Fear and Desire (1953) må vel regnes som en av de mest berømte filmene ingen har sett. Den har nærmest vokst seg til å bli en notorisk klassiker – og dét uten å få muligheten til å møte sitt publikum.

Stanley Kubricks karriere var alltid preget av mystikk, og på tross av utallige bokutgivelser og granskende dokumentarer, er det fortsatt vanskelig å vite hva mesterregissøren tenkte om sine egne filmer. I motsetning til Alfred Hitchcock og Ingmar Bergman var han vond å få i tale, og helt siden syttitallet nektet han stort sett å gi intervjuer. (Jeg vil på det sterkeste anbefale Michael Ciments samtaler med regissøren – om A Clockwork Orange, Barry Lyndon og The Shining – som er tilgjengelige på nett.)

Beslutningen kan høres strategisk ut, men de som kjente Kubrick bedyrer at dette handlet om hans sjenerte, eremittiske vesen. Bak den store Kunstneren og de kontroversielle filmene, skjulte det seg en familiekjær mann som vernet om privatlivet på sitt store gods i Hertfordshire. (Jeg kan tipse om Frederic Raphaels bok Eyes Wide Open for alle som ønsker en levende beskrivelse av hjemmet).

Få filmografier er like konsistent gode som Kubricks; bare Killer’s Kiss og Spartacus, som han ble hyret inn til å regissere etter at Anthony Mann fikk sparken, vakler litt for undertegnede. Men hans første forsøk på levende bilder i langformat har altså vært umulig å se, fordi Kubrick selv ettertrykkelig ønsket å fjerne filmen fra jordens overflate. I en årrekke forsøkte han visstnok å kapre alle kopier selv, for å forhindre videre distribusjon. Riktignok har Fear and Desire blitt vist ved spesielle anledninger, men med Eureka! Entertainments Blu-ray-utgivelse, – og cinematekenes visninger – ser filmen endelig dagens lys for cineaster flest, flankert av kortfilmene Flying Padre (1951), Day of the Fight (1951) og The Seafarers (1953).

Dommens dag står for døren. Kan filmen virkelig være så inkompetent at den tilsmusser Kubricks tilnærmet plettfrie rulleblad? Det hadde i alle tilfeller vært urimelig, ja nær sagt umulig. Det betyr imidlertid ikke at Fear and Desire er en vellykket film. Det er viktig å huske på at Kubrick begynte karrieren som fotograf for Look Magazine, og for de av oss som har var så heldige å besøke Kubrick-utstillingen i Venezia for et par år tilbake, med arbeider fra denne perioden, er det enkelt å forestille seg at denne virksomheten kunne blomstret til noe virkelig stort. Men heldigvis valgte Kubrick, som jo var enormt trukket mot fotokunstens tekniske dimensjon, filmens muligheter til å uttrykke verden rundt seg. Men ikke uten startvansker.

Fear and Desires kardinalsynd er dens manglende evne til å «montere» bilder, slik at de løftes og blir effektive sammen. Det later til at Kubrick har lest seg opp på Eisensteins montasjeteorier, uten erfaringen som må til for å sette dem ut i fruktbar praksis. I en særlig pinlig scene, der hovedkarakterene tar livet av en gruppe soldater, klippes det mellom teatrale knivhugg og de avdødes hender, som knuger rundt brødskalker. Suppeskåler veltes, igjen og igjen. Føde og død.

Et frempek på senere verker er en distansert fortellerstemme, som introduserer oss for den mystiske settingen. Verden er i krig, men ingen bestemt krig. I all hovedsakelighet er tilstanden fremstilt som et fenomen, à la Full Metal Jacket. På den andre siden preges skildringen av en slags medlidende humanisme, ikke ulikt den Paths of Glory fremstiller med bevegende oppriktighet bare fire år senere. Her flytter Kubrick rollefigurene rundt som en sjakkspiller (pun intended), men uten dramaturgisk retningssans. De forsøksvis emosjonelle scenene fremstår uhyre distanserte, mye takket være at Kubrick ble nødt til å dubbe dialogen i sin helhet i studio. Dette universet er stillbilder i tvungen bevegelse, lik en gruppe stivbeinte som ikke vil opp til dans på gulvet. Riktignok er de vakre hver for seg. Kubricks enestående evne til å skape uttrykksfulle komposisjoner er til stede, og kameraet flyter grasiøst rundt – tydelig inspirert av idolet Max Ophüls. Men fortellingen er fullstendig underordnet den filmspråklige øvelsen, som forblir mekanisk.

Fear and Desire er et sympatisk prosjekt, for Kubrick hentet midlene til å gjennomføre produksjonen fra venner og kjente, og dette i en tid da indiefilm og crowdfunding fortsatt var et fremmedord. Og for entusiaster er dette uansett en etterlengtet kilde til å oppnå en enda bredere forståelse av Kubricks kunstnerskap. I så måte er nok det aller mest interessante hvor raskt regissøren utviklet seg til å bli en forrykende forteller: The Killing, en av historiens beste heist-filmer, hadde premiere skarve tre år etterpå.

Denne korte artikkelen kan ikke yte Kubrick rettferdighet, og er bare ment som et apropos om at Fear and Desire endelig er tilgjengelig. Jeg oppfordrer virkelig enhver cineast til å anskaffe utgivelsen eller se Kubricks debut på stort lerret, på tross av at det er vanskelig å anbefale selve filmen som noe annet enn en kuriositet. Restaureringen er praktfull, og jeg er dessuten åpen for at Fear and Desire vokser etter flere gjennomsyn og viser nye sider av seg selv.

Noen filmskapere går hardt ut og debuterer med sin beste film (Sam Mendes, Frank Darabont), men de største modnes gjerne over tid. Tenk bare på godeste Bergman og hans premature Kris. Det er litt flott, er det ikke? At Kubrick også var et menneske. En som prøvde. Men fortsatt mest en Gud, selvfølgelig.