Enkelt og fornøyelig portrett i Hitchcock

Kinoaktuelle Hitchcock, fiksjonsfilmdebuten til Sacha Gervasi, er et portrett av selveste mesterregissør Alfred Hitchcock og den trøblete innspillingen av Psycho (1960). Gervasi forsøker ikke å etterligne Hitchcocks filmatiske stil, men fanger den britiske regissørens herlig morbide, tørre humor og satser tungt på sjarm og vidd.

You may call me Hitch. Hold the Cock.

Først må det nevnes at undertegnede ikke er helt objektiv i denne sammenhengen, da Alfred Hitchcock kan sies å være opphavet til min interesse for film. Tidlig i tenårene kom jeg tilfeldigvis over Psycho og Fuglene (1963) på TV, og det var Hitchcock som gjorde at jeg først ble bevisst på regigrep og auteurskap i film. Viktigheten av klipping, lyssetting, kameraføring og ikke minst spenningsoppbygging ble mye tydeligere etter at jeg fikk kjennskap til ‘Hitch’. I tillegg hadde briten teft for gode historier og smarte plottløsninger, for øvrig elementer som også gjør at Gervasis film lykkes.

Britiske Sacha Gervasi, som altså står for regien her, er best kjent for dokumentaren Anvil! The Story of Anvil (2008) som ble veldig godt mottatt av både publikum og kritikere da den ble lansert. Filmen med den Spinal Tap-aktige historien – om et fremadstormende metalband fra 80-tallet som gikk på tidenes smell og endte opp med å spille på skitne barer – ble publikumsfavoritt på Sundance-festivalen og gjorde at Hollywood fikk bedre øye på Gervasi.

«Hitchcock»

Og som tilnærmet nybegynner har nok ikke Gervasi hatt et enkelt utgangspunkt med denne filmen. Å lage et troverdig filmportrett av en så mytologisk skikkelse som Hitchcock, som samtidig skal fenge et bredt publikum og fungere som filmfortelling, er en vanskelig utfordring. For Alfred Hitchcock må sies å ha levd et relativt rolig liv der han pendlet mellom sitt hjem i Bel Air og filmstudioet. Han var aldri involvert i skandaler og han var heller ingen villstyring når det kom til alkohol eller hardere stoffer (selv om det i filmen hintes til at han hadde et alkoholproblem).

Med et nærmest platonisk forhold til sin kone var Hitchcock som regel mest oppslukt av det som var hans neste filmprosjekt. Likevel hadde den britiske «master of suspense» flere spennende sider – blant annet hans morbiditet (‘Hitch’ elsket å sjokkere sine venner og utføre practical jokes som var på kanten av det sosialt akseptable), hans mange traumer (politi, fugler, autoritære morsfigurer) og ikke minst hans store behov for å bli elsket av både publikum og kritikere. Han skapte en karismatisk og kanskje også enigmatisk persona som fortsatt ser ut til å vekke interesse.

Hitchcock klarer heldigvis å gjenskape og bevare hovedpersonens fantastiske utstråling og egenartede humor. Filmens handling beretter om produksjonen av den berømte Psycho, som Hitchcock måtte finansiere fra egen lomme etter at hans produsenter ikke bifalt filmens kontroversielle innhold. Psychos underliggende elementer av transvestittisme, incest og nekrofili var uvanlig kost på den tiden, i hvert fall fra stjerneregissører.

Hitchcock lever seg inn i Ed Geins historie.
Hitchcock lever seg inn i Ed Geins historie.

Gervasi velger å trekke inn morderen som Psycho var delvis basert på, den beryktede Ed Gein som på 1950-tallet ble kjent for å ha drept to kvinner og for å grave opp lik for å samle på kroppsdeler. Inkludert liket av sin mor. For å skape en dramatisk effekt, spiller denne filmen på at Hitchcock kjente seg igjen i og nesten inkorporerte Gein i sin egen psyke – noe som virker svært usannsynlig at den ekte Hitchcock ville gjort. Likevel lykkes dette grepet i å få frem noen av de nevnte kompleksene som Hitchcock utvilsomt bar på.

Gein hadde et problematisk forhold til sin mor, var homoseksuell (noe mange mener Hitchcock faktisk var) og hadde et stort behov av å bli elsket. Vi blir dermed vist Geins historie glimtvis gjennom hele filmen, med Hitchcock som fantaserer seg inn i hans makabre verden. Mange vil kanskje innvende og si at Hitchcocks interesse i Psycho var rent filmatisk, men innslagene med Gein bidrar utvilsomt til å gi filmen en dramatisk nerve samtidig som de belyser de faktiske hendelsene filmen er basert på.

Vissheten av at dette var et filmprosjekt som måtte lykkes, dirrer hele tiden i bakgrunnen og er grobunnen for Hitchcocks stadige frustrasjoner i filmen. Hitchcock måtte ta den drastiske avgjørelsen om å pantsette huset sitt for å kunne produsere det som skulle bli hans kanskje aller mest kjente film. Han var seksti år (nesten like gammel som filmmediet selv), og mange spekulerte i om hans glansperiode var over. Hitchcock hadde derfor et stort behov for å fornye seg og sjokkere ved å gjøre et vågalt prosjekt. I tillegg var han besatt av å få tilstrekkelig anerkjennelse for den filmskaperen han mente han selv var: «Why do the critics want new thriller directors, when the original is still alive?». 

«Hitchcock»

Hitchcock er heldigvis svært nøyaktig basert på Hitchcocks virkelige liv, med et manus adaptert fra boken Alfred Hitchcock and the making of Psycho av Stephen Rebello. Både ‘Hitch’ sin konstante kamp med den amerikanske sensuren («It’s the one thing I hate more than going to the dentist», som han sier i filmen), hans spesielle omgang med skuespillerne (han var veldig eiesyk overfor sine kvinnelige hovedrolleinnehavere) og hans kones forhold til filmskribenten Whitfield Cook er hendelser som har blitt veldokumentert i ettertid, men som stort sett er kjent fra tidligere for de som har lest bøkene om ham. Spesielt den snerpete amerikanske filmsensurens rolle blir lagt vekt på i Gervasis film. Bare det å vise et toalett, noe som aldri før hadde blitt gjort i Hollywood, måtte han kjempe hardt for å beholde i filmen. For ikke å snakke om Janet Leighs nakne kropp i dusjen og den påfølgende knivstikkingen. Som alltid måtte Hitchcock være slu for å ”lure” sensuren og for å tøye strikken enda lengre enn tidligere: «She’s not nude, she’s wearing a shower-cap!»

Alma Reville (Hitchcocks kone) sine utenomekteskapelige forhold blir også viet en del oppmerksomhet, noe som har ført til at enkelte klager på at filmen blir for «såpeaktig». Vel, ikke for meg. Hitchcocks filmer inneholdt som regel romanser og var innerst inne melodramaer av ulike slag. Derfor virker det ikke malplassert at denne filmen inneholder både romanse (Almas forhold) og drap (Ed Gein), selv om den gir seg ut for å handle kun om den store Alfred Hitchcock og produksjonen av hans makabre mesterverk. Den skifter med andre ord mellom forskjellige fortellermoduser, noe som gjør filmen dynamisk og samtidig implisitt vektlegger ulike sider av Hitchcocks filmografi.

Alma blir i tillegg fremstilt som en viktig brikke i Hitchcocks kunstneriske virke, som manusforfatter og redigerer, noe hun i virkeligheten også var. Hun hadde jobbet med film lengre enn Hitchcock og var på begynnelsen av 1920-tallet sjefen hans på filmsettet. Gjennom ektemannens karriere er hun flere ganger kreditert som manusforfatter, men oftere har hun forblitt ukreditert. Det er fint å se at hun endelig får en slags oppreisning etter å ha blitt ettertrykkelig oversett i sin levetid. (Så får vi bare se igjennom fingrene med at filmen skal ha det til at Alma regisserte scenene som ble spilt inn mens Hitchcock var sengeliggende, når det i realiteten var assistentregissør Hilton Green som gjorde jobben.)

Scarlett Johansson i rollen som Janet Leigh og Jessica Biel spiller Vera Miles.
Scarlett Johansson i rollen som Janet Leigh og Jessica Biel som Vera Miles.

Det er gledelig at filmen er rollebesatt såpass bra som den er. Anthony Hopkins er kanskje den eneste som faktisk kunne portrettert ‘Hitch’ såpass bra (til tross for at tjukkasdrakten ikke alltid er like vellykket) og Helen Mirren er ennå bedre som Alma Reville. Hennes portrettering av den smarte, egenrådige og selvstendige «kvinnen-i-kulissene» er perfekt spilt. James D’Arcy er som snytt ut av den forknytte og beskjedne Anthony Perkins og Scarlett Johansson gjør en grei figur som Janet Leigh, men klarer ikke som Mirren å fange det sofistikerte og intelligente ved den ikoniske skuespillerinnen. Verre er det at den ikoniske filmkomponisten Bernard Herrmann bare blir viet noen sekunder i denne filmen, og attpåtil er han spilt såpass ugjenkjennelig at om det ikke hadde blitt adressert i filmen hadde jeg ikke visst hvem det var. Heller ikke den legendariske Saul Bass får noe anerkjennelse denne gangen.

Filmen rammes inn av at Hitchcock henvender seg til publikum slik han gjorde i sin TV-serie Hitchcock Presents, en fin vri som gir oss en sterk tilstedeværelse av den avdøde regissøren. Gervasi pøser ikke på med referanser til andre Hitchcock-filmer for å tekkes blodfansen, men når Alma og Whit kjører nedover motorveien med sjøen i bakgrunnen får jeg sterke fornemmelser av den undervurderte Suspicion (1941). Men her er likevel nok av godbiter for Hitchcock-fansen. I scenen da Psycho endelig har kinopremiere, står Hitchcock i gangen og gløtter inn døren til publikum mens han venter på at den berømte dusjscenen skal komme på skjermen. Når han så hører de skriker, utfører han ekstatiske dirigentbevegelser med hendene. Den selverklærte marionette-styreren har manipulert tilskuerne akkurat slik han intenderte.

Hitchcock er ganske konvensjonell som filmfortelling og teknisk sett lite imponerende. Den har ofte et litt for digitalt og glatt utseende (for eksempel Bates-huset ser uklart og falskt ut der det ruver i bakgrunnen), og kameraarbeidet (samt lyssettingen) er milevis unna Hitchcock-standard. Men filmen lykkes med det den setter seg fore; å gjenskape Hitchcock-personaen på en god måte, fortelle historien på lettfattelig vis, og å gi oss et blikk bak kulissene. Hadde filmen forsøkt å imitere Hitchcocks stil kunne dette endt i katastrofe for den urutinerte regissøren. I stedet har Gervasi satt seg et lavere mål som han klarer å innfri.

Hitchcock har blitt en sjarmerende film med et vittig manuskript og sterk fremdrift, som viser publikum anno 2013 hva som var så spesielt med denne legendariske filmskaperen. Og de har heldigvis husket på Hitchcocks kanskje viktigste prinsipp: Underhold publikum.