Oh Boy, for en intetsigende film

Oh Boy strekker seg over én dag i den stakkars hovedpersonen Nikos liv, gatelangs i et Berlin filmet i svart/hvitt. Fortellingen om den unge tyskeren og menneskene han møter på sin vei føles «i tiden»: han er student i slutten av tjueårene, vet ikke hva han vil med livet sitt, henger med folk i kreative yrker og sliter med i-landsproblemer.

Likevel klarer aldri Oh Boy å trekke seg selv opp fra middelmådighetens forglemmelige sump. Mange kritikere har forsøkt å hjelpe den opp, og det er når rett skal være rett ikke Jan-Ole Gersters skyld. Dette er Gersters eksamensfilm fra Deutsche Film- und Fernsehakademie Berlin, en skole som har fostret mange interessante filmskapere, også i nyere tid (Christian Petzold, Thomas Arslan, m.fl.). Det er med andre ord ikke noe «tysk tomrom» Gerster trenger å fylle. Likevel har hans eksamensfilm – som bærer preg av å være nettopp dét – mottatt priser under flere festivaler og generelt fått overstrømmende kritikker. Oh Boy er et interessant eksempel på at selv om ikke independent-filmer alltid lykkes i det de prøver på, kan de likevel komme helskinnet unna i møtet med publikums forventninger.

Vi får ikke vite så mye om hovedpersonen Niko (Tom Schilling), men én ting er i alle fall sikkert: han står på stedet hvil i livet for øyeblikket. Han har hoppet av jusstudiet for lenge siden, men mottar fortsatt penger til studielivet fra faren, som i løpet av filmen forteller Niko at han har oppdaget taskenspillet hans. Han lurer på hva Niko har drevet med de siste årene – det har ikke sønnen noe godt svar på. I tillegg er det slutt med kjæresten, og han er fratatt sertifikatet på grunn av fyllekjøring. Store deler av dagen går med til å henge med kompisen Matze (Marc Hosemann), som forsøker å livnære seg som skuespiller.

"Oh Boy"

Oh Boy har en hel del til felles med Frances Ha, som også går på norske kinoer for tiden, både i sine monokrome bilder, sin generasjonsskildring, den tidvis såre humoren og sitt «luntende» preg. Niko er 27 år gammel – det samme som ekvivalenten Frances. Men mens Frances Ha har en vidunderlig flyt og trekker seeren inn i New York-hverdagen, føles Oh Boys Berlin-bilde veldig skrevet og utstudert. Dette problemet blir ekstra synlig fordi filmen skal foregå i realtid, der den i stedet for å være en engasjerende slice-of-life – hvor man som tilskuer bare ønsker å forbli i nået – hele tiden peker mot neste scene i det som blir mer av en episodisk film. Fra begynnelsen av forstår man at Niko vil møte på stadig nye hindringer gjennom sin dag, og når det overordnede svaret dermed er gitt, blir spørsmålet bare «hva blir det neste?».

Mange av de forsøksvis morsomme situasjonene som Niko havner opp i, føles dessverre fryktelig uoriginale. Regissør og manusforfatter Gerster gjør seg selv en bjørnetjeneste tidlig i filmen, når han lar skuespillerspiren Matze imitere Robert de Niro i Taxi Driver. Å imitere Travis Bickle har blitt en slags utvannet meta-klisjé blant rollefigurer på film, og på denne måten avslører også Gerster at Oh Boy vil bedrive uvøren shopping fra filmhistoriens loppemarked.

I en slags variasjon over performance art-scenen i The Big Lebowski drar de to kompisene for å se en forestilling etter en bardus invitasjon, der særlig Matze sliter med å holde seg alvorlig, og de to senere må forklare seg for forestillingens regissør. Portrettet av kunstnerne backstage er noe av det mer spot-on Oh Boy har å by på, men handlingen som dytter filmen dit, føles ut av det blå og ikke akkurat «coensk».

"Oh Boy"

At filmen preges av slike innfall betyr heldigvis ikke at Oh Boy blir en fullstendig gjøglete film, der det stadig skal skje noe «crazy» som overgås av det neste. Fortellingen er nokså lavmælt, innfallene aldri spektakulære, men filmen mangler en forlokkende stemning, slik man opplever i mange «realtid-klassikere». Eksempler på dette er After Hours, Before Sunrise/Before Sunset, Cléo de 5 à 7 og Dog Day Afternoon. Eller Oslo, 31.august – en mye mer inviterende «fremmedgjort ung mann i byen»-fortelling.

Når Oh Boy ikke blir det stemningsbildet man hadde håpet på, blir det naturlig å lete etter et budskap, men det har filmen heller ikke – skjønt, den later som. Mot slutten blir Niko sittende på en bar, lekset gåtefullt opp av en eldre, alkoholisert mann med mye på hjertet. Her får filmen et sentimentalt tilsnitt, som for å forklare at vi bør lytte. Men historien til den gamle mannen er bare dørgende kjedelig. Hva er poenget? Utveien blir altfor enkel. Den unge hovedpersonen skal liksom lære noe om livet, og selv om poenget er at han ikke lærer noe som helst, løses avslutningen bare opp – den blir borte med vinden.

Følelsen av meningsløshet som Oh Boy muligens er ment å dreie seg om, forsvarer ikke en film som i seg selv blir uviktig. At den er skutt i svart/hvitt gjør ikke filmen noen tjeneste – blander man svart og hvitt, får man som kjent grått. Byskildringen av Berlin er for snever og kompakt, og som kategorisk skildring av «ung mann i storbyen» bringer Oh Boy lite nytt til bordet.