- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Om filmformidling og filmsyn, og mot Den Gode Historiens hegemoni

Av Endre Eidsaa Larsen , 31. mai 2013 i Artikler

Denne uka ble det fremsatt et opprop [1] om filmformidlingens vanskelige kår, som kom med følgende viktige beskjed: vi må få på plass mer stabile støtteordninger til formidlingsaktører som Cinematekene, filmklubbene og filmfestivalene. Levedyktigheten til disse viktige visningsarenaene og filmkulturelle foraene kan ikke være avhengig av noe så ustabilt som DVD-salg. Men hvordan havna vi her?

Hva er årsaken til dagens vilkår for filmformidling i Norge? Det er nok mange grunner, men kan det delvis skyldes et grunnleggende trangsynt blikk på film? Kan man ikke skimte en tendens, som omfatter mer enn dette innledende spørsmålet om formidling? En tendens som kanskje kan forstås som en delgrunn til forsvarsposisjonen og forklaringsbehovet vi som bryr oss om film har blitt satt i: Den Gode Historiens hegemoni.

Jeg kommer ikke med noen original idé her. Dette har blitt tatt opp flere ganger før, deriblant av skribent Aksel Kielland. Men det aktuelle problemet med filmformidling fikk meg til å ville notere ned en liten tankestrøm – og sett opp i mot hvor mange ganger de gode historiene har blitt nevnt, har jeg ikke dårlig samvittighet for å bringe dette på banen igjen, tale øyets og ørets sak.

La meg bare raskt skyte inn: om du synes jeg i det følgende overdriver og er sneversynt på min måte, så kan det stemme at jeg gjør det – og er det. Men da kan det være greit å huske at dette ikke er en analyse, men noen tanker som minner om en tendens – like mye en tankens affektive bevegelse, som en kritisk kartlegging.

«Film ist». [2]
«Film ist».

Den vanskelige situasjonen for filmformidling i Norge virker å være et utslag av og en indikasjon på en reaksjonær forståelse av film. Jeg blir stadig slått av sneversynet, det fattige blikket, som antydes i mange utsagn om film her til lands: det handler nesten alltid om å se og høre fortellingen, Den Gode Historie, ikke om å se og høre. Dette gjelder ikke bare ”mannen i gata” eller politikere, men synes også å være en tendens blant mange aktører innen filmkulturen og bransjen selv. Med andre ord kan man kanskje delvis skylde seg selv for denne situasjonen, der man må forklare viktigheten av å få se filmer på lerretet de var ment å vises på; for hvor ofte snakker man ikke om at filmens materialitet står til materialets (les: historiens) tjeneste, at alt må innordnes historien som skal fortelles? At formen kommer etter innholdet?

Man får av og til inntrykk av at filmskapere og filmseere gjerne ville kvitta seg med formen og filmens materialitet om de fikk sjansen: «Uff, dette film-øyet! Jeg vil jo bare fortelle min menneskelige historie!» Sånn høres noen ut, må jeg nesten si, og de virker å forstå estetikk som parfymeringa av en stinkende klisjé og en funksjonell og fin drakt klar for den røde løper – eller iallefall ikke som en forlengelse og synliggjøring av væremåter og verdensforhold.

Som Aksel Kielland påpekte i sin kronikk «Operasjon Gullfisk [3]» om filmformidlingens krise her på Montages: å posisjonere streaming-tilbud som en erstatning (ikke alternativ) til kinosalen er å anse og forvalte filmarven som en faksimile av filmens historier. Det er å ikke ta filmens egenart på alvor. Og la meg legge til, i en forlengelse: det fordummer vårt forhold til og vårt syn på film, og nedprioriterer øyets potensial til fordel for den visuelle lesninga av en historie. Klikk, bla om, hva befinner seg på neste side, hva skjer med Martha nå? Streaming-arkivet gir oss svaret!

«Vindu mot bakgården» [4]
«Vindu mot bakgården»

Hvorfor henger vi i så stor grad etter her? Hvorfor befinner vi oss så fast her i dette Fortellingens hegemoni, dette buret som hindrer bevegelsesrom, spillerom, dette spindelvev som hindrer utsikt og klebrer øyet til det vante mønster?

Det overdrevne og forblindende fokuset på Den Gode Historie nærmer seg en kitsch-forståelse av filmens potensial, der filmopplevelsen handler om å lese historier med øynene våre, og der filmens øyne reduseres til dette krav om menneskelig historiefortelling. Dette reaksjonære forholdet til film brer om seg i ganske stor grad og begrenser en produktiv – herunder etisk og estetisk – forståelse av filmens intervenerende potensial i vår måte å se på.

For gir ikke film oss et øye utenfor øyet som lar oss se verden på nye måter? [1 [5]] Som den tyske kritikeren og filosofen Walter Benjamin [6] konsist foreslo, tilbyr film en synliggjøring som viser oss det vi lever med uten å være klar over, og viser samtidig et tidligere uant mulighetsfelt – et nytt felt for opplevelse, begripelse, erkjennelse og potensiell handling. Ved å gi oss nye øyne gjenoppfrisker den våre gamle, og lar oss se og høre på nytt. Filmen sprenger opp et rom tidligere uant for den menneskelige tanke og sanseapparat. Noen filmskapere, filmformidlere og filmseere jobber med denne innsikten, og søker stadig hvordan filmen kan være en positiv og original kraft i det private, sosiale, politiske liv – men dette er ikke den rådende tendensen, eller den rådende idéen.

For hva gjør vi, mange av oss? Vi tviholder på det kjente, fortellingene vi kan gripe så godt, og ignorerer mulighetene, ignorerer filmens muligheter til å gjøre oss bedre, gjøre øyet sterkere, mer åpent for inntrykk – ikke bare mer historierike. Kitsch-forståelsen virker nesten å ta sin kontakt med verden for gitt, all den tid filmen jo kan sette forståelsen i en stadig ny kontakt med den, og vise variablene i en verden der historier bare er én menneskelig konstruksjon for å forstå. En viktig konstruksjon, for all del, men hvorfor på bekostning av konstruksjonen av nye måter å se på? Hvorfor tviholde på Den Gode Historie og innholdets overtak på formen når nettopp filmenes form – særlig om opplevd på det store lerret, der de er ment å bli opplevd – er det som kan lade blikket med en ny kraft?

God, velkjent og trygg historie i «Max Manus». [7]
God, velkjent og trygg historie i «Max Manus».

Film er ikke bare historiefortellingens organ, film kan gi oss en ny taktil erfaring med verden, gi tanken nye bilder og igangsette nye forståelses- og opplevelsesformer. Mange er enig i dette, men er det ikke faktum at denne grunnleggende forståelsen av filmens mangesidige potensial som tanke- og erfaringsmodus ofte må knele for prat om historier?

En dag kan filmen muligens bli sett som viktig, ikke bare en en pamflett til den kulturelle løper. Kanskje først da blir våre hjemlige visnings- og formidlingsarenaer virkelig tatt på alvor. Kanskje blander jeg diskusjoner her, men jeg har en slags fornemmelse av at et av hovedproblemene ved dagens problematiske filmformidlingsvilkår henger sammen med denne manglende forståelsen av formens og den filmatiske materialitetens menneskelige dimensjon og etiske potensial, og at det er denne manglende forståelsen som resulterer i slike forslag som å gi oss hele filmarven over streaming-tilbud.

Viktig film synes gjerne å være dokumentarer som viser oss forhold der ute i verden uten at filmens materialitet, form eller blikk betones – filmer som likesågodt kan ses på NRK Nett-TV. Filmens fremste viktighet synes ofte å ligge i hva den viser, eller hvilke historier den forteller, og ikke i synsmåtene den gir oss. Kanskje et av svarene på problemet ligger i at denne synsmåten må dreies mot en større forståelse av filmens materialspesifikke synliggjøring. For som dansken Alexander Carnera skriver i en tenkning med Paul Klee: «Kunstværket ønsker egentlig ikke at vise noget som er derude, men snarere at noget fødes for øjnene af os.» [2 [8]]

Ikke alle av oss er fornøyd med å lese historier visuelt. Noen av oss vil utforske nye måter å se på. Vi trenger ikke en faksimile av filmens historier – vi trenger kinosaler og visningsarenaer for det nysgjerrige øyet.


[1] Jean Epstein: Critical Essays and New Translations (link til PDF [5])

[2] Når linjen drømmer (Le Monde Diplomatique [8])


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2013/05/om-filmformidling-og-filmsyn-og-mot-den-gode-historiens-hegemoni/

Lenker i denne artikkelen:

[1] fremsatt et opprop: http://montages.no/61999

[2] Image: http://montages.no/files/2013/05/filmist3.png

[3] Operasjon Gullfisk: http://montages.no/2013/02/operasjon-gullfisk/

[4] Image: http://montages.no/files/2013/05/rearwindow1.jpg

[5] 1: http://dare.uva.nl/document/361589%5D

[6] Walter Benjamin: http://no.wikipedia.org/wiki/Walter_Benjamin

[7] Image: http://montages.no/files/2013/05/maxmanus.jpg

[8] 2: http://www.lmd.no/index.php?article=12506

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.