Før midnatt ^[1] avslutter Richard Linklaters filmserie om det fransk-amerikanske paret Jesse og Celines flyktige og pratsomme møter. De to foregående filmene er nå å regne som vakre minner fra en enklere tid.

Med tiden har Før soloppgang ^[2] (1995) opparbeidet seg en slags klassikerstatus, med et rykte for å være usedvanlig romantisk. Den skildrer møtet mellom de to unge Europa-turistene Jesse (Ethan Hawke ^[3]) og Celine (Julie Delpy ^[4]); han overtaler henne til å hoppe av toget i Wien og holde ham med selskap frem til han reiser videre, og vi følger dem gjennom en natt med gryende forelskelse mens både rollefigurer og tilskuere gruer seg til den uunngåelige atskillelsen morgenen etter. Umulig kjærlighet ved første blikk – hva er vel mer hjerteskjærende, og skrikende romantisk, enn det?

Heldigvis ender alt godt til slutt, på sett og vis. Etter gjenforeningen i Før solnedgang ^[5] (2004) slår turtelduene seg ned i Paris og får et par døtre. Når vi møter dem i Før midnatt, ni år senere, er de på familieferie i Hellas, og alvoret har for lengst senket seg over samlivet. En sønn fra et tidligere forhold får Jesse til å føle seg tvunget til å reise tilbake til USA, og tanken på at han og Celine skal tilbringe resten av livet sammen virker langt ifra like fristende som det var den natten i 1995. Han er ikke helt enkel å leve med, han heller, og forholdet er i det hele tatt på gyngende grunn.

Det er interessant å se filmene i Richard Linklater ^[6]s såkalte «Before-trilogi» (eventuelt «Før-trilogien») opp mot hverandre. Ikke bare på grunn av kontrasten mellom rollefigurenes ulike livsstadier, men også fordi Linklaters modning – både som filmskaper og menneske – blir så tydelig. Før soloppgang er romantisk, men i like stor grad romantiserende; Linklater ser ut til å dele rollefigurenes håpefulle naivitet og ønskedrøm om den perfekte kjærligheten, selv om de alle forsøker å forholde seg til realitetene. Realistiske til sinns, altså, ikke realistiske i uttrykk. Dialogen føles veldig skrevet, og virket nok mer troverdig på papiret enn den gjør når rollefigurene fremfører den. Dette hjelper selvsagt ikke det ambisiøse innholdet, den til tider veldig høytsvevende hverdagsfilosofien og diskusjonen rundt «de store temaene» som utveksles i løpet av natten. Til den første filmens forsvar må det sies at dette er et ganske tydelig stiltrekk, som dessuten er konsekvent gjennom hele trilogien, men med Før midnatt viser Linklater at han virkelig kan mestre denne formen.

^[7]

Etter å ha vært samboere i ni år og gått fra å være håpefulle ungdommer til middelaldrende mennesker, har de eksistensielle spørsmålene Jesse og Celine diskuterer langt større relevans for deres egne liv, og således større tyngde. Den ansvarsfrie ungdomstiden er over, og enhver beslutning kan være avgjørende for familielivets fremtid. Dialogen er ladet med rollefigurenes visshet om dette, hvilket skaper en nerve som ikke var tilstede i noen av de foregående filmene i trilogien. Denne nerven utnyttes maksimalt i måten Linklater konstruerer sekvensene på (grovt sett består filmen av fire lengre sekvenser): de begynner med en hverdagslig, bekymringsløs samtale, før de tilsynelatende harmløse, men ladede, replikkene dytter samtalen mot et kokepunkt, eller i det minste en erkjennelse.

Måten Jesse og Celine ordlegger seg på føles umiddelbart enerverende kunstig – de kommuniserer nesten utelukkende ved hjelp av kjappe, ironiske og velformulerte kommentarer – men også dette viser seg å ha en viktig funksjon. Dersom de faktisk hadde konfrontert alle implikasjonene i den andres utsagn, ville ikke replikkutvekslingene hatt samme, møysommelige oppbygning og samtidig fremstått som troverdige. Takket være Linklaters kontroll over den stiliserte dialogen, fremstår det heller ikke som om paret passiv-aggressivt ignorerer hverandre.

Skuespillerne har også blitt bedre med årene, og har uunngåelig vokst inn i disse rollene. Delpy er alltid god, men bærer rollen som Celine så naturlig at det nærmest umulig å skille henne fra rollefiguren. Hawke er en langt mer ujevn skuespiller, og er i overkant klysete og 90-talls-kul i Før soloppgang, men har bearbeidet disse trekkene, slik at de kler den 40-årige Jesse. Derfor overbeviser han stort her, i det som nok må regnes som en av hans aller beste prestasjoner.

^[8]

Det burde ikke være noen tvil om at det er dialogen som står i fokus her, som i resten av trilogien og flere andre av Linklaters filmer, og det bør nevnes at manuskriptene til både Før midnatt og Før solnedgang ^[9] ble utviklet i samarbeid med hovedrolleinnehaverne. Det nærmeste man kommer filmatiske sprell er de lange tagningene, men også de tjener dialogen – jo lenger et klipp får fortsette uavbrutt, jo sterkere blir følelsen av å overvære en virkelig samtale som «flue på veggen». Linklater er derimot mer aktiv i bruken av rom, hovedsakelig i måten rollefigurene beveger seg på i forhold til hverandre; hvordan de beveger seg inn og ut av rom i løpet av en samtale, eller hvordan de for eksempel markerer avstand ved å stille seg på hver sin side av en døråpning. Før midnatt er både skrevet og regissert som et kammerspill, og kunne like gjerne ha blitt fremført på en scene.

Fortrinnet som filmmediet derimot gir oss er bildene fra de to foregående filmene, som nå er å regne som vakre minner fra en enklere tid, og dessuten fungerer som en nødvendig kontekst i dette avsluttende kapitlet. Her skal idyllen dekonstrueres og de gode minnene avkles. Romantikken består ikke lenger av tilfeldige møter og vin i parken, men av gjensidig avhengighet og felles historie. I en historie om et langvarig forhold er dette kanskje for selvfølgeligheter å regne, men Linklater lar ingenting passere som selvfølgeligheter, men anerkjenner dem rettmessig som langt mer betydningsfulle enn romantiske floskler – uten at jeg på noen måte vil redusere Før soloppgang til dét.

Before-trilogien er unik. Få andre filmserier lar deg få følge to mennesker og et forhold på en lignende måte. Desto vondere er det å erkjenne at det hele er over, men ingenting varer evig. Heller ikke kjærligheten.