Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Wolfgang Petersens Das Boot (1981) vises fra og med torsdag 8. november – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Denne uken viser de digitale Cinematekene Wolfgang Petersens mesterverk av en ubåtfilm, Das Boot («Ubåten»), og i den anledning fisker vi frem vår kåring av de beste filmene under vann.
Faste lesere minnes antageligvis at vi først listet opp de ti beste filmene som utspiller seg på havet (i 2012), og at denne kåringen krevde dertilhørende sjøbein i kommentarfeltet. Når vi senere dykket under overflaten (i 2013), ble det noe mindre debatt og sjøsprøyt – kanskje fordi det er litt vanskelig å definere hva som egentlig er en ‘undervannsfilm?
I alle tilfeller forholdt vi oss til disse parametrene, etter noen lange diskusjoner internt:
- Det blir ganske meningsløst å operere med tidsprosenter av handling under/over vann for å avgjøre om en film kvalifiserer til kategorien. I stedet har vi sagt at essensiell eller betydelig handling må foregå under vann.
- Undervannsestetikken må være et poeng og en del av filmens helhetlige prosjekt. Det er med andre ord ikke nok at en film har en og annen kul undervannsscene.
- Dokumentarfilmer er utelatt. Det er selvfølgelig mange flotte dokumentarfilmer under vann, men de utgjør en egen sjanger i seg selv. Hvordan kan noe som helst konkurrere mot Jacques-Yves Cousteaus Le Monde de Silence (1956), for eksempel? Listen omfatter altså kun helaftens fiksjonsfilmer.
- Vi er klar over at mange gode filmer er utelatt i kåringen, og flere av oss måtte gi slipp på utvalgte gullfisker. Vi er også klar over at sjangerens generelle definisjon og et par av de valgte titlene på listen er åpne for diskusjon. Vi håper derfor dere vil bidra med innspill og egne forslag i kommentarfeltet.
De som har skrevet tekstene til listen er Truls Foss (TF), Erik Vaagnes (EV), Benjamin Yazdan (BY), Magnus Alexander Nicolaisen (MAN), Sveinung Wålengen (SW), Lars Ole Kristiansen (LOK), Karsten Meinich (KM) og Thor Joachim Haga (TJH).
Nederst på listen finner vi Juan Antonio Bayonas intense tsunami-film The Impossible, som hadde premiere så sent som sist vinter, og allerede her vil sikkert noen spørre seg: Hvordan kan den regnes som en undervannsfilm? Og rett skal være rett. Mesteparten av The Impossible foregår på land. Men det er nettopp i møtepunktet mellom land og vann at denne filmen etter mitt syn blir en interessant motpol på en liste som denne.
Som mange kanskje vet forteller filmen om én families kamp for å overleve i møte med de ufattelig voldsomme naturkreftene som rammet over hele det sørøstlige Asia i 2004 da en tsunami forårsaket av et kraftig jordskjelv skyllet innover en rekke land og tok med seg over 230.000 menneskeliv, blant dem 84 nordmenn. The Impossible skildrer i sin første halvdel brutaliteten i katastrofen med en horrorfilms grusomhet, mens den i andre halvdel portretterer sorg og gjenforening med spielbergsk sentimentalitet (og det mener jeg som en positiv ting). Men det er undervannssekvensene som veier tyngst her, og aldri i noen annen film har jeg sett en bedre (og jævligere) skildring av hvilket helvete som oppstår når havet bokstavelig talt flytter seg inn på land. Mange undervannsfilmer viser det mystiske og vakre undervannslivet; i The Impossible får vi havdypet og vannets råskap kastet mot oss i all sin bestiale naturkraft på enestående vis. En velfortjent plass på denne listen. –KM
All den tid Luc Besson i dag stort sett blir avfeid (eller avkledd) som produsent av generiske, europeiske actionfilmer, er det lett å glemme at han en gang på slutten av 80-tallet sto i spissen for det kritikerne dubbet Cinéma du look sammen med blant andre Jean-Jacques Beineix og Leos Carax. Det virker som en fjern fortid.
Men det er heller ikke sagt at Bessons sene 80-tallsfilmer er unisont elskede i dag: Hans engelskspråklige Le Grand Bleu om to konkurrerende dykkere (Jean-Marc Barr og Jean Reno) er utstudert kitsch, et hyperrealistisk overflødighetshorn under vann. Den er oppblåst og sentimental, new age til beinet og lefler med et mildt sagt suspekt, romantisk forhold til livet under vann. Men det er på disse premissene man må ta Le Grand Bleu for hva den er: Bessons forsøk på å komme så langt vekk fra en fotorealistisk tilnærming som overhodet mulig, en omfavnelse av det barnlige og havet som en mytisk størrelse. Til syvende og sist handler den om en regissør som ikke klarer å styre sin fascinasjon for det som skjer under havflaten. –BY
Creature from the Black Lagoon er kanskje et noe uvanlig valg for en liste som på sett og vis legger opp til en overvekt av ubåtfilmer. Men en av styrkene til denne klassiske skrekkfilmen fra Universal er nettopp de flotte og velorkestrerte undervannssekvensene hvor sjømonsteret velger seg ut sine intetanende badende ofre. Sekvensene er ikke bare småskumle, men på merkelig vis også litt vakre der det amfibiske uhyret bukter seg gjennom sjøgress og på et tidspunkt svømmer parallelt like under sitt fremtidige offer— som en grotesk undervannsspeiling. Disse undervannssekvensene tilførte i sin tid Universals velkjente rekke av monsterfilmer noe nytt og cinematisk, ettersom de fjernet noe av den litt teateraktige og smått statiske stilen som ofte satte sitt preg på noen av disse filmene.
Regissør Jack Arnold er kjent for en rekke flotte lavbudsjettsfilmer, deriblant It Came From Outer Space (1953) og The Incredible Shrinking Man (1957). Creature from the Black Lagoon er kanskje ikke Arnolds beste film, men den er i hvert fall en riktig så underholdende sjangerfilm som lykkes i å skape god gammeldags femtitallsuhygge. –EV
Barry Levinsons stjernespekkede undervannsmysterium, kanskje mer kjent under sin engelske (og bedre) tittel Sphere, fikk ikke spesielt god mottagelse da den kom, men vi synes den fortjener en ny dose positiv oppmerksomhet. Filmen er basert på en bok av Michael Chrichton og i typisk stil veksler den nesten kontinuerlig mellom spenningssekvenser og mer analytiske sekvenser der man forsøker å dechiffrere hendelsene (sågar markert med kapittelinndelinger). Første time er vi med på selve reisen ned i dypet, til romfartøyet og den mystiske, organiske gullkulen. Deretter skifter filmen gir og blir en psykologisk thriller hvor både Sharon Stone og Samuel L. Jacksons rollefigurer omtolkes til potensielle antagonister mens Dustin Hoffmans rollefigur blir publikums anker i galskapen.
Til tross for sitrende spenning og action, er Levinsons formspråk ofte kun antydende med utstrakt bruk av overtoninger og ellipser. I elegant kontrast står Elliot Goldenthals fabelaktige musikk, som enten bryter ut i skarp dissonans eller maler undervannslandskapet i glitrende, wagnerianske toner. Filmen er oversiktlig fortalt, men uforutsigbar i sitt hendelsesforløp og holder akkurat nok igjen til at man hele tiden spekulerer i truslenes opphav. Fartøyet er, i likhet med Event Horizon (1997), en av 90-tallets mest undervurderte science fiction-filmer med ganske like premisser. –TJH
Mesteranimatøren Hayao Miyazakis film om gullfisken Ponyos møte med den lille gutten Sosuke er det man kan kalle en real sjarmbombe. Det er umulig å ikke la seg bedåre av den lille fiskens glede når hun erverver menneskelige egenskaper og dyrker vennskapet med Sosuke. Som vanlig i Miyazakis filmer befinner vi oss i en magisk verden, og det Sosuke ikke vet når han finner Ponyo fanget i et syltetøyglass i strandkanten, er at hun er datteren til en trollmann og en havgudinne. Ringvirkningene av Ponyos transformasjon til menneske og hennes flukt fra den magiske verden under havet er derfor enorme, og kan føre til jordens undergang. I første omgang fører det til en tsunami som legger hele landsbyen under vann.
Med en grenseløs kreativitet og en nydelig håndtegnet strek står ikke denne svært barnevennlige Miyazaki-filmen særlig tilbake for hans øvrige mesterstykker. Det er dessuten den eneste filmen hans som omhandler livet under havet, og som forventet er det ikke akkurat en naturtro skildring vi får servert. Filmen spiller heller på det enorme havets mystiske karakter; her kontrolleres jorden av de sterke kreftene under havet og ikke av de stakkarslige menneskene på land. I Miyazakis verden har bølgene øyne og under dem er det vakre gudinner og enorme sjødyr med dinosauraktige navn, men inniblant disse ser vi også gjenkjennelige skapninger som krabber og sjøstjerner. Filmen handler imidlertid vel så mye om et havdyrs tilpasning til det menneskelige livet på land. Det er umulig å glemme at Ponyo virkelig elsker skinke! –MAN
I diskusjonene rundt denne undervannslisten stilte jeg meg kritisk til inklusjonen av animasjonsfilmer, men ble raskt motargumentert. Og det var kanskje like greit. Jeg står ved tanken om at det er mer imponerende å måtte reise ned i «ekte» vann for å filme – som også er et argument for undervannsdokumentarfilmene – enn det er å animere seg frem til et fascinerende undervannsunivers ved en tegnepult med en kopp kaffe. Men… så blir det til slutt vanskelig å stå i mot de mange enestående animasjonsfilmene som foregår under vann, og som ved hjelp av nettopp animasjon som filmatisk virkemiddel makter å visualisere en verden som det indeksikale kamera aldri kan fange.
Og her kommer vi til Oppdrag Nemo, som for meg personlig er den ultimate undervannsfilm. Den meget underholdende, velskrevne og til slutt svært rørende historien om lille eventyrlystne Nemo, som kidnappes av mennesker, og hans far, den nevrotiske klovnefisken Marlin, som trosser sin frykt og svømmer på tvers av havet for å redde sin sønn, har i seg alt jeg ønsker meg av en undervannsfilm. Et magisk, men realistisk blikk på havets mystiske verden, og en åpenhet mot det ukjente – som jeg alltid har følt at livet under vann representerer. Når filmen i sin kjerne også besitter en usedvanlig godt formidlet moral – som virker inn på både voksne og barn, mennesker og… ehm, fisk – da blir Oppdrag Nemo etter mitt syn en tilnærmet sublim (undervanns)opplevelse. –KM
Jeg tenker ofte på Rødt hav som den siste filmen i Tony Scotts første fase som filmskaper. Fra og med Enemy of the State (1998) gikk han over til et mer frenetisk, fragmentert formspråk, med mye håndholdt kamera, høy klipperytme og saturerte farger. I sistnevnte var leken med disse virkemidlene disiplinert; i en film som Domino (2005) gikk Scott fullstendig bananas (men på en god måte!). Rødt hav ligner mer på Top Gun (1986) og Revenge (1990), med sin høytidelige patos og kitsch-pregede tablåer. Scenen der Gene Hackman taler til soldatene sine i høljende regnvær etter mørkets frembrudd, mens gnister som ligner tryllestøv virvler rundt i luften, er som snytt ut av en musikkvideo fra 80-tallet. Hadde gardiner og stearinlys vært standard ubåt-interiør, kan man bare forestille seg hvordan Scott hadde tilnærmet seg disse elementene. Men mellom all staffasjen er også Rødt hav en intenst spennende film, mye takket være rivaliseringen mellom Hackman og Denzel Washingtons rollefigurer.
Det er i det hele tatt mye å glede seg over i Rødt hav, men Hans Zimmers musikk tar likevel kaka (Montages’ filmmusikk-ekspert Thor Joachim mente den var komponistens tredje beste i denne kåringen). Temaene her forespeiler både The Rock (1996) og Pirates of the Carribean-filmene, og mannskoret som stemmer i under de mest storslåtte sekvensene kunne vært hentet fra Løvenes konge (1994). I de mer intime partiene fanger også musikken følelsen av å befinne seg nede ved havets bunn, bare noen centimeter med stål unna drukningsdøden. Filmen er også bemerkelsesverdig for å være det første av mange samarbeider mellom regissør Scott og Denzel Washington. Se opp for Viggo Mortensen og nå avdøde James Gandolfini i biroller! –LOK
Den lille havfruen (1989) ble på mange måter tekstbokeksemplet på det som skulle vise seg å bli standarden i Disneys renessanseperiode. Selskapets «andre gullalder» som strakte seg fra slutten av 80-tallet til starten av 00-tallet, og inkluderer titler som Skjønnheten og udyret (1991), Aladdin (1992) og Løvenes konge (1994), var med på å revolusjonere animasjonsfilmen. I tillegg kan perioden med et vemodig sukk sies å utgjøre det siste kapittelet for håndtegnet Disney-animasjon, før bransjen byttet ut blyant og ark med skjerm og tastatur.
I alle regnbuens farger, akkompagnert av Alan Menkens magiske toner, får vi servert Disneys versjon av H. C. Andersens eventyr om den unge havfruen som blir forelsket i en prins fra overflaten. Som de fleste animasjonsfilmene Disney produserte i denne perioden er Den lille havfruen pompøs og musikalsk filmkunst, som utstråler en god porsjon høytidelighet overfor tegnefilmen som uttrykk. Menken og Howard Ashmans musikk til filmen ble hyllet med hele to Oscar-statuetter, blant annet for låta «Under the Sea» (på norsk «Her må du bli»), som i ettertid har blitt stående som en av de mest ikoniske Disney-låtene. Den lille havfruen er et visuelt slående portrett av ung kjærlighet fra havets dyp, og ikke minst en nostalgisk film for de av oss som opplevde den som barn og omfavner klisjeene med armer, tentakler og finner. (Ursula, som høsten 2013 fikk et lokalt comeback under valgnatten, er dessuten en av Disneys skumleste skurker noensinne. [red.anm.]) –TF
I 1981 satte Wolfgang Petersen en ny standard for ubåtfilmer med Das Boot, og alle senere filmer i sub(marine)sjangeren må finne seg i å bli målt opp mot den tyske bautaen – og tape. Das Boots klassikerstatus er risset inn i rustfritt stål. Går man gjennom alt som skal klaffe i en film vil Das Boot fremstå som et av de mest komplette verkene i historien, der alt fra det klaustrofobiske lyddesignet til den stemningsmettede lyssettingen er suverent utført – uten at filmen får noe «studiopreg» av den grunn. Filmens persongalleri, bestående av tyske soldater, er noe av det viktigste – man blir så glad i deres uttrykksfulle ansikter at man glemmer at de kjempet for Hitler.
At en tysk og temmelig lang ubåt-film er så ulidelig spennende må sies å være oppsiktsvekkende. Det gjelder også den optimale og aller lengste versjonen av Das Boot, en 293 minutter lang utgave opprinnelig lansert som miniserie. På lik linje med Apokalypse Nå! Redux er den en hypnotiserende reise under usikre krigsforhold, som oppleves som både storslått og intim. –SW
James Camerons undervannsepos lever godt på sitt nybrottsarbeide innen dataanimerte effekter. Mer undervurdert er imidlertid filmen som medrivende fortellerkunst og et uttrykk som abonnerer på rendyrket opplevelsesestetikk. Som vi påpekte i denne omtalen, er essensen egentlig en serie av actiontablåer og stemningstablåer som bokstavelig talt bølger frem og tilbake som små mini-filmer gjennom hele «hovedfilmen». Samtidig konstrueres overbyggende intriger langsomt og omhyggelig helt til den episke science fiction-finalen med komponist Alan Silvestris grenseoverskridende moll/dur-skifter.
Det er nesten som om alle komponentene kommer sammen for å feire seg selv – «truckers-in-space»-karakterene fra Alien (1979) satt til en undervannssetting, tung mekanikk og moderne teknologi i sømløs symbiose (undervannsstasjonen er et pustende og pesende vesen i seg selv), spielbergiansk «awe and wonder» og ikke minst gruppe- og klassedynamikken i et typisk isolasjonsdrama. Den rike idéflommen i The Abyss strømmer stålsikkert fra en mann som har stor kunnskap om, og ikke minst kjærlighet for, havets mysterier. Eller sagt enda kraftigere: Knapt noen annen film i historien har maktet å fange vannets omsluttende tilstedeværelse bedre. The Abyss er en fullstendig kroppslig opplevelse. –TJH
*