Escape Plan – et klisjéenes jernbur

Følelsen av å være bak lås og slå er der fra start. Tette utsnitt og høye, påtrengende lyder fra jernstenger som smeller, introduserer filmens miljø, plott og stemning av metallisk innesperrethet.

Det er allerede tydelig i introduksjonen av helten: Sylvester Stallones ansikt i profil, med blikket festa til bakken, jernstenger i forkant: en stoisk jernmann bak lås og slå. Dette er en film om jernmenn i en jernverden: actionhelter som er ubøyelige som jern i den grad at de kjemper seg ut av jernbur. Jernviljer i jernbur som løfter jern mens de smiler og hater som jern. Alt er jern i Escape Plan – en film med et fargespekter prega av grånyanser, skutt med en sans for metallisk hardhet.

Filmen handler om Ray Breslin (Stallone), som er ekspert på å bryte seg ut av fengsler, både i teori og praksis, og som prøver seg på et hemmeligholdt, privatisert fengsel. Han gjør det for en god sum penger, som manageren hans godter seg over, og en god dose idealisme. Breslin vil nemlig sørge for at landets fenglser er mest mulige rømingssikre. Han har tragisk erfart konsekvensen av at de ikke er det. Med hjelp fra Arnold Schwarzenegger tar han opp kampen mot fengslets sikkerhetssystem og den onde fengselsdirektøren Hobbes (navnet er nok ikke tilfeldig – fengselet er, i fare for å spoile filmen, et slags Leviathan). Og Stallone er jo Stallone, så han skal selvfølgelig sprenge fengselet på veien ut derfra.

Escape Plan

I sin selvrefleksivitet er dette på mange måter skuespillernes film, sjangerhyllende på omtrent samme måte som The Expendables. Den er selvrefleksiv både som fengselsfilm og Arnold- og Stallone-film. De to bruker hjernene like mye som never og maskingevær, mens de forteller hverandre at de ikke ser så smarte ut, og utveksler blikk med Rambo og Commando i sine nostalgisk-engasjerte poser under øynene.

Filmens refleksivitet som fengselsfilm synliggjør seg eksempelvis i plumpe kommentarer, som da Arnold tilbyr seg å hjelpe hvis Stallone trenger noe, og Stallone sier til seg selv, men egentlig til oss: «that’s the fixer». Escape Plan kjører igjen og igjen på med en slik humørfylt resirkulering av figurer og sjangerklisjéer. Den er kanskje laga av en svenske, men er erkehollywoodsk som tradisjonsrik rømme-fra-fengsel-film.

Som i Ondskan (2004), lager Mikael Håfström en klisjéfull spenningsfilm der helter kjemper mot undertrykkelse. Til tross for det helt kompetente forsøket på å skape en viss form for klaustrofobi og en fornemmelse av voldens fysiske og psykiske trykk, får man aldri følelsen av virkelige konsekvenser. Det tror jeg kommer av at filmen mer eller mindre er blotta for berøringspunkter med noe utafor filmens univers. Og som en hermetisk film-boks kunne den funka på sine sjangerbaserte premisser – det skal sies at den, i motsetning til Ondskan, aldri tar seg selv spesielt høytidlig.

Escape Plan

Men underholdningsverdien og latterliggjøringa av kynisk privatkapitalisme undergraves av plattheten og idéløsheten i de moralske, etniske, kjønns- og sjangermessige stereotypiene. Og ikke minst de intern-filmiske referansene. Filmen er et klisjéenes jernbur, der den eneste kontakten Stallone har med en kvinne er når han klager på at vedkommende er dårlig på kjøkkenet. Resultatet er dessverre verken morsomt eller karikerende, bare fordummende.

En viss formmessig opplagthet og konsistens – filmen er skutt ganske uinspirert, men med en noenlunde velutvikla sans for fargekomposisjon og balanse/ubalanse, av Brendan Galvin (Behind Enemy Lines, Immortals), og har en viss kraft i lydbildet – vekker ikke mye liv i denne resirkulerende klisjétanken.

Escape Plan oppleves litt som Stallones muskuløse, gamle, slitne kropp: muskelmasse med åreknuter.