Lovpriset av kritikerne for debutfilmen Killer of Sheep (1977), men nærmest arbeidsledig de siste femten årene: Charles Burnett er etter mitt syn en av de aller viktigste uavhengige amerikanske regissørene de fire siste tiårene. Hans nyanserte og komplekse blikk for den sosiale virkeligheten til fattige svarte mennesker i USA har en tidløshet ved seg som stor filmkunst gjerne har.
Selv om mange filmkjennere kanskje har hørt navnet Charles Burnett, er ikke filmene hans så mye sett og diskutert som de strengt tatt burde være. For den afroamerikanske filmskaperen har hatt en fragmentarisk og uoversiktlig regissørkarriere, som har vært preget av vanskeligheter med å få økonomisk støtte til sine filmprosjekter. Han har derfor ikke hatt en produktiv og konsistent karriere som kunne gjort ham kjent på lik linje med regissører som Spike Lee eller John Singleton. Burnett fikk ros fra sentrale filmkritikere allerede for sin debutfilm Killer of Sheep, men filmen ble ikke det springbrettet til en stødig regi-karriere som man kanskje skulle tro.
Det tok Burnett hele seks år før han fikk utgitt sin neste film My Brother’s Wedding og deretter gikk det hele sju år til To Sleep with Anger fikk sin premiere. Alle de tre filmene er glimrende og helt sentrale i den amerikanske sosialrealistiske sjangeren, men hans aversjon for overdramatiske fortellinger, og hang til en minimalistisk og realistisk stil, gjorde filmene vanskelige å selge til et publikum som på 80-tallet enten flokket seg rundt spielbergianske dramaer eller høylytte actionfilmer. Hans eneste flørt med kommersiell film kom i 1994 med politidramaet The Glass Shield som hadde Ice Cube i hovedrollen, men som ikke gjorde det spesielt bra økonomisk. Siden den gang har han dessverre måtte ta til takke med et fåtall tv-filmer, noen dokumentarer og et par kortfilmer med minimalt budsjett.
Det er noe med Burnetts empatiske blikk på mennesker. Det som gjør filmene hans så kraftfulle er hans evne til å skape rørende øyeblikk som verken bikker over i romantisering eller tung pessimisme. Når det fattige ekteparet i Killer of Sheep danser stille og intimt til Dinah Washingtons «This Bitter Earth» blir man ikke lei seg på vegne av deres miserable tilstand, men ser i stedet en skjønnhet også i en slik tilværelse. Eller når Burnett viser svarte gategutter som lekesloss i forlatte ruiner, og han finner noe håpefullt og vakkert der andre bare ser elendighet. Slike elementer har fått mange til å sammenligne ham med neo-realistiske filmskapere som Roberto Rossellini og Vittorio De Sica, som tok for seg det krigsherjede og fattige Italia i all sin grusomme skjønnhet.
Burnett var en del av den såkalte L.A. Rebellion-bevegelsen bestående av svarte og politisk engasjerte filmskapere fra UCLA Film School, som posisjonerte seg utenfor og i opposisjon til kommersiell film. Politikk er dermed svært sentralt i hans filmografi og er veiledende for hans nøye uttenkte estetikk og stil. Burnett ble født i 1944 i Mississippi og vokste opp parallelt med den innbitte kampen for svartes rettigheter. Den revolusjonære stemningen som drev svarte amerikanere til sivil ulydighet og til store demonstrasjoner kulminerte i 1964, da Lyndon B. Johnson signerte Civil Rights Act som forbød segregering og rasediskriminering.
Men med oppnåelsen av disse rettighetene fulgte det deretter en periode med dyp desillusjon for Amerikas svarte befolkning. Martin Luther King ble attentert, Black Panthers’ økte oppslutning reflekterte svartes desperasjon i et uutholdelig politisk landskap og 70-tallets økonomiske problemer gjorde livet vanskelig for minoriteter i USA. Burnetts filmer reflekterer denne politiske konteksten og bærer i seg en dyp melankoli, men også et håp og en tiltro til de vanskeligstilte. I motsetning til den retningen Spike Lee tok den såkalte Black Cinema på 80-tallet, var ikke Burnett opptatt av de voldelige konfliktene eller hvites rasistiske holdninger — i hvert fall ikke i deres umiddelbare manifestasjoner.
Spike Lee fikk stor suksess med sine filmer sent på 80-tallet, en suksess som Burnett aldri var i nærheten av. Men der Lee tilfører filmene sine et nærmest revolusjonistisk sinnelag og temperament gjennom sin skildring av gnisningene mellom svarte og hvite amerikanere, synes Burnett å sette spørsmålstegn ved det antatte fellesskapet mellom svarte som legger til grunn for en slik dikotomi. I stedet for å skape polariserte motsetninger mellom svart og hvit, er Burnett mer interessert i å problematisere fordommer og stereotypier, og fokuserer derfor på ulikhetene og stridighetene innad i den svarte befolkningen. På denne måten er filmene hans på et vis mer radikale og omkalfatrende enn Lees mer direkte tilnærmelse. Selve åpningsscenen i Killer of Sheep illustrerer dette, når en far skjeller ut sønnen sin for ikke å hjelpe broren sin:
You let anyone jump on your brother again, and you just stand and watch — boy, I’ll beat you to death! I don’t care who started what, or whether he was winnin’ or losin’; well, you get a thick, a goddam brick, get anything, and you knock the shit out of whoever fightin’ your brother! ‘Cause if anything was to happen to me or your mother, you ain’t got nobody except your brother. And this goes for him, too — and he knows! You’re the one that keep comin’ up with this off-the-wall bullshit about «Henry started it».
Det er tydelig at dialogen er ment metaforisk og at det her er snakk om «brother» på et makronivå. Det er et uttalt rasjonale om at svarte må stå sammen fordi ingen hvite vil være på deres side. Utover i filmen blir det imidlertid tydelig at dette tenkte «samholdet» ikke er så reelt som man har lyst til å tro. Lekeslossingen blant de svarte gatebarna blir mer intens og til slutt skader de hverandre. Burnett zoomer inn på en gutt som gråter av smerte etter at de andre har kastet stein på ham.
Denne spenningen innad i det svarte samfunnet blir også utforsket i My Brother’s Wedding. Protagonistens bror har giftet seg med en ufordragelig jente fra overklassen, en kynisk advokat som setter penger foran etikk. Det oppstår en lojalitetskonflikt da han må velge mellom å gå i brorens bryllup eller i begravelsen til sin kriminelle bestevenn. Vennen hans er uglesett av familien for hans ugjerninger, men protagonisten føler en omsorg for denne fattige villstyringen som ingen bryr seg om. Han slites mellom å tekkes sin familie og deres iver etter å klatre den sosiale stigen, eller vise sin siste respekt til vennen fra den lavere klassen.
I filmen To Sleep with Anger, dukker den gamle vennen Harry opp (glimrende spilt av Danny Glover) og skaper splid innad i en tett sammensveiset familie. Han er portrettert som en slags demonskikkelse (en reversering av den hellige skikkelsen i Pasolinis Teorema) og fungerer som en katalysator for alle vanskene denne familien har hatt. Alle problemene flyter opp til overflaten når denne utenforstående personen flytter inn i deres hjem. Med sitt sleske smil og en evne til å påvirke familiemedlemmene i negativ retning, viser Burnett at fienden ikke nødvendigvis har hvit hudfarge, og poengterer i tillegg at konfliktene som kommer innenfra kanskje er de mest alvorlige.
Burnetts stil er minimalistisk og realistisk, og kan innimellom nesten minne om Cinéma vérité. For eksempel filmet han barna som leker i Killer of Sheep uten å gi instruksjoner. Et utpreget stilistisk trekk ved hans filmer er at han beveger kameraet i liten grad, men bruker i stedet mange klipp som ofte er ganske abrupte og voldsomme. Når han endelig beveger kameraet gir det en større effekt på seeren, da bevegelsene er brukt svært spesifikt og med emosjonelt formål.
Svart blues og jazz farger Burnetts filmatiske verden; Dinah Washington, Sister Rosetta Tharpe, Elmore James og Paul Robeson synger ut om sine vansker i blåtoner mens den urbane ghettoen farer over skjermen. Han er en mester i å bruke riktig musikk til riktig tid for å fremheve nøkkeløyeblikk, samtidig som musikken skaper en historisk linje fra karakterenes liv til afroamerikanernes trøblete fortid. En kritiker fra Time Magazine kom med en passende bemerkning: «If Spike Lee’s films are the equivalent of rap music — urgent, explosive, profane, then Burnett’s movie is good, old urban blues».
Burnetts filmer reflekterer ofte en slags stillstand, en verden der alt har stoppet opp og man bare er. Karakterene i filmene hans endrer seg sjelden og går heller ikke gjennom transformasjoner til å bli «bedre mennesker», uten at det gjør filmene hans dårligere av den grunn. Det er tvert imot en av hans styrker og en konsekvens av hans nyanserte blikk.
For selv om en del ureflekterte filmkritikere har en tendens til automatisk å klage over karakterer som ikke utvikler seg, som om det er utelukkende negativt i enhver kontekst, er det en essensiell del av Burnetts filmfilosofi. Filmene hans tilbyr ingen katarsis, ingen flukt fra det vanskelige livet, fordi den politiske realiteten ikke fungerer på den måten. Ikke alle har like muligheter. Den amerikanske drømmen om at alle kan nå toppen bare de arbeider hardt nok, er en sannhet med mangfoldige modifikasjoner som Burnett er tydelig kritisk til. Når protagonistene i Killer of Sheep er i ferd med å forlate byen for en etterlengtet ferietur vekk fra all elendighet, punkterer det ene hjulet. Sjåføren må medgi at han ikke har et reservehjul og de må returnere slukøret til sine forfalne hus i ghettoen. Det materielle har noe å si for hvor langt vi kan nå og hvilke forutsetninger vi har for å nå dem.
Burnetts filmer må ses på som en motvekt til den positivistiske kommersielle filmen som selger virkelighetsflukt og håp. Han setter sin lit til mennesker som ikke ukritisk kjøper en slik beskrivelse av verden. Men selv om Burnett ikke gir seeren lykkelige slutter, innehar filmene hans glimt av humor og håp bak de dystre fasadene. De fanger den kompliserte tilstanden av å ha et tilsynelatende tomt og repeterende liv, men der samholdet er ekstra sterkt på grunn av deres felles vanskeligheter. Man skal ikke glemme at velstand kan korrumpere og gjøre mennesker kalde og likegyldige.
Til tross for sine glimrende filmer og høy aktelse blant anerkjente filmkritikere som Jonathan Rosenbaum og Roger Ebert, har Burnett slitt med å få i gang filmprosjekter de siste årene. Det er regelrett trist å se hans siste kortfilm Quiet as Kept (2007), som er filmet med noe som ser ut som et billig digitalkamera fra 90-tallet og med dårlige skuespillere.
Burnett har sklidd inn i obskuriteten i så stor grad at ingen lenger vil finansiere prosjektene hans. Han får riktignok regissere billige tv-filmer, skrevet av ukjente manusforfattere, men har talent og visjoner som mildt sagt overgår hans nåværende situasjon. De lyriske, vakre filmene hans fortjener virkelig å bli sett av langt flere.