Analysen: Pornopung (2013)

Red. anm: Peirik Pettersen, fotograf på Pornopung, som denne artikkelen dreier seg om, har en blogg i vårt bloggsamfunn, og har av og til bidratt med artikler til Montages relatert til filmfoto (sist i april 2013).

*

How To Get Laid And Manipulate People

1.) Selv om det nå har gått ti år siden den først ble lansert, er det formodentlig fortsatt mange som husker oppstusset rundt Mads Larsens debutroman Pornopung (2003). Boken fikk langt større oppmerksomhet enn hva de fleste norske forfatterskap tilgodeses med – for ikke å si langt større oppmerksomhet enn dens litterære kvaliteter skulle tilsi. Årsaken til dette var at Larsens sentrale postulat, om at mannen hadde blitt den store taperen i det moderne norske samfunnet, traff en nerve i en offentlighet som slet med å forsone sitt forhold til sex med sitt forhold til likestilling.1

Dermed ble det uunngåelig også maktpåliggende for en viss type mennesker – og disse viste det seg å være overraskende mange av – å markere avstand til boka, og posisjonere den som en motsats til sitt eget, langt sunnere syn på mellommenneskelig omgang, hvilket i stor grad ble forsøkt gjort ved å hevde at boka var talentløs og spekulativ triviallitteratur av simpleste sort. I så måte er det viktig å understreke at Pornopung på ingen måte var så ille som dens motstandere skulle ha det til, og at den i norsk debutantsammenheng (i alle fall hva lesverdighet angår) må tilkjennes en plass i det store, grå midtsjiktet.

Nå som Johan Kaos’ filmatisering igjen har aktualisert boka, er det imidlertid på sin plass å gi Larsen en viss anerkjennelse (om ikke honnør), for å ha foregrepet tematikken som Neil Strauss noen år senere gjorde til et globalt samtaleemne med sin bok The Game (2005). Hvorvidt man samtidig ønsker å gi Larsen skylden for utbredelsen av en verdensforståelse som tilsynelatende synes å lede menn frem til mannsrettighetsaktivistenes klubbhus, får være opp til den enkelte å avgjøre. Det som synes klart er at romanen Pornopung tok tidsånden på pulsen allerede før tidsånden i det hele tatt rakk å slå de gjeldende hjerteslagene.

Pornopung

2.) Det første som slår en nå som filmadaptasjonen Pornopung omsider lanseres på norske kinoer, er at det har tatt merkelig lang tid. I denne de nye norske kommersielle filmambisjonenes tidsalder virker det underlig at en slik allment kjent størrelse – som både muliggjør utførlige seksualpolitiske brannfakler og sexscener hvert sjuende minutt – ikke for lengst har blitt til film. Men privatfinansieringen av norske spillefilmer er vel kanskje ennå ikke helt på det nivået man optimistisk liker å forestille seg, og Pornopung har over lengre tid vært nyhetsstoff på grunn av en problematisk produksjonsprosess.2

Det andre som slår en, er at når det først har tatt ti år filmatisere en slik idéroman, er det underlig at filmskaperne ikke har større distanse til sitt litterære forelegg – særlig når man tar i betraktning at bokas tematikk jevnlig har vært diskutert i den norske offentligheten i mellomtiden (om enn etter hvert uten den eksplisitte koblingen til Larsens bok). Personlig synes jeg ikke Pornopung har blitt en særlig god film, og dersom man tar i betraktning boken den er basert på, er det vanskelig å argumentere for at den lykkes i annet enn å skape dugelig underholdning av noe som med en annen tilnærming kunne ha blitt en både underholdende og skarpskodd disseksjon av hvordan unge nordmenn ser på sex, kjærlighet og status.

I stedet har regissør Johan Kaos (også han debutant) valgt å behandle bokens sentrale budskap – om at menn utgjør samfunnets laveste kaste fordi det er kvinner som jevnt over tar de endelige beslutningene hva gjelder seksuelt samkvem blant fremmede, og at dette i tur innebærer en såpass fornedrende og uutholdelig status quo at alle menn med respekt for seg selv er moralsk forpliktet til å slippe alt de har i hendene og omskolere seg psykologisk og ideologisk, til et punkt hvor all deres kommunikasjon med det motsatte kjønn inngår som et ledd i en nennsomt utpønsket manipulasjonstaktikk, og at den resulterende mellommenneskelige omgangen såvisst er grotesk, og at det er dette som er mannens tragedie – som blodig alvor.

Jeg tror man kunne vunnet mye på å behandle både denne hovedtesen og dens tilhengere som komedie, men det blir ren spekulasjon. Og i rettferdighetens navn skal det sies at Pornopung har blitt en mer interessant film enn dens åpenbare norske søsterfilm Fatso (2008), som i alle fall i Arild Frölichs filmatisering (jeg har ikke lest boka) fremstår som en langt mer entydig og forutsigbar moralfabel.

Pornopung
Herbert Nordrum i rollen som Karl.

3.) Pornopung åpner med en Skype-samtale som introduserer oss for filmens to hovedpersoner og dens sentrale dynamikk. Ole Christoffer Ertvaag spiller den troskyldige og seksuelt uerfarne Christian, mens Herbert Nordrum gestalter hans rake motsetning Karl, et brautende og sjarmerende sosialt midtpunkt som til enhver tid arbeider utrettelig for at han og hans kompiser skal få ligge med flest mulig kvinner. Begge skuespillerne gjør jevnt over en god jobb; Ertvaag spiller Christian med en kledelig sjarm som verken er seksuelt inviterende eller videre pålitelig, mens hans kollega leverer en rolleprestasjon vi sjelden ser i norske filmer. Nordrum bryr seg lite om den naturalismen som så altfor mange norske skuespillere ser som filmkunstens høyeste ideal, og gjør Karl til en sitatvennlig larger than life-figur som utvilsomt vil vise seg å eldes bedre enn filmen han opptrer i. Ikke alt han gjør fungerer like bra – ikke minst fremstår den voldsomme personlighetsforandringen i filmens siste del som lite troverdig – men han er utvilsomt på sporet av noe, og ved siden av det (melo)dramatiske manuset er han filmens klart sterkeste kort.

Det er noe struttende med hele Nordrums figur. Han besitter mye av den samme kvaliteten som Adam Driver (kanskje best kjent som Adam i Girls) – en kvalitet jeg tidligere har forsøkt å artikulere med formuleringen «hvis et adamseple var et menneske», altså en fysisk tilstedeværelse som tilsynelatende er umulig å undertrykke, som gjør at man alltid er hans kroppslighet bevisst – selv når han sitter helt stille og snakker rolig – og som hjernen automatisk tolker i kjønnslig retning av mangel på andre kategorier å plassere den i.

Ertvaag leverer en langt mer tradisjonell rolletolkning, og selv om han ikke har allverden å jobbe med – regissør Kaos henviser alle Christians store emosjonelle øyeblikk til musikkmontasjer som vanskeliggjør nyansert spill – gjør han jevnt over en god jobb. Man må også ta i betraktning at Ertvaag, med sin fremtredende rogalandsdialekt, spiller mot type: Det finnes som kjent ikke en demografisk gruppe i dette landet som preges av større mengder støyende og urettmessig erhvervet selvtillit enn rogalendinger født på 90- og slutten av 80-tallet.

Pornopung

Avsnittene som følger inneholder spoilere.

4.) Når Christian omsider har kommet seg til Oslo3 inntreffer to av filmens viktigste scener. Først møter han Leo (Anders Rydning), som fremstår som så naturlovsstridig ukarismatisk at man tar seg selv i å undres hvorvidt Christian gjennomfører en slags omvendt Tyler Durden på Karl og splitter hans personlighet opp i to aspekter, ettersom hjernen hans ikke makter å håndtere “The Package” i sin ufiltrerte form. Leo fremstår gjennom filmen hele veien som et slags vedheng til Karl, snarere enn et faktisk menneske, til et punkt hvor det er mer nærliggende å se det som et bevisst regigrep enn dårlig casting eller spill.

Leo og Christian redder deretter Karl fra å motta oralsex fra en ung frøken ingen dem av bryr seg med å lære navnet på, og deretter kaster filmen seg, via Karl og Leo, ut i en konsentrert utgave av Mads Larsens tese om kvinner og sex og menn og misere. I denne scenen presenteres filmens grunnleggende premiss så hastig og usammenhengende at det neppe vil gi mening for mennesker som ikke allerede er kjent med en slik verdensforståelse. Plottmessig fungerer det likevel på et vis, ettersom de fleste som velger å se denne filmen bare kjenner denne tankegangen så altfor godt.4 Etter å ha blitt innviet i sine nye samboeres verdensbilde og rutiner, forelsker Christian seg så umiddelbart i medstudenten Mylian, og dermed er alle spillebrikkene på plass.

Karl og Leo ønsker å ta Christian inn under sine vinger og lære ham opp til å bli en kynisk damenedlegger5 av samme støpning som dem selv, men Christian stritter instiktivt imot. Når han en morgen oppdager Mylian i Karls seng6, endrer han mening og omfavner samboernes ideologi. Etter en litt trøblete start begynner han å få dreisen på damesjekkingen, og bestemmer seg samtidig for å gjøre Karls teorier til utgangspunkt for sin bacheloroppgave i sosiologi.

Pornopung

Christian får god kontakt med Elisa, som er en gammel venn av Karl, Leo og deres venninde Maja, som bor i etasjen over og utgjør kollektivets kvinnelige alibi. Christian og Elisa innleder etter hvert et slags kjæresteforhold, men når han oppdager at Elisa har ligget med både Karl og Leo 7, blir Christian så opprørt at han saboterer forholdet. Deretter drikker han seg sanseløst beruset, og sammen med en kompis av Karl og Leo, som på grunn av sin forkjærlighet for aggressiv analsex går under navnet Straffer’n, ender han opp med å voldta en jente de treffer på et utested. Denne opplevelsen sender Christian inn i en alvorlig depresjon. Selv om jenta trekker anmeldelsen, ønsker han å motta sin straff, men advokaten hans snakker ham ut av det.

Christian blir mer og mer depressiv og innesluttet, og det hele topper seg under en nyttårsfest i kollektivet, da Karl kunngjør at han og Leo har laget en sjekkeguide for menn med utgangspunkt i deres erfaring med å veilede Christian. Dette blir dråpen som får begeret til å renne over; mens fyrverkeri lyser opp himmelen legger Christian på sprang ut i Oslos regnvåte gater, og ender opp ved en heisekran som han klatrer opp i med den hensikt å kaste seg ut og ta sitt eget liv. Heldigvis ankommer Karl tidsnok til å snakke ham ned. Deretter gjør filmen et hopp i tid. Neste gang vi møter firkløveret er når Karl, Leo og Maja for første gang besøker Christian på den psykiatriske institusjonen hvor han har tilbrakt tiden etter den dramatiske episoden. Mye har skjedd siden sist; Christian er på vei til å gjenfinne sin mentale og psykologiske balanse, mens Karl har lagt tiden med kvantitetsbevisst sex bak seg og forlovet seg med Maja (Leo holder på omtrent som før).

Filmen slutter med at vi ser de fire blomstre under nye omstendigheter: Karl og Maja som lykkelige småbarnsforeldre, Leo som ensom damesjekker med en umettelig appetitt på kvinner, og Christian som forfatter av en bestselgende populærsosiologisk bok om institusjonaliserte omgangsformer hva gjelder kjønn og sex. Filmen ender med at Christian tilfeldigvis treffer Mylian på gaten.8 Mylian er åpenbart tiltrukket av Christians nyvunne selvtillit og suksess, og er ivrig etter å gjenoppta kontakten. Sist gang de møttes var på en fest i guttekollektivet, der en både såret og dritings Christian lagde så dårlig stemning at Mylian valgte å snu i døra. På spørsmål om han synes hun har vært kjip mot ham, svarer Christian at han ikke egentlig synes det, bortsett fra det med at det var hun som drev ham til å ville begå selvmord.

Så ler de begge av denne spøken – han hjertelig, hun usikkert – før de sammen vandrer nedover Karl Johan. Han først, og hun diltende et par skritt etter.

Pornopung

5.) De beste scenene i Pornopung er de hvor Karl og Leo demonstrerer sine sjekkekunnskaper for Christian og tvinger ham til å prøve ut lærdommen i praksis. I disse scenene finner Kaos en balanse mellom karakterskildring og plottmessig fremdrift som kler filmen godt; mens filmens kjønnssosiologiske teser i andre scener leveres som ekspositoriske deklamasjoner, integreres de her fint i handlingen. Det at skuespillerne får noe å gjøre utover det å representere sin egen personlighet og livssyn, får dessuten fram nyanser i spillet som ellers glimrer med sitt fravær. Karls kritikk av viktigheten av å “være seg selv” bør også kunne leve et langt liv som YouTube-klipp.

På tross av tidvis bisarre låtvalg fungerer også fest- og utestedsscenene – særlig sistnevnte har tradisjonelt sett vært en akilleshæl for norsk film – ganske godt. Problemet er at Kaos aldri synes å ha høyere ambisjoner enn den effektive historiefortellingen – han sikter konsekvent mot bra nok snarere enn virkelig bra. Det kanskje beste eksemplet på dette er filmens flasketuten-peker-på-scene, som har tydelige paralleller til Harmony Korines Spring Breakers (2012) hva gjelder musikk og handling. Scenen mangler imidlertid den selvbevisste intensiteten som gjør Korines film til noe mer enn unge mennesker som tafser på hverandre til lyden av dubstep, og blir dermed ganske enkelt en scene hvor unge mennesker tafser på hverandre til lyden av dubstep.

Hovedinntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett Pornopung to ganger er at det er en film uten noen form for overgripende estetisk visjon. Filmen setter konsekvent alt inn på å “treffe publikum midt i fleisen” – for å låne et klassisk filmpromoteringsuttrykk – med det filmskaperne selv anser for å være “helt syyyke” – for å låne et uttrykk fra filmen – scener, og hvis man ikke rammes som tiltenkt, finnes det ingen bakenforliggende struktur som knytter de sprikende formgrepene sammen. Selv i de tilfellene hvor man faktisk lar seg rive med er det som om filmskaperne blir så blendet av det de selv steller i stand, at de så å si frasier seg enhver form for kritisk mandat og helhetlig overblikk. De makter liksom ikke å hente seg inn igjen etter de intense scenene, og fremstår like fortumlet som filmens hovedperson, der han snubler fra beruselse og mestringsfølelse til skam og fortvilelse og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen.

Pornopung

Resultatet er at lange strekk av filmen oppleves som plumpe og amatørmessige. Særlig er de to sekvensene hvor Christian drømmer om Mylian pinlige i all sin klisjéfulle poesi – så malplasserte er disse scenene faktisk, at de ville fremstått som flaue også dersom de hadde vært spilt som ren komedie. Ved siden av beslutningen om å la alle store, avgjørende emosjonelle øyeblikk ta form av musikkmontasjer – hvor musikken snakker langt høyere enn skuespillet – utgjør disse drømmesekvensene filmens åpenbart svakeste formgrep.

Et vel så stort bidrag til det amatørmessige preget er det lave nivået på skuespillet: Som nevnt gjør både Nordrum og Ertvaag jevnt over en god jobb med manuset de har fått utdelt, og også Gitte Witt og Marte Sæteren er gode i sine biroller. Dessverre henfaller en stor del av de resterende skuespillerne jevnlig til å avlevere sine replikker som om de leser dem fra et ark rett utenfor bildeutsnittet. Det er åpenbart at det er mange amatører og ikke-skuespillere involvert i denne produksjonen, og det føles feil å skulle kritisere folk som åpenbart er feilcastet.

Men som kritiker kan man ikke la slikt gå upåaktet hen, og derfor må det understrekes at Pornopung skjemmes av oppsiktsvekkende mange amatørmessige skuespillere, som ikke bare utviser tydelig mangel på skuespillertrening og -instruksjon, men i flere tilfeller også mangel på egnethet. Dette blir særlig tydelig i det Ingar Helge Gimle dukker opp i rollen som Christians advokat; hele hans tilstedeværelse oser av en profesjonalitet som ellers i filmen glimrer med sitt fravær. Antrekkene hans alene røper faktisk mer personlighet og dybde enn hva mange av birolleinnehaverne makter å tilføre sine rollefigurer.

Pornopung

6.) Flere har hevdet at Pornopung er en smartere film enn hva den gir seg ut for. Og selv om jeg forstår tankegangen bak et slikt resonnement, vil jeg snarere hevde at Pornopung er en smartere fortelling – kanskje til og med manus – enn film. I Larsens dramatiske historie finner vi en rekke hendelser som i kombinasjon med verdensbildet som skisseres opp kan tolkes på flere ulike vis. Jeg er usikker på om det taler til Larsens fordel at dette aspektet ved boka er mye tydeligere i dag enn da boka først ble utgitt; på den ene siden kan man hevde at god litteratur bare blir bedre med årene, og på den andre kan man hevde at det i dette tilfellet er snakk om i overmåte tilgivende skribenter som ønsker å bruke en bok de ikke orker å lese igjen som utgangspunkt for debatt.

I likhet med Larsens bok er Johan Kaos’ film et verk hvor man som publikum får følelsen av at opphavsmannen ikke har full kontroll over sine virkemidler9; at han bare kliner til som best han kan og håper resultatet er så overveldende at publikum ikke finner behov for å gå verket nærmere etter i sømmene. Den store forskjellen ligger i at Larsen er det opprinnelige verkets ensomme opphavsmann, mens Kaos adapterer en annen manns fortelling. Dermed er det langt lettere å se ting som skurrer i boka som bevisste grep fra Larsens side enn det er å se filmens problematiske aspekter som tilsiktede tvetydigheter.

Selv om det er tonet noe ned i filmen, er Pornopung en fortelling som mener å ha gjennomskuet hvordan verden fungerer. Og selv om verden i denne sammenhengen ikke betyr verden så mye som det betyr det heterofile kjønnsmarkedet i norske storbyer – riktignok den eneste verdenen rollefigurene bryr seg om – gir denne hardnakkede overbevisningen fortellingen et klamt preg både som bok og film.

Pornopung

Man kan snakke mye og lenge om hva filmen har å si om sex som et uttrykk for maktbalansen mellom kjønnene, men det er viktig å understreke at filmen Pornopung ikke egentlig handler om sex, men om å kontrollere og manipulere andre mennesker. Dette blir tydelig i filmens siste scene, hvor forholdet mellom Christian og Mylian er det diametralt motsatte av hva det er i filmens første akt. Nå er det Mylian som usikkert dilter etter og Christian som har overtaket. Den store forskjellen er bare at der Mylian i utgangspunktet langt på vei var ubevisst hvilken effekt hun hadde på Christian, er Christian nå bare altfor klar over hvilke manipulerende triks han bruker for å holde kustus på sin tidligere forelskelse.

Og ettersom denne scenen fremstilles som en lykkelig slutt, fremstår den også som filmens klart ekleste.10 Det er dette alt har ledet frem mot: Christian har blitt befridd fra sin indoktrinerte og naivistiske tro på romantisk kjærlighet, og lært seg å ta kontroll over omstendighetene; denne prosessen gjorde ham såpass grenseløs at han voldtok en kvinne, men etter enda en emosjonell og psykologisk rekalibrering har han nå funnet et slags sosiopatisk ekvilibrium, ikke bare i yrkeslivet, men også i mellommenneskelige relasjoner. Dette er en lykkelig slutt slik den ser ut for mennesker som hevder at kjærlighet er selvbedrag, og at det beste man kan håpe på er en gjensidig sammenfallende og utbytterik utnyttelse av hverandre.

Når det er sagt, snakkes det så mye om sex i filmen at det er naturlig å ta for seg et par åpenbare punkter. Det første som må understrekes er i så måte at den seksuelle dobbeltmoralen i filmen fremstilles som så selvfølgelig at det føles unødvendig å i det hele tatt påpeke den. Når ordene “jenter” og “kvinner” brukes i Pornopung referer de ikke til jenter og kvinner som sådan, men en svært snever gruppe mennesker som oppfyller et sett ytterst rigide krav til utseende og opptreden. Med unntak av den godt voksne kvinnen Christian på et tidspunkt tilbringer en natt sammen med, er alle kvinnene i Pornopung mer eller mindre like hva gjelder alder, kroppsfasong, klær og personlighet. De er alle tidlig i tjueårene, tynne og blide; de har langt hår, er kledd i sesongens fräscheste BikBok- og Vero Moda-mote, og de har ingen andre mål med å gå ut eller gå på fest enn å sitte pent og vente på å bli lagt an på av en kjekk ung mann som kan sine saker. Paradise Hotel-søknaden ligger ferdig utfylt på pulten til hver eneste én.

Pornopung

Det er dette som er “jenter” og “kvinner” i Pornopung, mens “gutter” og “menn” refererer til alle gutter og menn, og dermed diskvalifiserer alle dens utsagn om maktforholdet mellom kjønnene seg effektivt fra seriøs oppmerksomhet. Filmens andre hovedpostulat er en variant av den gamle truismen om at “kvinner liker bad boys”11, og her er den langt bedre; Karls tale om utilstrekkeligheten av å “være seg selv” er fullt på sin plass når det kommer til folk som ønsker å ligge med så mange så mulig. Problemet er at impulsen om å gjøre nettopp dette universaliseres og fremstilles som et grunnleggende trekk ved mannen. Dermed fremstilles også de unge mennenes utspekulerte taktikker som uunngåelige; den ustanselige manipulasjonen av kvinner blir det eneste som kan forhindre menn i å begå voldtekt eller leve uverdige liv, hvilket altså er vår tids store tragedie. Altså gjøres mannens seksualitet – som så mange ganger tidligere – til kvinnens problem.

Hadde de tre samboerne vært så seksuelt altetende som deres teorier tilsier at de er, kunne man – som Larsen opprinnelig gjorde – hevdet at kvinnekjønnet aktivt fremelsker en type mann som gjør alle ulykkelige, men gitt at Karl, Leo og Christian representerer et langt bredere spekter av menn enn hva de jevngamle kvinnene i filmen gjør, er det langt mer nærliggende å tolke filmen som et eksempel på menn som gjør seg selv ulykkelige ved å innrette hele sin tilværelse rundt det å ha kortvarige seksuelle relasjoner til så mange og like kvinner som mulig.

–––––––––

X.) Den amerikanske komikeren Scott Aukerman har påpekt at sexscener i HBO-serier som regel filmes slik brorparten av bildet fylles av en naken kvinne – som helst sitter oppå mannen, med ansiktet vendt bort fra ham slik at puppene duver midt i bildet – mens mannen gjerne kun skimtes nede i et skyggelagt hjørne. Aukermans observasjon er muligens ikke 100% korrekt, men alle som har av en viss kjennskap til HBO kjenner kanalens forkjærlighet av å fylle sine serier med unge, veldreide, toppløse kvinnelige statister.

Pornopung er så vidt jeg vet den første norske audiovisuelle produksjonen hvor man holder seg med statister på samme måte. Filmens holdning til nakenhet vingler mellom det kledelig ubesværede og det selvtilfreds overskridende, og på rollelista finner man en lang rekke kvinner hvis bidrag hovedsakelig består av å agere kropp. At jeg i det hele tatt henger meg opp i dette røper formodentlig min egen tilkneppethet, men jeg kan ikke annet enn å krysse fingrene og håpe-håpe-håpe at den unge kvinnen som spiller Karls one night stand “Bløtkakedama” i scenen der Christian og Leo overrasker dem midtveis i en påfallende uentusiastisk kuksuging – uavhengig av hvorvidt fallosen hun hadde munnen sin drapert rundt var en protese eller kjøtt og blod – fikk skikkelig bra betalt for innsatsen.

*

Fotnoter

1. Det er ikke noe som tyder på at den norske offentligheten har blitt bedre til å takle dette siden den gang.
2. En tematikk tabloidavisene aldri nøler å kaste seg over med dårlig skjult fryd.
3. Jeg er en stor fan av detaljen med matpakke på toget; Christian er såvisst ikke en mann som vet å gripe livets langtidssoppvarmede grillpølse, slik ethvert ekte mannfolk ombord på et NSB-tog vet å gjøre.
4. Hvilket bare understreker at det hadde vært på sin plass med en mer kritisk tilnærming til materien.
5. Det vanskeligste med å skrive om Pornopung er å finne synonymer til uttrykk som “skjørtejeger”, “pikenes jens” og “kynisk drittsekk”, som ikke er altfor pinlige å sette på trykk under eget navn.
6. Dette viser seg senere å være kalkulert manipulasjon fra Karls side.
7. Også disse opplysningene er et ledd i deres systematiske nedbryting av Christians forestillinger om tradisjonell romantisk kjærlighet.
8. I et klassisk grep hentet fra amerikansk film står hun på gaten og ser hans opptreden på TV2s Senkveld gjennom et butikkvindu.
9. Ved siden de nevnte drømmescenene, er det ene bildet i voldtektsscenen hvor kamera dveler ved en sommerfugltatovering på offerets rygg og vi på lydsiden hører vingeslagene fra en fugl, et godt eksempel på dette.
10. Voldtektsscenen er også ubehagelig, men der er filmen tydelig på at det skjer et moralsk forkastelig overgrep.
11. Den eneste fornuftige svaret på denne – i beste fall unyanserte – påstanden er å direkte følge opp med å spørre hvordan kvinner forholder seg til Bad Boys 2 og resten av Michael Bays filmografi.

Pornopung - filmplakat