Gud bedre. 7. oktober presenterte Danny Elfman sin egen filmmusikk for Tim Burton i Royal Albert Hall. I tillegg opptrådde han selv på scenen for første gang på 18 år. Mange våte fandrømmer gikk i oppfyllelse denne kvelden, og Montages var tilstede for å fange det historiske øyeblikket.
Nest etter John Williams er Danny Elfman min favorittkomponist. Jeg har samlet alt som kan krype og gå av både offisielle og uoffisielle utgivelser i 20 år. 70-80 CD-er står plantet i hylla som stuas stolthet. Der hvor John Williams ledet meg inn i filmmusikk-fristelse gjennom tilgjengelige melodier og neoromantisk tonespråk, tilbød Elfman et mer fandenivolsk uttrykk som kombinerte humor og mørke, vidd og brodd. Han talte den utenforståendes sak gjennom sin musikk, og enhver ung, norsk gutt som var opptatt av filmmusikk i dagene før internett på begynnelsen av 90-tallet, var i hvert fall popkulturellt utenforstående. Da kan man jo bare forestille seg den eventyrlige følelsen som oppstod da denne konserten ble annonsert for et drøyt halvår siden.
Da jeg ankom Royal Albert Hall i London, var jeg allerede mettet på filmmusikk-inntrykk fra James Horner-konserten i Wien noen dager i forveien. Jeg hadde også snakket med Horner selv, og det ville dessverre ikke la seg gjøre i Elfmans tilfelle. Allikevel satt jeg med følelsen av at jeg ville oppleve noe enda større, om ikke annet på grunn av den personlige tilknytningen. Faktisk startet det et par timer før konserten da noen fans hadde samlet seg i en restaurant i nærheten. Plutselig stormer Elfmans agent og konsertens produsent Richard Kraft inn i lokalet (han hadde åpenbart fått med seg samlingen vår i en forumtråd jeg hadde initiert) og utbryter «where is Thor?», før han gir oss et konsertprogram og lar oss stille flere spørsmål om den forestående begivenheten. Morsomt.
Royal Albert Hall er forlengst utsolgt, og er fullstappet av mennesker fra alle samfunnslag, aldre og nasjonaliteter. Dresskledde, jeanskledde, emo-kids. Det er åpenbart et noe annet publikum enn for en vanlig klassisk konsert. En stor skjerm er plassert bak orkesteret og viser kontinuerlig klipp fra filmene eller bilder av Tim Burtons kunstskisser. Så entrer BBC Concert Orchestra scenen, etterfulgt av det 44-mann store koret Maida Vale Singers og dirigent John Mauceri. Vi ledes inn i titteltemaet fra Charlie and the Chocolate Factory (2005) som en slags overture.
Neste post er utdrag fra Pee Wee’s Big Adventure (1984), Elfmans første film for Burton. Det er et mye mektigere arrangement enn originalinnspillingen, særlig quirk-aspektet i den Nino Rota-inspirerte The Breakfast Machine (den såkalte ‘ompa-ompa’-estetikken han er så kjent for). Elfman har en betydelig mer moden stil i dag, og jeg lurer på hva han tenkte da han rearrangerte dette stykket fra sin aller tidligste periode. I så henseende er Beetlejuice (1988) noe mindre vellykket. Det russisk-inspirerte åpningssporet er nesten avhengig av en «tørr» fremførelse for å fange den rytmiske energien. Her føles det imidlertid noe utvasket og massivt for sitt eget beste, men akustikken i Royal Albert Hall må muligens ta noe av skylden. Det gjelder forsåvidt lydkvaliteten i konserten forøvrig.
Det gotiske mørket i Sleepy Hollow (1999) passer bedre i en slik akustikk, siden det er massivt og «tykt» i utgangspunktet. Guttesopran Harry Jacksons krystallklare stemme svever urovekkende mellom sigøyneraktige cello-riff. Mars Attacks! (1997) tilbyr faktisk et av høydepunktene under konserten, både sonisk og i fremførelse. Ostinatet er tydelig og markert, mens Lydia Kavinas ulende theremin opprettholder musikkens klare referanser til 50-tallets B-skrekkfilmer.
Stemningen tones ned noe med Elfmans rurale Americana-partitur for Big Fish (2003), Burtons mest «realistiske» film (i hvert deler av den). Her er både preparert piano og vindskjeve feler i beste Thomas Newman-stil. Endelig avsluttes første del med en lengre suite fra både Batman (1989) og Batman Returns (1992). Her iverksettes det meste av personalet – messing, perkusjon, fullt kor og Royal Albert Halls egne, gigantiske kirkeorgel. Høydepunktene er utvilsomt det Orffske Descent Into Mystery, den wagnerianske Up the Cathedral og temaene for the Penguin og Cat Woman som filtreres gjennom og speiler hverandre gjennom hele siste del.
Andre del åpner med perkusjons-pregede Planet of the Apes (2001), som for anledningen er blitt supplert med forhåndsinnspilte synthsamplere. Dermed ligger det nærmere originalinnspillingen, selv om jeg kanskje skulle ønske de hadde gått for en ren akustisk tolkning. Her hadde man virkelig hatt anledning til å utforske og dyrke Elfmans kunnskaper om perkusjon, som han plukket opp i Vest-Afrika på 70-tallet.
Suiten fra The Corpse Bride (2005) fikk meg til å se dette partituret i et helt nytt lys. Det første som slår meg er hvor engelsk og Britten-aktig The Wedding Song faktisk er i et mer fullblods korarrangement. Kanskje er det arenaen som gjør det, jeg vet ikke. Dernest har Elfman utvidet Victors Piano Solo (som blir avbrutt plutselig i originalinnspillingen) så den endelig føles som et helhetlig stykke. Fantastisk.
Elfmans seneste arbeider for Burton kommer med Dark Shadows (2012) og Frankenweenie (2013). Den første dykker ned i litt av det samme sigøyner-aktige, Wojciech Kilar-inspirerte landskapet som Sleepy Hollow med Lydia Kavina tilbake på diskret theremin. Frankenweenie presenterer hele Frankenstein-sekvensen i filmen (Re-Animation) med all sin gotiske sturm-und-drang. Dette er et partitur jeg ennå ikke har klart å opparbeide den store entusiasmen for, men jeg ser tydelig hvor han vil hen med alle referansene til klassikere som Franz Waxmans Bride of Frankenstein (1935).
Nå er det klart for et av Burton og Elfmans mest personlige samarbeid, Edward Scissorhands (1990). Dette er et partitur jeg har et veldig nært forhold til, ettersom jeg analyserte det i hovedfagsoppgaven min. Da var det ekstra deilig å bivåne et arrangement og en fremførelse som nesten overgår originalinnspillingen, både moll/dur-vekslingene i den ikoniske isdanssekvensen, ostinatene i kakefabrikksekvensen og det episke koret i The Grand Finale. Magisk, bittersøtt og mektig.
Konserten avsluttes med det semi-minimalistiske Alice-temaet fra Alice in Wonderland (2010), som veksler mellom undulerende strykerriff og recitativ kvinnevokal. Helt nydelig. Men jeg har spart det beste til sist: Før Alice-nummeret er det nemlig duket for The Nightmare Before Christmas (1993) med Elfman selv som vokalist!
Etter den instrumentale åpningssuiten strener en bestemt Elfman over scenegulvet til øredøvende rockejubel. Komponisten virker en smule nervøs og vier ikke publikum et blikk. Sist gang han opptrådde på en scene var avslutningskonserten med Oingo Boingo i 1995. Han har aldri sunget Nightmare-sangene live før. Så følger de, den etter den andre: Poor Jack, Jack’s Lament, Jack’s Obsession. Elfman bommer på inngangen et par steder, flakker litt med blikket og svelger før refrengene, men gud bedre så godt han treffer med vokalen. Dette er svært krevende sanger å synge. At Elfman har fylt 60 år og ikke sunget sangene på 20 år er umulig å høre. Publikum rundt meg vet ikke om de skal måpe eller le.
Plutselig skyter jubelen gjennom taket igjen. Helena Bonham-Carter seiler inn på scenen ikledd en svart og rufsete Burton-kjole. Til alles store overraskelse fremfører hun Sally’s Song med både innlevelse og god stemmekontroll. Dette er den perfekte foranledningen for kveldens suverene høydepunkt: Elfman griper igjen mikrofonen og gjør klar for The Oogie Boogie Song. Han tar selv rollen som busemannen (fremført av Ken Page i originalen), mens dirigent John Mauceri ikler seg nisselue og siterer Sandy Claws’ linjer mens han dirigerer orkesteret. Nå er det tydelig at Elfman har kommet over den verste nervøsiteten. Han gjør grimaser, fekter, poserer og danser hengslete rundt på scenen mellom versene. Vi kan knapt tro hva vi ser.
Royal Albert Hall eksploderer etter fremførelsen i det også Tim Burton løper ned på scenen. Nå står de der alle sammen: Elfman, Bonham-Carter, Mauceri og Burton. Vi mangler bare Johnny Depp. Elfman filmer publikum med sitt eget mobilkamera og utbasunerer noe sånn som «Thank you for providing me with what I now believe is the best night of my life!». Det tror jeg ikke han er alene om å tenke.
Elfman-konserten fortsetter på en slags turné til Leeds, Birmingham, Glasgow og senere USA. Men jeg kan si at jeg var der på verdenspremieren – kvelden da Elfman grep mikrofonen på scenen igjen etter 18 år, kvelden da man forhåpentligvis åpnet dørene for flere Elfman-konserter med hovedpersonen selv. Men først og fremst var det sterkt å sitte bare 5-6 meter fra mannen som har betydd så mye for meg i min filmmusikalske oppvekst. Glem mitt embete som kritisk journalist – her kan jeg ikke annet enn å være panegyrisk. Long live the Elfman!
Her er et Youtube-klipp fra fremførelsen av The Oogie Boogie Song som i hvert fall gir en liten formening om kveldens stemning: