» på filmens reise over Nordsjøen. I sin kjente tekst «The Task of the Translator» diskuterer Walter Benjamin oversetteres store problem: hvordan skal man forholde seg til originalen? Den tradisjonelle ideen om oversettelse går ut på å være så tro mot originaltekstens opprinnelige mening som mulig. Benjamin snur hierarkiet mellom original og oversettelse på hodet og påstår at det nettopp er gjennom oversettelse at originalen kan leve videre. Tenker man i disse baner når det kommer til distribusjon av nordisk film innenfor festivalformatet, er det tydelig at verkene forandres. Det å tilgjengeliggjøre, distribuere, kontekstualisere og «oversette» er Joshis hjertesak, og hun understreker at festivalen først og fremst er tilpasset til et britisk marked for uavhengig film. For nordmenn kan dette virke litt pussig; at kulturen konsentreres i form av nordlys, ishav og bølgeskvulp, og monteres ved siden av dansk design og svensk krim.

Alle kunstneriske utrykk hører hjemme i en større helhet, som innbefatter sosiale, miljømessige, kulturelle, politiske og økonomiske faktorer. Festivalen sørger for å gi filmene som vises ny kontekst, og i årets program synes jeg faktisk at de norske kommer dårligst ut av det – at de står i fare for å forsterke kjedelige sterotypier. Sannsynligvis fordi jeg er oppvokst med norsk kultur. Eller fremstår utvalget av norske filmer ganske enkelt ensidig ved siden av finske My Stuff eller Marcus Fjellströms animasjon? I alle tilfeller blir det spennende å se hva Day for Night* plukker ut til neste års festival, hvilke nye bilder av Norge som skal males; om det blir mer vind og mer snø, eller noe helt annet. Festvalen er et fint initiativ, og skaper en uavhengig scene der mindre kjente filmskapere fra Norden kan få vist filmene sine til et nysgjerrig og sammensatt publikum som møter filmene med andre øyne enn folk her hjemme. «Denne typen film trenger steder å bli sett, og jo flere plattformer eller kontekster filmen kan oppleves gjennom, jo bedre og rikere blir uttrykket», avslutter Joshi.

Det er fortsatt mulig å få med seg festivalens turné til Glasgow, Skottland, og Day by Night* vil fortsette arbeidet med å distribuere flere av disse filmene i Storbritannia til våren. Nordic Film Festival 2014 er allerede under planlegging.