- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Refn leker mørkegjemsel i Only God Forgives

Av Lars Ole Kristiansen , 4. juni 2013 i Artikler,Omtaler

Stjernelaget vender hjem. Premiss: Nicolas Winding Refn [1] og Ryan Gosling [2] er tilbake i Cannes etter triumfen med Drive [3]. Jeg minnes at man kunne lukte begeistringen fra svette pingvindresser under gallavisningen en usannsynlig varm maikveld, og publikums trampeklapp ville ingen ende ta når A Real Hero dundret i høyttalerne, ut i salen og inn i horisonten på det enorme lerretet. Resultat: Thailandsk karaokesang og buing.

I utgangspunktet hadde jeg bestemt meg for å nedprioritere Only God Forgives [4] i Cannes, ettersom den norske premieren var såpass nært forestående. Men ved en tilfeldighet oppdaget jeg og min kollega at det skulle avholdes en markedsvisning helt på tampen av festivalen, og etter litt rask gange endte vi opp med respektable plasser bare fem minutter før annonsert starttidspunkt.

Med justerte forventninger er det vanskelig å bli regelrett skuffet over Only God Forgives. Til dét er den for mye seg selv, på en måte som gjør krav og betingelser fånyttes. Drive [3] er et rosa kyss som smeller på kinnet, en tyv om natten som smyger seg inn på tilskueren, bevisst om sin egen uimotståelighet, glupsk etter kjærlig respons. Fortellingen er verken spesielt original eller spennende, men selve filmskapingen syder av passion. En fargesprakende kosefilm.

Malingspannet er slettes ikke tomt, men penselføringen en ganske annen i Only God Forgives, som utspiller seg i tropiske Thailand, nærmere bestemt Bangkok. Overraskelsen for undertegnede var i så måte hvor tvers igjennom thailandsk filmen er i hele sitt vesen. Det er innlysende at Refn har blitt trukket mot et uttrykk som skiller seg skarpt fra både hardkokt dansk krimdrama (Pusher-trilogien), punkete britisk postmodernisme (Bronson) og amerikansk metropolpoesi (Drive). Only God Forgives er fortalt i et meditativt og slepende filmspråk, som kan minne om blant annet Apichatpong Weerasethakul [5]; ubevegelige totalinnstillinger, få klipp, dempet og autentisk koloritt i eksteriørscenene, sirisser som spiller fiolin i lydbildet.

Only God Forgives [6]

Filmens tematiske orientering knytter den likevel til Refns oeuvre, men Only God Forgives kan bare skape resonans om man yter den særdeles stor velvilje. Er kultregissørens selvelskende stil nok til å bringe helheten i havn? Er visualiteten kompleks og megetsigende eller enkel og innholdsløs? Refn gjør meg usikker på min egen vurderingsevne, for vedkommende bedriver en posørvirksomhet som er enerverende og pulserende på en og samme tid. Only God Forgives kaster et sort teppe over tilskueren, hvorpå man simpelthen blir nødt til å gjemme seg under denne veldige overflaten – bli med på leken. Suggesjonskraften er vanskelig å avskrive, men der inne i tussmørket kaver jeg rundt, svært velvillig til å kaste meg etter fortellingens nervebaner, men ute av stand til å finne dem. Jeg etterlyser ikke dybde – det har aldri vært Refns «greie» – men brodd. Hvor skal filmen stikke?

Det er mye vold å se, men jeg kjenner aldri smerten; ei heller den pubertalt nerdeaktige, men akk så deilige gleden ved å se at blod og kjøtt spruter hemningsløst mellom veggene. Only God Forgives vil simpelthen ikke gi – den er forunderlig lite generøs. Hvilket er vanskelig å tilgi (pun intended), når man forventer B-film på høygir med relativt solide produksjonsbetingelser. I seg selv et magert ønske. Trailere har, lik all markedsføring, som mål å selge inn et mer eller mindre definert produkt til en utvalgt målgruppe. I tilfellet Only God Forgives snakker vi primært om Drive-fansen (i ytterste konsekvens hele Gosling-generasjonen). Snutten er fylt med neonbelyste tablåer, dødelig vakre demonstrasjoner av Refns sensibilitet for pop art, men sannheten er en ganske annen.

Only God Forgives består av et knippe spektakulære kjernescener, men desto flere blasse mellomrom. Jeg tok meg i å vente på gledesdryppende forløsninger, men fikk problemer med opphisselsen. Det gruoppvekkende anslaget, der ansikter smadres til de ligner gryteretter på et skummelt bordell, oser av helvetesangst. Scenene der den «ødipale» moren, spilt av Kristin Scott Thomas [7], ruver over sønnen Julian (Gosling), er kostelig karikert. En sekvens på strippeklubben, som utgjør et slags nav i filmen, er virkelig vakker, der den omslutter Julian med Blade Runner-aktig lys og komponist Cliff Martinez‘ gnagende synther på lydsporet – lyden av påtrengende masse i den brutale tomheten. Julians avsondrede vesen blir endelig tilstedeværende for oss. Det endelige oppgjøret er derimot forunderlig konvensjonelt skildret, og helt uten elektrisiteten vi husker fra lignende scenarier i Drive.

Etter hele ni spillefilmer har jeg fortsatt problemer med å gripe fatt i hva som egentlig er Nicolas Winding Refns kunstneriske prosjekt. Filmene hans er mørke og melankolske, som oftest ekstraordinært voldelige, men samtidig preget av en heller ukritisk fascinasjon for overflatisk popkultur og mote. Dette gjør filmene problematiske – og ikke i den forstand at de vekker frem sterke følelser eller motiverer til debatt. Snarere blir de såpass motsetningsfylte at det er vanskelig å ta stilling til om de må vurderes som ren formalisme (da av ganske enkel sort), subversive dekonstruksjoner av lavstatus-sjangere (eventuelt kjærlig kultfilm-pastisj) eller litt patetiske forsøk på å formidle noe om menn i eksistensiell krise.

Only God Forgives [8]

Det er noe umodent over helheten. I et ferskt intervju med The Playlist [9] forteller Refn: «I can only go off my own needs and wants. All my films represent my own needs and wants.» Mitt inntrykk er likevel at mennesket Refn er ukjent med de forstyrrende stemningene han forsøker å skape, at han ikke henter kunsten ut fra seg selv. Den poserer, dens mørke er forstått som «mørke på film» – mørket i kjellerstuen fra åttitallet med VHS-spiller og innestengt luft.

Men selv om Refns auteur-galakse bare unntaksvis står i relasjon til virkeligheten, er rollefigurene og konfliktene like fullt symptomatiske for noe. Mangt og meget er skrevet og sagt om maskulinitetsproblematikk de siste femten årene. Menn som sliter med å oppfylle tradisjonelle idealer om maskulinitet, som selvkontroll, uavhengighet, kroppslig styrke og utholdenhet. Menn som forvirres av stadig mer udefinerbare kjønnsroller. Menn som har trukket seg tilbake, eller som kjemper for å markere sitt revir. Menn uten fedre, som selv svikter sine barn. Som i Drive og Derek Cianfrances The Place Beyond the Pines [10], er Ryan Gosling et velegnet medium for å formidle denne tilstanden; hans milde, nesten androgyne fremtoning, antyder en resignert mykmann, men små gester avslører en skarpkantet Clintern-side. På et nanosekund kan Gosling gå fra å være ordknapp familiefar til å bli en iskald drapsmaskin.

Sønnene arver fedrenes synder, og en sirkel av vold skal sluttes og forsegles i Only God Forgives, slik at Scott Thomas’ matriark kan bringe sitt eneste overlevende avkom hjem til Amerika – vekk fra de farlige tropene som har overmannet ham. En tidvis oppslukende, men også rettlinjet og forutsigbar ferd.

Det er i grunnen både mye og svært lite å si om Only God Forgives. Filmen er sitt eget kompromissløse jeg. Nicolas Winding Refn er eksentrisk og introvert, men makter å narre oss inn under teppet sitt. Tiden vil vise om alt sammen er et billig triks eller viktig filmkunst.


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2013/06/refn-leker-morkegjemsel-i-only-god-forgives/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Nicolas Winding Refn: http://montages.no/filmfolk/nicolas-winding-refn

[2] Ryan Gosling: http://montages.no/filmfolk/ryan-gosling

[3] Drive: http://montages.no/film/drive/

[4] Only God Forgives: http://montages.no/film/only-god-forgives/

[5] Apichatpong Weerasethakul: http://montages.no/filmfolk/apichatpong-weerasethakul

[6] Image: http://montages.no/2013/06/refn-leker-morkegjemsel-i-only-god-forgives/onl/

[7] Kristin Scott Thomas: http://montages.no/filmfolk/kristin-scott-thomas

[8] Image: http://montages.no/2013/06/refn-leker-morkegjemsel-i-only-god-forgives/only-god-forgives08/

[9] The Playlist: http://blogs.indiewire.com/theplaylist/i-must-be-very-good-at-what-i-do-nicolas-winding-refn-on-the-critical-response-to-only-god-forgives-and-more-20130529

[10] The Place Beyond the Pines: http://montages.no/film/the-place-beyond-the-pines/

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.