Spise sove dø… eller en reise inn i det usynlige

Anslaget i Spise sove dø er forvirrende. En underbitt, korpulent, ung skikkelse velter seg rundt på gulvet, i høylytt basketak med en mann. Det skrikes. Armer og bein går om hverandre. Hva er dette? Et overgrep? Et voldtektsforsøk?

Neida, det er bare Rașa (Nermina Lukac) som lekeslåss i et veddemål med arbeidskameratene på fabrikken. Hun reiser seg triumferende. Underbittet står enda mer fram når hun smiler bredt. Klærne i uorden. Bustete på håret. Hun bæljer gutturalt og støyende og ser vill ut. Det er Rașa – filmens uskjønne hovedperson. Så langt fra et kvinneideal det er mulig å komme på film. Stygg og feit, ville mange sagt. Virker lettere tilbakestående, ville kanskje andre hevdet.

Filmen, med originaltittelen Äta sova dö, er laget av den bosnisk-svenske debutanten Gabriela Pichler. Hun brukte fire og et halvt år på innspillingen, og forteller i intervjuer at filmen er en slags hevn. Fra sin egen barndom da hun ikke forstod hvorfor moren aldri håndhilste på noen, og faren alltid satte seg bakerst på foreldremøtene. Hun ville lage en film fra det miljøet hun både skammet seg over og om de menneskene hun elsker høyest.

Formmessig ligger hun nær en dirrende realisme, ikke så langt fra sin svenske regissørkollega Ruben Östlunds unike filmspråk og thrilleraktige undertoner. Her er det også likheter med de belgiske Dardenne-brødrenes usentimentale sosiale, tematiske univers og fokus. Det vekkes assosiasjoner til Andrea Arnold og Lynne Ramsays tidlige filmer – både i form, innhold og nærheten til hovedkarakteren, og hvordan filmfortellingen er skildret  konsekvent gjennom dennes synsvinkel. Med Spise sove dø plasserer Gabriela Pichler seg inn i den europeiske filmiske nyrealismen.

Spise sove dø mottok nylig hele fire Guldbagger, svenskenes svar på den norske Amanda-prisen – for beste film, regi, kvinnelige hovedrolle og manus. Hva er det som gjør filmen så gripende? Hva er det som oppleves nytt og annerledes, som gjør at du føler du har fått innsikt i miljøer du kjente lite til, etter å ha sett filmen? Hva er det som gjør at du går fra å føle sympati med rollefigurene til å forstå at dette er en film full av politikk, som intenderer å forandre samfunnet og oss tilskuere?

Klasse

Den siste tiden har det i gode borgerligkulturelle aviser vært skrevet mye om klasse – et uttrykk som ikke lenger er på moten – men kanskje er i ferd med å bli det. Et uttrykk som på mange måter falt ut av språket vårt for omlag femti år siden, da velferdsstaten fikk oss til å tro at med likhetsskolen og arbeiderpartipolitikk fikk alle mennesker i landet vårt det veldig bra. At en funksjonær og en industriarbeider i grunnen var likestilte, og hadde de samme verdier, både kulturelt og materielt.

Skraper man litt i det øverste sukkerlaget av oppfatningen om det solide sosialdemokratiet og dets muligheter til å gi like kår for alle, ser vi fort at det samfunnet var skremmende kortvarig. Allerede tidlig på 1970-tallet kom det en tynn strøm med gjestearbeidere til Norge, som etablerte seg under radaren til likhetssamfunnet. Det var nesten sånn at vi ikke så dem – vi lot dem liksom bare holde på – de var jo ikke norske, de skulle jo sikkert hjem igjen. Så kom perioden med arbeidsledighet, og da het det ikke gjestearbeidere mer. Da ble de ’fremmedarbeidere’, de tok jobbene våre, luktet annerledes enn oss og klumpet seg sammen på byens østkant – hvor mange til slutt også bygget sine egne gudshus. Senere kom det bredere strømmer med folk fra Europa som hadde både rett og vilje til å jobbe i Norge. De plukket gjerne frukt og bær for en lavere lønn enn det myndighetene mente et anstendig arbeidsmenneske skulle ha. De bodde gjerne på parkeringsplasser i bilene sine, eller takket ja til fruktbondens halvråtne uthus den sommeren de sleit og slavet for lønn under pari, fordi bonden mente at i landet der de kom fra, var dette penger nok. Men snakket noen om klasse da? Ikke så veldig.

Men i dag, hvor vi må forholde oss til at Europas fattigdomsbølge slår inn over landet vårt, hvor vi må tåle å se romfolk hutre over en tom tiggerkopp i både fem og ti kuldegrader, da begynner hver og en av oss å tenke i baner som kan minne om ’klasse’. På den ene siden kan klassebevisstheten vokse ut av at man går raskt forbi en rom, skutter seg litt og tenker glad og optimistisk «takk og pris for at jeg ikke er en rom». Er du av den empatiske sorten kan det hende du reflekterer mer slik: «tenk så tilfeldig alt er her i verden…  jeg kunne også vært født rom», før du hiver en krone i koppen og går videre. Og så har du de som faktisk ikke ser den fattige sigøyneren i det hele tatt, men som bare haster forbi med hodet fullt av avtaler, jobbmøter, og grublerier over hva slags rødvin man skal kjøpe hjem til helgemiddagen. Det er disse menneskene vi møter i filmen Spise sove dø. Ikke de som ikke ser, men de som er usynlige.

«Spise sove dø»

Den kroppsnære filmen

Det er noe helt eget med filmer som man merker er skildret av en regissør som kjenner miljøet og menneskene som finnes der, ut og inn. Det er måten lyset faller på Rașa og vennens tilsynelatende formålsløse sykling og konkrete væren i det gråbrune Skåne-landskapet, ispedd rustent jern og søppel som flyter i veikanten. Det er noe med følelsen i skildringen av de kalde hendene på sykkelstyret, på Rașas runde kropp som hun kun har et funksjonelt forhold til. Og Rașas mesterlige evner som grønnsaksarbeider på samlebåndet i fabrikken hun jobber. Der alle ved samlebåndet er som en eneste stor familie – der selve betydningen i livet er, for Rașa.

Livet hennes kretser rundt jobben, pappaen og arbeidskameratene. Og sånn er det og sånn skal det alltid være. Det skal være forutsigbart fra åtte til fire. Så går hun hjem til pappa, får mat, ser TV, tuller litt med en kamerat, legger seg. Sover. Men det er jo ikke sånn. Fabrikken må innskrenke, må si opp folk og vi følger med inn i den jordslukende angsten Rașa opplever da hun forstår at hun er en av de som mister jobben.

Hva blir igjen i et ungt liv som lever med denne smale synsvinkelen? Som syntes at alle er like bra, at alt fungerer så lenge man har en jobb. Det er ingen som spør deg på Nav om du kan måle opp 200 gram ruccolasalat med bare neven, presis på grammet. På Nav spør de om førerkort og om du har gode karakterer og om du har ambisjoner og om hva det er som er målet ditt. Nav gjenspeiler verdier i et samfunn Rașa ikke kjenner noe til, der mennesker snakker et underlig språk hun ikke forstår.

«Spise sove dø»

Regissør Pichler gir en mesterlig beskrivelse av hulheten i Nav-systemet, der vi følger Rașa i jobbsøkerkurs sammen med de andre oppsagte arbeidskameratene. Det er noe med ansiktene og måten disse eminente amatørskuespillerne forteller historier om sine nederlag som arbeidsledige på, som gjør at man faktisk forstår at dette er sanne historier – ekte gjenfortalt og gjenopplevd. I disse scenene blir filmens hovedbudskap krystallklart, politisk og rasende: Forestillingene om det likeverdige, klasseløse samfunnet, der alle har samme muligheter, rettigheter, ressurser, like god helse, lik sjanse til sykehusplass og lik sjanse til å leve lenge. Det er bare bull. Pisspreik. Det er ikke sant.

Og det er like lite sant i Sverige som i Norge. Vi har den samme usynlige arbeiderklassen her, som lever i stillhet under radaren, som bare vil at ting skal fungere greit, som bare vil ha jobben sin, være i fred, drikke øl med kameratene på fredagen, som kjenner varmen i fellesskapet rundt et samlebånd og som faktisk er veldig stolte av det. Som vaskegjengene på Kielferga og ”danskebåten”, eller de som kjører avisene i helgene fra klokka ett om natta til klokka fire om morgenen, til alle de som vasker opp på store hotellkjøkken, støvsuger digre kontorlandskap, de lavlønte, toalettskurende stuepikene på hotellkjeder, eid av milliardærer med koner som er mest opptatt av dyrs rettigheter. I Afrika.

Refleksjon, reaksjon, aksjon

Samfunnet vi lever i er ikke likeverdig, men i beste fall mangfoldig – en verdi som Rașa også opplever at fort forsvinner, når angsten eter sjelen fordi livsgrunnlaget rives vekk under deg, som et teppe på en dårlig fyllefest. Dypt rystes hun av den latente aggresjonen som kommer fra tidligere arbeidskamerater, som rakker ned på ”utlendingene” og de ”jævla muslimene” som kommer og tar gode svenskers jobber. Undrende ser Rașa på sine gamle arbeidskamerater og sier: «Du kan ikke si sånt – både pappa og jeg er jo muslimer». Reverse shot. Skammen brer seg i øynene på han som sa det, når han forstår hvor dypt han har såret henne.

I filmen viser også regissøren at det ikke finnes noen logikk som tilsier at det å være utsatt for rasisme og undertrykkelse hindrer en fra å eksponere lignende holdninger. Etter et nedverdigende legebesøk skummer den totalt arbeidsutslitte faren til Rașa av innestengt raseri. En stor, dyr bil med en svart sjåfør kommer til å sneie borti Rașa, som går ved siden av faren. Faren truer med neven og skriker etter sjåføren «faen ta deg, se deg for, ditt jævla sotrør»! Sjåføren sakker av og ber faren gjenta hva han sa. Rașa hysjer på faren og sier til sjåføren at de har hatt en tøff dag, samtidig som hun dør av skam og fortvilelse over sin egen far som kan si noe sånt.

«Spise sove dø»

Senere i filmen får Rașa en jobb som krever førerkort. Det har hun ikke, men hun klarer å kjøre bil. Etter å ha slitt lenge med å få en jobb, går hun lykkelig i gang med sin nye tilværelse som selger av sikkerhetsutstyr. Helt til det blir avslørt at hun har kjørt ulovlig, og får avskjed i unåde. Hun blir ikke anmeldt, men saksbehandleren på Nav skaffer henne en jobb utenfor hjemplassen – inne i byen. Det er det siste Rașa ønsker seg på denne jord. Hun er hjemmebunden, hun er farsbunden og kan ikke se for seg en tilværelse i den store, store utrygge byen. I filmens siste scener er Rașa sammen med alle de gamle arbeidskameratene, de hun gikk på Nav-kurs med, og andre venner. De synger til henne, skåler med henne og omfavner jenta med masse kjærlighet.

Et eller annet sted i denne scenen slår det gamle ordtaket meg, som lyder omtrent sånn: Det skal ikke bare en mor eller far til å oppdra et barn – det kreves en hel landsby. Den siste scenen i filmen antyder en verdi som de usynlige evner å uttrykke: omsorgen for hverandres ve og vel. At det er en for alle, alle for en. Det er ingen romantisk skildring av dette i filmen. Rașa henger rundt den ene etter den andre og nærmest tar den kjærligheten og omsorgen hun mener hun fortjener og kanskje mest av alt trenger for å overleve der ute i storbyens kalde steinørken. For hvem tar vare på denne usynlige, lite skolerte, sårbare, uskjønne, underbitte, rufsete og litt overvektige unge jenta – der hun står på sin første, underbetalte arbeidsdag?

La oss håpe at raseriet, rettferdighetssansen og humoren redder henne og alle de andre usynlige, til evig tid. La oss håpe at Spise sove dø kan smelte seg inn i bevisstheten vår, i respekt for den usynlige samfunnsklassen som heter lavlønte, flerkulturelle arbeidere. Gi dem en fair livssjanse, en fair lønn og en plass ved siden av oss på bussen.

*

Se også vårt videointervju med Spise sove dø-regissør Gabriela Pichler, tatt opp på filmfestivalen i Tromsø i januar: