Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa er allerede en storsuksess. Sett av flere enn noen andre norske filmer i år, og fremdeles bare i startgropen. Den er en seier for norsk film, og bare en grusgjøk ville surmule for mye etter slike gode nyheter. Noen virkelig god film er Jul i Flåklypa imidlertid ikke.

Til det er den for glatt og kalkulert, med mindre sjarm enn en film basert på Kjell Aukrusts figurer og fortellinger burde ha. Den er også for pedagogisk og velmenende. Rasmus A. Sivertsens Flåklypa-film er blitt et moderne økoeventyr som føyer seg inn i en egen norsk didaktisk barnefilmtradisjon.

Som animasjonsfilm har Jul i Flåklypa mange gode sider, og Sivertsen og medarbeiderne hans har gjort modige valg. Alt i filmen er håndlaget, og filmen er laget på gammelmåten, bilde for bilde. Det eneste som er dataanimert i filmen er snøfnuggene. Dette gir karakterene mer liv og volum; de blir mer levende som dukker enn om de hadde vært dataanimerte. Til avisene kunne regissøren også fortelle at ingen av animatørene fikk lov til å se Ivo Caprinos Flåklypa Grand Prix (1975) mens de arbeidet med Jul i Flåklypa. På den måten skulle de unngå å bli altfor påvirket, og forsøke å sikre at de lagde sin egen filmversjon av Aukrusts univers. Det var en klok strategi, men det er likevel vanskelig å unngå å sammenligne de to filmene.

Den som kommer dårligst ut i sammenligningen er sykkelreparatør Reodor Felgen. I Sivertsens versjon er han for velnært og smilende, med for stort hakeparti, for bredt ansikt og for mildt humør. Det er rett og slett umulig å tro at den mannen virkelig kan ha laget de rare og ville maskinene som finnes i filmen, og selv Solan blir mer anonym og pregløs enn han burde vært.

Dukkene er dessuten for runde og pene. De mangler den ville og knotrete trerot-karakteren som de har i Aukrusts tegninger, som rotfester dem i et særegent karikert bygdeunivers som har fascinert nordmenn siden midten av 1950-årene. Flere av figurenes design sannsynliggjør helt enkelt ikke filmens univers og handling på en tilstrekkelig måte.

Fantasifullt bygdeeventyr

Jul i Flåklypa utspiller seg på et sted bortenfor det meste. Et sted der tiden har stått stille. Innledningsvis etableres et eventyrunivers der hovedpersonene er Reodor Felgen og hans «gutter» Solan og Ludvig. De bekymrer seg over at julen ser ut til å skulle bli snøfri, men selv om oppfinneren Reodor egentlig kan lage snø, med en stor snømaskin han i sin tid konstruerte, er holdningen deres klar: Man tuller ikke med naturen.

Fortellingens skurk har ikke slike kvaler. Det er redaktør Frimand Pløsen i avisen Flåklypa Tidende. Til bygdas innbyggeres irritasjon har han i ren fantasiløshet skrevet om snø i avisen så lenge at de har gått lei, spesielt fordi snøen uteblir helt innpå julaften. Jakten på nyheter og opplagstall, og ønsket om å bli berømt, får Pløsen til å ta snømaskinen uten at Reodor vet om det. Fra kirketårnet begynner den å kverne, og blåser ut kunstig snø som til slutt truer med å drukne bygda og skape en ny istid. Pløsen tar også en presserobot i bruk, som Reodor tidligere hadde laget for ham, og som hindrer Solan og Reodor i å stoppe snømaskinen i å oversvømme bygda.

Reodor og Solan blir raskt satt ut av spill, og det er den nervøse Ludvig som må trosse all sin redsel for å redde bygda fra en ny istid. Dette er ikke gjort i en fei, og i andre halvdel av filmen øker tempoet i handlingen, før Ludvig, Solan og Reodor til slutt klarer å snu utviklingen slik at maskinen suger opp i seg all snøen igjen. Bygda er reddet, og det eneste skåret i gleden synes å være at julaften blir uten snø. Da kommer heldigvis den naturlige snøen, og legger seg som et teppe over landskap og hus. Dermed er julekosen fullendt. Fred og ro har på nytt lagt seg over Flåklypa.

Mediekritikk

Jul i Flåklypa er en interessant film. Dens tematiske kjerne er en komisk mediesatire, og det er uvanlig at man finner denne typen tydelig mediekritikk i en barnefilm. Fortellingens skurk er den tilsynelatende harmløse avisredaktøren stadig blir mer revet med av sin egen besettelse. Snømaskinen gjør det mulig for ham å slå alle tidligere snørekorder. Ikke bare får han stoff å skrive om – og mulighet til å ta igjen overfor bygdas tvilere som irriterte seg over hans mange prangende forsider om snø – han får også stormannsgale fantasier om å bli en verdensberømt pressemann. Egoisme og ønsket om å bli en kjendis blandes dermed med en kritikk av den moderne tabloidpressen, som skriver mer om vær og vind enn om det som virkelig betyr noe.

Med seg har Pløsen den saktmodige sportsjournalisten Melvin Snerken og en presserobot som oppfører seg svært pågående og aggressivt. Roboten er en Archimboldo-inspirert parodi på en gravende journalist som har lagt Vær Varsom-plakaten på hylla, og som frenetisk gjør alt for å få en sak eller en uttalelse.

Jul i Flåklypa har et tvetydig forhold til maskiner. Langt på vei gir filmen uttrykk for en maskin- eller teknologikritikk, men alle maskinene som truer den lille bygda er tross alt laget av bygdeoriginalen Reodor Felgen. Det er han som gjør det mulig å skape en så stor økokrise at en ny istid truer. Dermed sier filmen til syvende og sist at det er bruken av maskiner som er det avgjørende, og ikke maskinene selv, til tross for at slutten bærer bud om enklere tider med gamle trykkpresser. Riktignok starter filmen, i en innledende presentasjon av Felgen, med å latterliggjøre Felgens mange bisarre maskiner, men etter hvert tas all brodd fra en underliggende maskinkritikk.

Mediekritikken er på sin side litt for tydelig og pekefingeraktig, og skriker ut at «her er det et budskap!», som fortellingens fantasi ikke helt klarer å balansere. Hovedproblemet med Jul i Flåklypa er at den har en altfor tydelig og didaktisk tematisk kjerne. Istedenfor å snike inn litt samfunnskritikk, smøres mediekritikken tykt utenpå fortellingen, hvilket forhindrer den i å få virkelig liv og kraft. Det samme gjelder filmens økologiske motiv.

Økoeventyr

Sivertsens film er et økoeventyr. Moralen er glassklar, og formuleres tydelig allerede i innledningen av filmen: Du skal ikke tulle med naturen. Jul i Flåklypa har mye til felles med Arne Lindtner Næss‘ Blåfjell 2 – Jakten på det magiske horn (2011). Også her er et lite samfunn truet av snø og is; en gigantisk skavl truer med å ødelegge stedet. I Blåfjell-filmen er det pengebegjær som skaper de økologiske problemene, og setter naturen i en farlig ubalanse, men i Flåklypa-filmen er det Pløsens higen etter nyheter og berømmelse som truer samfunnet med økokrise.

Det er altså uvettig omgang med ny og rar teknologi som skaper problemene i Flåklypa. Redaktør Pløsen er en typisk eventyrskurk som mangler empati og bare ser seg selv i sin higen etter berømmelse, og leflingen med farlig maskineri kaster den lille bygda ut i et inferno av snø. Filmen spiller på kontrasten mellom det å framheve seg selv og det å viske seg selv ut, og ironisk nok er det ved hjelp av Felgens usynlighetsmiddel at Ludvig kan snike seg forbi presseroboten og slå av maskinen. Bare den mest milde og saktmodige, som frivillig blir «usynlig» for alle omkring seg, kan redde verden fra undergangen.

Likhetstrekkene med Blåfjell 2 – Jakten på det magiske horn er også konkrete, helt ned til en tydelig Indiana Jones-referanse. En stor snøball truer med å rulle ned og knuse byen, og i en kort scene løper Aukrusts figurer for livet foran snøballen akkurat som Indiana Jones gjorde i åpningssekvensen i Raiders of the Lost Ark. Ser man Blåfjell-filmen opp mot Flåklypa, kan man i grunenn bli litt pessimistisk på norsk barnefilms vegne. Det er unødvendig med slik fantasiløs resirkulering.

Jul i Flåklypa er i likhet med Blåfjell-filmen ikke bare blott til lyst. Den skal lære barn og voksne om viktige ting, og Aukrusts fantastiske figurer og miljøer blir redskaper, ikke bare for en befriende godmodig lek, men også for en pekefingeraktig didaktikk. Riktignok er dette en lang tradisjon i norsk barnefilm, som går tilbake til Marianne på sykehus (Titus Vibe-Müller, 1950), men det er slående at dagens norske barnefilmer er like moralske og pedagogiske som 1950-tallets filmer.

Småbyens dobbelthet

Kjell Aukrusts bygdeunivers er interessant i norsk kulturhistorie, ikke minst fordi det er en av de få populære og positive skildringene av bygda. Det er langt på vei «et sted der ingen skulle tru at nokon kunne bu», men i motsetning til mye annen litteratur og film om bygda er bygdedyret fraværende. Isteden dyrker Aukrust mangfoldet, i en villsint parodi på bygdetullinger og bygdegenier. Man skal lete langt etter positive skildringer av landsbygda i norsk film siden 1920-tallet, og Jul i Flåklypa er et av de få unntakene i en tradisjon av rent bygdekritiske filmer.

Småbyen har en dobbelhet hos Aukrust som også finnes antydet i Sivertsens film. Flåklypa er et sted der tiden har stått stille på mange områder, men som samtidig er bemerkelsesverdig moderne. Dermed har småbyen både trekk av det tradisjonelle og det hyper-moderne, både et sted som kan fostre en monstrøs avisredaktør og en mild sykkelreperatør. Det er interessant at Frimand Pløsen har en stemme og en framtoning som knytter ham til storbyen og Østlandet, og slik understrekes det at skurken i fortellingen ikke riktig en del av dette miljøet. De fleste lever i pakt med miljø og natur, mens bymannen Pløsen truer det lille modellsamfunnet.

Her snur Aukrusts fortellinger og Flåklypa-filmen mange typiske trekk ved norsk bygdekritikk på hodet. Ironisk nok er det ofte i barnefilmen at alt godt kommer fra landet, mens i andre genrer – spesielt kriminalfilmer og grøssere – er landet et sted for tilbakestående innavl og ondskap i norsk film.

Selve skildringen av bygda er mer konsentrert, har få karakterer og et lite utpenslet miljø. Med tanke på alle de merkelige karakterene Aukrust skapte, kunne fortellingen med hell ha vært mer frodig, rik og kantet. I stedet er det blitt en mild og pregløs idyll. Spennende som et mildt motbilde i en bygdekritisk filmtradisjon, men mindre interessant som filmfortelling.
Flåklypa-filmen er langt på vei det motsatte av en film som Trost i taklampa (Erik Borge, 1955). Her kommer en av bygdas kvinner hjem fra storbyen der hun arbeider, men opplever et ublidt møte med hjembygdas tranghet. I Jul i Flåklypa er Pløsen storbymannen som etablerer en moderne tabloidpresse midt i den tradisjonelle og tidløse bygda, og som straffes for sin hybris og by-egoisme.

Instrumentell fantasi

Jul i Flåklypa er et eventyr med rare og morsomme karakterer og en spennende handling. Kjell Aukrusts fantasifulle miljøer og figurer er stadig befriende originale. Likevel blir filmen til syvende og sist et lærestykke om medier og økologi. Den klarer ikke helt å skape en balanse mellom den sjarmerende fantasien som filmen tross alt har, og en overtydelig pedagogisk instrumentalitet. Denne instrumentaliteten ligger langt fra Aukrusts ville og anarkistiske fantasi.

Dette er altså ikke en dårlig film – la det være sagt. Da jeg så filmen på kinoen Prinsen i Trondheim var salen nesten full, og både voksne og barn lo og humret filmen igjennom. Men noen virkelig god film er det heller ikke. Den holder seg flytende fordi Flåklypa har en såpass sterk rolle i norsk kultur, og fordi flere generasjoner har latt seg more og fascinere av Flåklypa Grand Prix. Samtidig ligger den i et dypt hav av uforløste idéer. Den lar mediekritikken og økologien bli så fremtredende at selv ikke Indiana Jones klarer å redde filmen.

Det var trolig en klok beslutning ikke å skjele for mye til Caprinos film, men jeg synes ikke Aukrusts univers er like godt behandlet av Rasmus A. Sivertsen. Aukrust selv ville sikkert humret, og ment at det ikke var så «fali» at filmen var blitt et lærestykke om viktige temaer i vår samtid, men han skulle sikkert også ha ønsket seg litt mer kaos, anarki og ren fantasi. Filmen hadde tjent med å bli litt mindre pedagogisk, og litt mer blott til lyst.