Kosmorama 2013: Hong Kong-filmskaper Johnnie To er en produktiv mann, som gjerne lager to eller flere filmer i året. Blant titlene han har bak seg finner vi Election, Exiled, Running Out of Time og Fulltime Killer – filmer som har gjort To anerkjent, men fortsatt litt perifer som auteur å regne.

Til tross for hans høye tempo og at hans siste film ikke er den første som har blitt vist på Kosmorama, ble Drug War mitt jomfrumøte med To. Det blir definitivt ikke det siste, for dette er en film som imponerer – Drug War er en skitten og renskåren politi-thriller som bringer tankene til 1980- og 1990-talls Hong Kong-action.

Å sammenlikne To med John Woo blir på en måte for åpenbart og enkelt, særlig siden jeg som nevnt ikke har sett noe av To tidligere. Samtidig blir det nesten uunngåelig, all den tid de beveger seg i et nokså likt sjangerunivers, og ved å sammenlikne Drug War med noen av Woos filmer trer det også frem noen betydelige forskjeller. I Drug War er det melodramatiske silkesløret man ofte finner over Woos brutal-bedårende voldsballettstykker ikke til stede. Men som i for eksempel The Killer finner vi også i Tos film en hovedperson-duo bestående av to i utgangspunktet ulike menn, som blir nødt til å danne et vennskap, bundet av ære.

Drug War er enda mer skittenrealistisk i uttrykket enn hos Woo, der de ofte svært koreograferte og informasjonsmettede bildene først og fremst fremstår som tilfeldige, på en god og bevisst måte, og som virkelighetsnære. Drug War er absolutt en stilisert sjangerfilm, med ganske ukomplisert handling og lite karakterutvikling, men den skyter fremover i en fart og med en flyt i bildene som gjør at jeg opplever den som veldig på «bakkenivå».

I sentrum for fortellingen står politimannen Zhang Lei (Honglei Sun), som må samarbeide med Timmy Choi (Louis Koo), en mann med mye makt i et kynisk narkokartell. Etter en ulykke på en dop-fabrikk er Timmy på flukt i en bil, men blir fakket av politiet og tvunget til å samarbeide for å ta knekken på narko-ringen. Zhang og andre i politiet – deriblant den pene, men beinharde Yang Xiaobei (Crystal Huang) – går undercover som Timmys bekjente for å skaffe informasjon fra høyt, kriminelt hold. Det er mye spaning, forfølgelse i bil og avlytting i denne filmen, som bidrar til å opprettholde spenningen i de hastige, men aldri likegyldige bildene.

Drug War er best når dialogen er på et minimum, som i scenene der Zhang gir en kort beskjed og får korte svar à la «yes sir» tilbake. Det finnes en del merksnodig komikk her, særlig gjennom dophandleren HaHa (Hao Ping), som er en hissig mafia-klisjé snudd på hodet med sitt eviggode humør. Gjøglingen fungerer, men det er først og fremst de spennende og action-mettede sekvensene som driver Drug War fremover. Shoot-out-en mot slutten kunne gjerne fortsatt enda lenger, selv om den varer og rekker i utgangspunktet.

Med sitt nesten totale fravær av musikk og sin vedvarende intensitet, minner sekvensen om den berømte delen i Heat med skuddvekslingen ute i gatene, og setter et kompromissløst punktum, eller snarere utropstegn, for filmen.