For første gang i Norge ble det arrangert et weekend-langt seminar om filmmusikk under årets utgave av Kosmorama, i tillegg til konsert og prisutdeling i regi av den norske komponistforeningen NOPA og den nordiske søsterorganisasjonen NFNC. Ikke alt på seminaret var av like stor relevans og interesse, men foretaket og arbeidet som ligger bak burde varme de fleste filmmusikk-hjerter her til lands.
Trofaste lesere av Montages har kanskje fått med seg undertegnedes dekning av ulike filmmusikk-arrangementer i utlandet, både i Europa og i USA. Mange av disse har vært svært velsmurte med stor appell langt ut over bransjen. I Krakow samlet man eksempelvis 15 000 mennesker i fjor til filmmusikk-konsert tre kvelder på rad i en fungerende stålfabrikk. I Ghent er det røde løpere, store Hollywood-komponister og en fullsatt sykkelvelodrom hvert år. Det blir urettferdig å sammenlikne dette jomfruarrangementet for bransjen med slike internasjonale storheter, men det fører naturligvis til at man automatisk setter listen ganske høyt.
I det følgende skal vi forsøke å ta dere gjennom disse tre dagene på NOVA kino i Trondheim så konstruktivt som mulig – både de gode og de ikke fullt så gode delene – og forhåpentligvis vil det være av interesse ikke bare for bransjefolk, men også for filminteresserte som verdsetter bevisstgjøringsprosesser i kulturlivet, særlig i det som fremdeles må anses som en av verdens mest undervurderte kunstformer. Det kan jeg aldri få sagt mange nok ganger.
Dag 1: Filmmusikk-symposium
Dette symposiet var åpent for alle med en viss tilknytning til bransjen, det være seg studenter, komponister, journalister eller andre filmarbeidere. Salen var ikke mer enn halvfull, så kanskje kunne man gått ut enda bredere denne ene dagen? Norge skriker som sagt etter bevisstgjøring rundt feltet, ikke bare innad i bransjen, men også blant film- og musikkinteresserte generelt. Nivået var ikke høyere og terminologien ikke mer avansert enn at mange kunne hatt utbytte av det.
Først ut var regissør Rune Denstad Langlo og komponist Ola Kvernberg i en samtale om deres samarbeid, både på Nord (2009) og årets Jag etter vind. Det skulle vise seg at dette ble et av de mest fruktbare elementene i hele seminaret. Kvernberg viste både skisser og ferdige klipp for ulike scener, med en diskusjon om hvorfor man endte opp på akkurat de valgene og fjernet seg fra andre. Med en sal bestående av filmkomponister sier det seg selv at det tekniske aspektet ved produksjonen kanskje ikke er ny informasjon, men siden alle arbeider med sine regissører på forskjellige måter, åpner det rom for både tips, inspirasjon og innsikt.
Professorene Peter Larsen og Olav Anton Thommessen fremførte deretter hvert sitt foredrag om ulike linjer i den sen-romantiske, symfoniske filmmusikktradisjonen. Dette ligger svært nær min egen kompetanse og erfaring, så det var ikke så mye nytt for meg, personlig. Men med engasjement, formidlingsevne og gode klipp tror jeg mye av det fungerte som inspirasjon også for garvede komponister. Dette var forøvrig Thommessens siste foredrag før han trer inn i pensjonisttilværelsen. Han vil bli savnet.
Siste faglige innhold på symposiet var en paneldiskusjon om filmmusikkens ‘børs og katedral’, det vil si «myter og sannheter om økonomi, opphavsrett, kontrakter m.m. i forskjellige territorier» (i følge programmet). I panelet satt komponistene Bernard Grimaldi, Loek Dikker, Richard Bellis, filmprodusent Sveinung Golimo og direktør i Nordisk Copyright Bureau Karsten Dyhrberg Nielsen. Diskusjonen ble moderert av Tore Leifer fra Danmarks Radio. Selv om temaet kanskje ikke høres veldig sexy ut på papiret, lå potensialet helt tydelig der om det bare hadde vært spisset nok. Problemet var at det altfor ofte svevde ut i andre, marginalt relevante temaer. Kanskje burde panelet vært noe mindre og den tematiske tråden spisset enda litt til for å få maksimalt ut av noe som har stor relevans for komponistene.
Dagen ble avsluttet med mottakelse og presentasjon av kandidatene til den nordiske HARPA-prisen (mer om det i del 2) og stumfilmkonsert med Ugress aka Gisle Martens Meyers for den sovjetiske science fiction-filmen Aelita – Queen of Mars (1924).
Dag 2: Master Class I
Mesterklassene er i utgangspunktet lukkede arrangementer for komponister, men selv her var det momenter med bredere nedslagskraft. Særlig burde flere regissører kjent sin besøkelsestid og blitt bedre kjent med sitt kollaborative håndverk. Kunne man solgt inn arrangementet for dem også?
Den amerikanske komponisten og foredragsholderen Richard Bellis, kanskje mest kjent for sitt partitur til Stephen King’s It (1990), presenterte foredraget «Film Music is NOT an App!». De fleste av komponistene jeg snakket med anså dette som et av seminarets store høydepunkter. Ikke bare på grunn av den tematiske relevansen, men også på grunn av amerikanerens rolige, ryddige og klare fremtoning. Foredraget ble supplert med en videopresentasjon av Bellis’ metodikk, pedagogisk og elegant som bare amerikanerne kan det.
Etter pausen ble det satt av 3 ½ time til den nederlandske komponistveteranen Loek Dikker og hans personlige innfallsvinkel til mediet. Dikker har gjort mye interessant filmmusikk, for eksempel Paul Verhoevens De Vierde Man (1983), men noen stor retoriker er han ikke – spesielt ikke i kjølvannet av verbalisten Bellis. Selv om klippene fra hans egen filmografi inneholdt fascinerende elementer, ble det ikke tilbudt særlig grad av kontektualisering. Når man heller ikke har noe organisert manus å forholde seg til, kan 3 ½ time dermed bli ganske krevende for hvem som helst. Her hadde det sannsynligvis holdt med et tight, 45 minutters foredrag.
Dag 3: Master Class II
Den engelske filmkomponisten og foreleseren Annabelle Pangborn introduserte tredje dag med foredraget «Film music and dramatic structure». Filmklippene var hovedsakelig hentet fra en kunstfilmtradisjon (både av andre og henne selv), et friskt pust blant mer konvensjonelle og tradisjonelle fortelleformer. Hovedproblemet var at hun adresserte publikum som vordende studenter uten særlig erfaring. Det blir jo litt spesielt når komponistveteraner som Ragnar Bjerkreim, Geir Bøhren, Bent Åserud, Olav Anton Thommessen og Gaute Storaas sitter i salen. Hun hadde også en tendens til å trekke ut momenter uten å helt komme til det gode poenget. Dermed ble det mye tautologier å forholde seg til i løpet av 3 timer, en slags ukonsummert følelse av forventning.
Etter pausen var turen kommet til den franske komponisten og formannen for HARPA-juryen Bernard Grimaldi med hans arbeide på en ny, fransk serie om Odysseus. Det er som alltid informativt å bivåne en mer hands-on, praktisk innfallsvinkel til filmmusikk-komposisjon. Spørsmålet er bare om TV-serien og musikken var interessant nok som analyseobjekt til å tilføre ny kunnskap til forsamlingen, spesielt når det nok en gang strekkes over halvannen time uten pause. Jeg er ikke helt sikker på det. Da var kanskje Kvernberg og Langlos lignende sesjon på første dag mer fruktbar. Det jeg egentlig tok med meg var nok en materialisering av innflytelsen til Hans Zimmers Gladiator (2000).
Noen tips til neste arrangement
Inspirert av erfaringene fra utlandet har jeg selv hatt ambisjoner om å starte en filmmusikk-festival i Norge. Jeg har derfor gjort meg opp noen tanker om hva som eventuelt ville fungert og ikke fungert i en slik sammenheng. Hvis det er planer om å gjenta denne bedriften ved en senere anledning (som jeg virkelig håper), har jeg både lyst og behov for å komme med noen tips og anbefalinger:
Er Kosmorama riktig samarbeidspartner?
Ikke et vondt ord om Kosmorama som filmfestival, men er det riktig plattform for en slik event – både geografisk og publikumsmessig? Mange norske komponister sitter stuck i Oslo, i likhet med regissørene. Kan man knytte det til noe i hovedstaden? Inngå et samarbeid med Oslo-filharmonien (som har gjort filmmusikk-konserter før), spesielt hvis en anerkjent komponist kommer?
Få en stor, internasjonal filmkomponist til å komme
Trekkplaster er viktig, spesielt hvis det skal nå ut til andre enn bare filmkomponister. Jeg tror også de nordiske komponistene ville hatt enormt utbytte av å kryssforhøre en virkelig profil i bransjen. Man kan selvsagt ikke regne med å få en John Williams, Ennio Morricone, Hans Zimmer, James Horner eller Danny Elfman, men kanskje en Elliot Goldenthal, George Fenton, John Powell, David Arnold eller Patrick Doyle. La dem ha en masterclass og trekke publikum til konserten, kanskje til og med dirigere selv. Lokk dem med den verdenskjente Oslo-filharmonien. Hvis det ikke eksisterer et tilstrekkelig internasjonalt nettverk for å hente inn en slik person, finnes det dem som har det. Jeg sitter selv på et som jeg gjerne kan dele.
Kutt ned på seminartiden per person
3-4 timer per «mester», uansett hvor stor vedkommende måtte være, er altfor mye. Da krever det i hvert fall svært god pedagogikk (som overnevnte Bellis). Fyll heller den resterende tiden med mindre innlegg og foredrag, gjerne om mer spissede temaer. Her trenger ikke navnet være så stort så lenge kompetansen og kunnskapen er det.
Spiss temaene og tilpass målgruppen
Generelle temaer om dramatisk struktur og personlige innfallsvinkler er vel og bra, men går det an å formulere noen temaer som kan fenge dagens norske filmkomponister? Hva med for eksempel et foredrag om nyere stiltendenser i Hollywoods filmmusikk? Hva med et foredrag om en enkelt komponist som noen har forsket på? Hva med et spesifikt foredrag om diegese-dikotomien? Hva med innflytelsen av elektronisk musikk og elektroniske elementer i dagens filmmusikk? Det er i det hele tatt en endeløs brønn av temaer å hente fra. Husk også å gjøre foredragsholderne oppmerksom på målgruppen og hvilken kompetanse de allerede sitter på. Still noen krav. Og ikke minst – legg opp til mer interaksjon med salen. Dette er også et faglig forum som baserer seg på erfaringsutvekslinger.
Få regissører og filmmusikk-fans til å komme
Kompetanseheving i filmmusikk er ikke bare forbeholdt komponistene, men vel så mye regissørene. Hva kan man gjøre for å selge inn arrangementet til dem? Få dem til å delta i selve opplegget, slik Rune Denstad Langlo gjorde her? I de internasjonale arrangementene har også filmmusikk-fans en betydelig plass i både seminarer og konserter. Ofte kan de tilby helt unike spørsmål og innfallsvinkler som mer praktisk-orienterte komponister og bransjefolk ikke tenker så mye over. Vi må ikke bli redde for å sette døren på gløtt.
Dette er bare noen få innspill på momenter det er verdt å tenke over til planleggingen av neste runde. I det store og det hele vil jeg si at arrangementet var vellykket, spesielt fordi man også hadde anledning til å sosialisere med kolleger og dele erfaringer utenfor de rent faglige rammene. Logistikken virket utmerket hele veien, og det er tydelig at det har ligget år med planlegging bak prosjektet. Som Bent Åserud fortalte meg siste kveld: selv HARPA-logoen måtte designes fra scratch, en av mange detaljer som ikke ligger umiddelbart i overflaten for deltakerne. Filmmusikk-hjertet mitt banker ikke noe mindre etter at man nå har fått på plass et slikt arrangement i hjemlandet, noe jeg har etterlyst i mange år. Det er et faktum som utvilsomt veier mye tyngre enn eventuelle småjusteringer i programmet underveis.
Følg med i neste del da vi dekker filmmusikk-konserten med Trondheim Symfoniorkester og utdelingen av årets HARPA-pris til beste nordiske filmkomponist i 2012.