- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Analysen: Blåtur (2013)

Av Gunnar Iversen , 27. mai 2013 i Analysen

Denne teksten inneholder spoilere. Analysen nedenfor er utført etter påsyn av en DVD-kopi av filmen.

Da Runar Jarle Wiik [1] i 1994 presenterte den burleske norske komedien Bikinisesongen [2] på kino ble det gjort et stort poeng ut av regissørens unge alder. 21 år gamle Ivar Aase [3] slår nå Wiik på alder når han i år har ferdigstilt filmen Blåtur [4], og blitt den yngste norske regissør som har fått premiere på en langfilm på norske kinoer. Blåtur er en lavbudsjettsfilm laget av entusiastiske unge filmskapere. Selv om filmen har åpenbare kvaliteter, og er en god søknad for videre filmarbeid, er det ikke blitt noen helt vellykket eller forløst film.

Blåtur er en ekte norsk independent-film; laget helt utenfor det norske støttesystemet. Budsjettet skal ha vært et sted mellom 1 og 3 millioner kroner – her er kildene på nettet svært avvikende – og filmen har blitt satt opp på en rekke kinoer våren 2013. I åpningshelgen så visstnok 718 personer filmen. I Stord, der mange av filmarbeiderne både foran og bak kamera kommer fra, ble filmen en skuffelse [5] for den lokale kinosjefen. Få fra distriktet valgte å se filmen.

Forfatteren Bjørn Sortland [6] (f. 1968) var den som satte det hele i gang. Han skal ha ønsket å gjøre noe annet enn sitt vanlige arbeide, og skrev et filmmanus. Han har også produsert filmen, sammen med de langt yngre filmskaperne, som 19 år gamle Andreas Bru Eide (fotograf) og Jan Inge Wiig (medprodusent). Til avisen Sunnhordland [7] uttalte Sortland at filmen var en slags «voksenopplæring» for ham, og at han har fått mersmak. Blåtur ble i hovedsak spilt inn på det nedlagte psykiatriske sykehuset Dale utenfor Sandnes, som er en fin kulisse for filmens handling.

Ut i det blå

En blåtur er en overraskelsestur ut i det ukjente, en tur ut «i det blå». Deltagerne på en slik tur skal ikke ha kjennskap til turens opplegg og hvor man skal dra. Man skal kun vite hva slags tøy man skal ha på, og så gi seg hen til forskjellige overraskelser underveis på turen.

Det er en slik tur Silje (Julie Rusti [8]) drar på med sin kjæreste Kaspar (Dan Skjæveland [9]). Hun vil teste om han er den rette mannen for henne. Innledningsvis får vi vite av Kaspar at Silje er den første jenta han har vært så glad i at han er redd for å miste henne. Filmen åpner og avsluttes med klipp fra en bekjennelse Kaspar har på video, et opptak som kanskje ikke vil nå Silje, og vi tilskuere aner at dette kanskje er fordi noe vil skje med ham og kjæresten.

"Blåtur" [10]

Silje (Julie Rusti) og Kaspar (Dan Skjæveland) i «Blåtur».

Innledningsvis blir vi ikke bare kort presentert for Silje og Kaspar, men også for et annet par. Mellom Eva (Berte Rommetveit [11]) og Vemund (Vegar Hoel [12]) er det flere spenninger. Vi introduseres for Eva idet hun hakker opp sovemedisin, for å dope ned katten sin slik at Vemund kan drukne den. Evas jobb er å skremme livskiten av ungdommene Silje og Kaspar på blåturen, og det er hun som tar i mot dem når de reiser til det nedlagte asylet Gusøy. Allerede når de fraktes over til øya med båt får man inntrykk av at noe er galt med opplevelsesreisen. Med på turen er også et annet eldre par, Geir og Gunn, som tilsynelatende er døve, og som oppfører seg merkelig.

På asylet forsøker Eva å skape uggen stemning gjennom å fortelle en historie om en pasient som forsvant, som kanskje har en familierelasjon til Kaspar. Gusøy Asyl presenteres som «det mest urolige huset i Norge», med mye paranormal aktivitet, men det er ikke åndene som i første omgang skremmer Silje. Hun tror Eva er ute etter leveren hennes, fordi hun finner urovekkende opplysninger på nettet når hun googler navnet hennes, men Kaspar tar det mer med ro. Hele tiden overvåker Vemund det hele fra en liten kommandosentral de har laget i et rom, og han studerer ivrig overvåkningsbilder på forskjellige monitorer.

Handlingen fortettes når Vemund kan vise Eva opptak av en mann med skjærebrenner som går rundt i gangene, samtidig som Geir og Gunn igjen begynner å oppføre seg rart. Det kan se ut som om Gunn ligger død i en blodpøl, mens Geir samler opp blodet hennes og bruker det i et stort maleri han lager på gulvet i et av rommene. Også Eva begynner å bli redd. Kanskje er det en syk mann som går rundt i gangene, og hun trykker på en knapp med evighetstegnet på i heisen. Da kommer hun imidlertid ikke ned i likkjelleren eller et annet skummelt sted, men ut i hagen og dagslyset. Det viser seg at Vemund ville skremme henne slik hun skulle skremme Kaspar og Silje.

Uforløst sjangerlek

Blåtur er en moderne sjangerlek. Filmskaperne forventer at kjernepublikummet kjenner til alle thriller- og skrekkfilmens grunnelementer og konvensjoner, og spiller på disse for å forsøke å skape uhygge og spenning. Dette betyr imidlertid at man må balansere informasjonen man gir til tilskuerne, og måten man inviterer tilskuerne inn i fiksjonen på.

I lys av dette er Blåtur bare i begrenset grad spennende og skummel. De unge skuespillerne som gir liv til Silje og Kaspar er ikke tilstrekkelig overbevisende i sine roller, og dette er et problem. Ofte er skuespillerne rasjonelle når de skulle vært irrasjonelle, og irrasjonelle når de burde vært rasjonelle, og vi klarer ikke helt å lese deres redsel eller ro i forhold til stemningen eller deres roller. De inviterer oss i liten grad inn i fiksjonen og bidrar til å holde tilskueren på avstand. Det er imidlertid ikke skuespillernes innsats som er det mest problematiske med Blåtur. Skuespillerne får ikke mye å spille på, og det er filmens hovedproblem.

"Blåtur" [13]

Silje og Kaspar er skoleeksempler på det man gjerne kaller flate rollefigurer. Det vil si at de har få karaktertrekk, og de gjennomgår ingen utvikling i løpet av fortellingen. De er rett og slett todimensjonale. Istedenfor levende mennesker med en bakgrunn, flere karaktertrekk og dybde, blir de postulater. Heller ikke Eva og Vemund, eller andre i filmen, er annet enn flate figurer. At hovedkarakterene, som helst bør være runde rollefigurer – og dermed ha flere karaktertrekk og gjennomgå en utvikling – er flate, får konsekvenser for tilskuernes evne og vilje til å leve seg inn i deres liv og situasjon, og også leve seg inn i filmens fiksjonsunivers. Det er derfor eksempelvis ikke overraskende eller irriterende for oss når Silje nærmest forsvinner ut av filmen på slutten. Vi savner henne ikke, fordi hennes nærvær er så svakt.

I sjangerfilmer er ofte de aller fleste hovedpersonene flate, men en vellykket sjangerfilm kompenserer for dette ved å gi hovedrollene en bakgrunn som vil gi resonans i den videre handlingen. Enten gjennom en årsak som gir en virkning og effekt, eller gjennom tilstrekkelig informasjon om hovedkarakterene slik at de blir interessante nok til at vi kan være opptatt av dem. I Blåtur mangler dette, og det er hovedgrunnen til at den ikke er særlig spennende eller skremmende, og denne mangelen gjør filmen opplevelsesmessig uinteressant.

Blåtur kan svakt minne om David Fincher [14]s The Game [15] (1997). Å sammenligne de to filmene er selvsagt dypt urettferdig, men det kan likevel illustrere mine hovedinnvendinger mot førstnevnte. Selv om rollefiguren Nicholas Van Orten i The Game, spilt av Michael Douglas [16], langt på vei er en flat karakter, som istedenfor å gjennomgå en indre utvikling blir herset med og utsatt for en ytre utvikling, får vi innledningsvis vite såpass om ham at han interesserer oss. Dermed vil vi være med på den blåturen han ufrivillig blir med på, iscenesatt av broren. Blåturen i Finchers film klarer også å engasjere gjennom å bruke historien om Van Orten til å si noe om et isolert rikmannsliv, maskulinitet, samt eksistensiell sårbarhet og utsatthet. Det er urettferdig å kreve det samme av Blåtur, men fraværet av informasjon gjør at det flate rollegalleriet blir for flatt. Dermed forløses heller ikke det potensialet som ligger i konseptet og historien.

"Blåtur" [17]

Blåtur har ett aspekt til felles med The Game. Begge er de til syvende og sist «poengfilmer». Avslutningen bærer på en siste stor overraskelse, som snur opp ned på våre forventninger. Mange følte seg i sin tid snytt av The Game, og dens avslutningspoeng(er), og flere vil nok føle seg snytt av Blåtur. Det er alltid problematisk om man endrer grunnreglene i en fortelling for mange ganger underveis eller mot slutten. Det blir som om man forteller hvordan et trylletriks virkelig blir utført. All magi kan raskt forsvinne. At Blåtur er en slags filmatisk tryllekunstoppvisning er tydelig i begynnelsen og slutten av filmen, der en av filmens mystiske figurer, en truende mann med «bowlingkulehode», tryller.

Dette peker også på et annet distanserende element i filmen. Blåtur er for selvbevisst og ironisk som sjangerfilm til at vi virkelig kan suges inn i handlingen. Filmen refererer stadig til andre filmer eller tv-serier, som skal fungere som antydninger om det som kan komme. Da Silje og Kaspar ankommer øya der mesteparten av handlingen vil utspille seg, er det først med en kommentar om David Lynch [18]s serie Twin Peaks [19], og deretter følger hurtig en referanse til Stanley Kubrick [20]s The Shining [21] (1980). «Er det ondskapens hotell du har tatt meg med til?» spør Kaspar, og Silje svarer: «Kanskje det!». På samme måte som med rollefigurene blir handlingen et postulat. Den vokser ikke fram gjennom en vev av små drypp av handlinger og informasjon om sted og karakterer, men forblir en stor påstand.

Det er lenge siden indie-skrekk på lavbudsjett kunne være så nytt her til lands at svakheter i manus og skuespill kunne overses. Det er 13 år siden 2000, da en gjeng fra Bergen lagde skrekkfilmen 22 [22]. Pål Aam og Eystein Hanssens film er nok ikke så profesjonell som Blåtur, men dens røffhet og intensitet gjør det til en bedre sjangerlek. Blåtur mangler umiddelbarhet, råhet og skarpe kanter. Den er for ironisk og avstandsbetraktende til å gripe eller skape uro.

Stemningsmaleri

Selv om Blåtur er uvanlig produksjonsmessig sett, er den på mange måter en typisk norsk spillefilm anno 2013. Den er en film som legger større vekt på stemninger enn på karakterer og handling, og den flørter med velkjente sjangerelementer og ironiske metareferanser for å skape sine stemninger. Dette bidrar til tider til dens flate uttrykk, som snarere skyver tilskueren fra seg enn å trekke tilskueren til seg.

Blåtur er en ganske langsom film i rytme og puls, og dette bidrar også til å skape avstand. Regissør og klipper kunne med hell ha skapt større variasjoner i rytme, og generelt hadde en litt hurtigere klipperytme skapt mer intensitet. Selv om det er en kompetent film på mange måter, er den litt for firkantet og uspennende i sitt kameraarbeid og bruk av andre fortellerelementer til at den virkelig kan engasjere.

"Blåtur" [23]

Det kan synes som om det viktigste grepet i Blåtur for å skape uhyggelig stemning er gjennom bruken av skummel musikk. Dette grepet benyttes imidlertid litt for ofte, og litt for mye, til at det skaper skrekk og gru. Som tilskuer føler man seg ofte som en av Pavlovs hunder, som skal begynne å sikle straks den skumle musikken setter i gang på lydsporet. Vi tilskuere har rett og slett mye mindre automatiske reflekser i møte med en filmfortelling, og musikk som stemningsskapende effekt er det enkleste, men også mest kompliserte virkemiddelet i film. Med større nennsomhet her kunne ytterligere spenning ha blitt skapt.

For helt ueffen er heller ikke stemningene og musikkbruken. Det etableres i Blåtur en effektiv kontrast mellom et hverdagslandskap, og trusselen fra noe unormalt og ekstraordinært. Selv de som ikke tror på ånder, paranormale energier eller slikt, kan føle uhyggen ved den rene ondskap. Å legge turen til et nedlagt asyl er en liten genistrek som dessverre blir skuslet litt bort. Filmen klarer til en viss grad å skape uhygge, inntil spenningen raskt flates ut mot slutten. At Kaspars bestefar var psykiater som arbeidet på asylet, med ansvar for lobotomi, og kanskje var involvert i en kvinnelig pasients graviditet og forsvinningsnummer, skaper en dirrende bakgrunn for en stund, men følges ikke godt nok opp. Det er ikke noe galt med ideene bak denne filmen, og mye er godt gjort, men Blåtur blir ikke god nok som sjangerøvelse eller spennende nok som filmfortelling.

Lang kortfilm

Blåtur er en kort langfilm, men framfor alt føles den som en lang kortfilm. I kortfilmformatet kan man på en annen måte enn i en spillefilm arbeide med flatere karakterer, fordi man ikke har mye tid til rådighet. Et sluttpoeng vil dermed heller ikke føles like skuffende, fordi man ikke har sittet og sett på filmen i like mange minutter. I en kortfilm vil også stemninger ha en annen og mer framtredende funksjon, og man kan arbeide med et lekent stemningsmaleri uten å gå veien om karakterutvikling i samme grad som i en langfilm.

Derfor er dette en film som utvilsomt ville vært bedre i nedkortet utgave. Som en halvtimelang novellefilm ville den sikkert ha blitt mye bedre, og handlingens logikk ligger nærmere kortfilmformatet. Dette kan høres brutalt og nedlatende ut, men selv om det i dag er mulig å lage en spillefilm billigere enn noen gang tidligere i norsk filmhistorie, betyr ikke dette at spillefilm på død og liv bør være alles mål. Novellefilmen er en uutnyttet form i dag, og burde brukes mer.

Blåtur er altså en lovende filmøvelse, men den er også et eksempel på hvor vanskelig det er å lage riktig god film. Regissør Ivar Aase, manusforfatter Bjørn Sortland og alle deres medarbeidere forsøker å skape skummel spenning, og kombinerer elementer fra thriller- og skrekksjangeren. De tar oss med på en blåtur med noen overraskelser, men vi når ikke helt fram.

Blåtur - kinoplakat [24]


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2013/05/analysen-blatur-2013/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Runar Jarle Wiik: http://www.nfi.no/english/norwegianfilms/search/Person?key=30676

[2] Bikinisesongen: http://www.imdb.com/title/tt0179106/

[3] Ivar Aase: http://montages.no/filmfolk/ivar-aase

[4] Blåtur: http://montages.no/film/blatur/

[5] en skuffelse: http://www.sunnhordland.no/article/20130419/KULTUR/130419788

[6] Bjørn Sortland: http://snl.no/Bj%C3%B8rn_Sortland

[7] Sunnhordland: http://www.sunnhordland.no/article/20130415/KULTUR/130419879

[8] Julie Rusti: http://montages.no/filmfolk/julie-rusti

[9] Dan Skjæveland: http://montages.no/filmfolk/dan-skjaeveland

[10] Image: http://montages.no/2013/05/analysen-blatur-2013/blatur2/

[11] Berte Rommetveit: http://montages.no/filmfolk/berte-rommetveit

[12] Vegar Hoel: http://montages.no/filmfolk/vegar-hoel

[13] Image: http://montages.no/2013/05/analysen-blatur-2013/blatur3/

[14] David Fincher: http://montages.no/filmfolk/David%20Fincher/

[15] The Game: http://www.imdb.com/title/tt0119174/

[16] Michael Douglas: http://montages.no/filmfolk/Michael%20Douglas/

[17] Image: http://montages.no/2013/05/analysen-blatur-2013/blatur-4/

[18] David Lynch: http://montages.no/filmfolk/David%20Lynch/

[19] Twin Peaks: http://www.imdb.com/title/tt0098936/

[20] Stanley Kubrick: http://montages.no/filmfolk/Stanley%20Kubrick/

[21] The Shining: http://montages.no/film/ondskapens-hotell/

[22] 22: http://www.imdb.com/title/tt0312306/

[23] Image: http://montages.no/2013/05/analysen-blatur-2013/blatur-1/

[24] Image: http://montages.no/files/2013/05/kpjpsgx14.jpg

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.