KORK spiller Bernard Herrmann

Forrige uke gjorde Kringkastingsorkesteret ære på filmkomponist Bernard Herrmann. Ikke spesielt originalt, men definitivt smart i form av bred appell. Både Hitchcock-fans, cineaster og kjennere av klassisk musikk har stor respekt for den amerikanske legenden. Det er imidlertid et utfordrende musikkuttrykk, så spørsmålet er om orkesteret var klar for oppgaven?

Bernard Herrmann har uttalt at han foretrakk et lappeteppe av små musikalske clustere eller celler fremfor de lange, utbroderte temaene ettersom de var lettere å forme mot sin hensikt. Der melodilinjen ofte kan betegnes som det mest rasjonelle elementet i musikk, kan de fragmenterte motivene operere på et mer irrasjonelt plan – som selvfølgelig rimer godt med den frykten og angsten vi assosierer med mye av hans arbeide. Det betyr selvsagt ikke at Herrmanns musikk er uten melodi eller at han av og til beveger seg i mer tradisjonelle landskap, bare at det krever et ekstra godt grep om rytmikk og dynamikk for å fremføre partituret med den effekten det er ment å ha.

Første pekepinn kom allerede i programmets åpningsspor: overturen fra Hitchcocks North by Northwest (1959). I et genialt grep fra Herrmanns side tonesettes Saul Bass‘ banebrytende tittelsekvens med en høyoktans fandango – i all den grad frenetisk paranoia kan speiles i en pasjonert spansk dans. Tempoet er betydelig lavere enn i originalen, men det vil den nødvendigvis også være i en konsertsetting. Faktisk var Herrmanns egne albuminnspilninger enda langsommere enn Kringkastingsorkesterets i dette tilfellet. Det viktigste er at hele perkusjonsseksjonen (kastanjetter, xylofon, cymbaler og pauker) tegnsetter sporet uten å overdøve dynamikken fra det høye til det lave. Det klarer KORK. At fløytene er litt sure her og der gjør heller ikke så mye ettersom de allerede er orkestrert med noen rare harmoniseringer i originalpartituret. Det skal være litt vindskjeivt.

Neste suite er fra Citizen Kane (1941), Herrmann og Orson Welles‘ debut og mangeårig innehaver av tittelen ‘verdens beste film’. Det galloperende temaet for nyhetsbyrået og «Chronicle Scherzo» ivaretar stykkenes insisterende urgency, men jeg skulle ønske at de lidende strykerne for Kanes mørke øyeblikk (som i «Prelude») var enda litt mer inderlige. Det er et partitur som hele tiden bølger mellom nostalgi og dirrende psykologiske traumer, akkurat slik filmen gjør det, hvilket er viktig å ivareta i enhver fremføring.

Ray Harryhausens banebrytende effekter i skjelletsekvensen fra The 7th Voyage of Sinbad (1958)

En svært positiv overraskelse for min del var de tre sporene fra Nathan Jurans eventyrfilm The 7th Voyage of Sinbad (1958), som i dag vel er mest kjent for Ray Harryhausens banebrytende stop motion-effekter. Som den svenske dirigenten Fredrik Burstedt påpeker, er det alltid interessant å høre hvordan Herrmann kanaliserer sitt egne unike varemerke gjennom ulike musikktradisjoner, i dette tilfellet midtøsten og Irak. Spesielt morsom er «The Duel with the Skeletons», der Herrmann benytter seg av skranglende perkusjon for nærmest å mime Ray Harryhausens aggressive skjelletter. Tempoet var igjen relativt lavt, men det førte bare til at monstrene fikk noe mer gravitas enn i den mer lettbente originalen.

Den lengste suiten på programmet er selvsagt fra Psycho (1960), skrevet utelukkende for strykere. Det er nesten som om Hitchcocks skarpt monokrome uttrykk finner sin stemme i den sparsomme orkestreringen til Herrmann. Det er ikke mye å utsette på fremførelsen her. Skarpt, poengtert og velbalansert dynamikk. Det eneste må være at det kanskje lugger litt i ritardando-partiet etter de ikoniske dusjstingerne. Her kunne man med velvilje økt tempoet med et par takter.

Martin Scorseses Taxi Driver (1976) skulle bli den siste filmen Herrmann arbeidet på. Etter siste innspillingsdag skal han angivelig ha returnert til hotellet hvor han døde samme kveld. Det semi-sleskete, dirrende jazztemaet er etterhvert blitt et klassisk referansepunkt for musikalske beskrivelser av urbane landskap (les denne artikkelen for mer utfyllende kommentarer om dette aspektet), og det var opp til saksofon-solist Rolf Erik Nystrøm å gjenskape det. Det klarte han helt utmerket, og la sågar til en betydelig hesere tolkning enn i originalen. Jeg ble imidlertid satt ut av en utvidet solo mot slutten, der han nærmest mimet trafikklyder i instrumentet (signalhorn, passerende biler). Artig tolkning, men tenderte muligens mer mot ren ‘gimmick’?

Herrmann har en cameo som dirigent i The Man Who Knew Too Much (1956)
Herrmann har en cameo som dirigent i The Man Who Knew Too Much (1956)

Mer Hitchcock ble det med The Man Who Knew Too Much (1956). En interessant kuriosa er at Herrmann selv opptrer som dirigent i filmens klimaktiske og dialogfrie Royal Albert Hall-sekvens, kanskje mest kjent for et stort cymbalkræsj som overdøver Doris Days skrik. Det er imidlertid Sir Arthur Benjamins «Storm Cloud Cantata» som driver sekvensen, ikke en originalkomposisjon av Herrmann. På nåværende tidspunkt kan jeg dessverre ikke huske om KORK spilte et utdrag av Benjamins kantate (arrangert uten kor) eller Herrmanns originalmusikk, men det ender i hvert fall i et cymbalkræsj nå også, til stor fornøyelse for publikum.

Den minst kjente tittelen på programmet er Henry Kings The Snows of Kilimanjaro (1952), adaptasjonen av Ernest Hemingways kjente novelle med Gregory Peck og Ava Gardner i hovedrollene. Jeg har ikke sett filmen, og kjenner den egentlig kun via Bernard Herrmanns involvering, så det var et interessant møte. «The Memory Waltz» er kanskje ikke det mest spenstige komponisten har gjort (og sannsynligvis også det mest konvensjonelle på programmet), men det er lett å forestille seg Pecks tolkning av en mann som drømmer seg bort og minnes sine gamle bragder ved foten av det afrikanske fjellet.

Konserten avsluttes med en lengre suite fra Hitchcocks Vertigo (1958), nå hyllet som ‘verdens beste film’ etter Citizen Kanes dominans i mange år (uten at jeg nødvendigvis deler den oppfatningen). Alle de mareritt-aktige utdragene fremføres elegant; hissige messingblåsere alternerer med undulerende strykere i en slags sirkulær bevegelse som speiles i filmens visuelle uttrykk og fornemmelse av fatale høyder. Det store spennet mellom høyt og lavt (både i volum og orkestrering) får dermed et auditivt rom å utfolde seg i. I det kjente sporet «Scene d’Amour» ville jeg kanskje vært enda mer organisk i strykerovergangene for Kim Novaks rollefigur. Dette er virkelig et spor som må få tid til å bygge seg opp, strippes ned og deretter bygges opp igjen i en sømløs strøm. Det er mye lengsel som skal uttrykkes.

For undertegnede er det allerede en fullbyrdelse at Kringkastingsorkesteret kjører en filmmusikk-serie hvert år. At de nå også begynner å få dreis på filmmusikkens helt spesielle – og tidvis svært krevende – timinger og særegenheter er en ekstra bonus. Det vil alltid være noen små detaljer å sette fingeren på, men i det store og det hele maktet KORK å fange essenssen av Herrmanns innfallsvinkel til mediet. Da spesielt utfordringene tilknyttet tiddsignaturer, tidvis uvante synkoperinger, snodige halvtoner og ikke minst den enorme dynamikken i komponistens lydbilde.

Konferansier Håkon Heggstad var syk for anledningen, men reserveløsningen fungerte helt utmerket. Programprodusent Frode Larsen stod for små humoristiske innstikk, mens musikkprofessor Olav Anton Thommessen kom med informasjonsrike kontekstualiseringer. I tillegg vil jeg gi ekstra kred for å unngå lydklipp mellom sporene, et grep jeg alltid har mislikt siden det fratar litt av filmmusikkens legitime egenverdi.

Kringkastingsorkesteret returnerer med ny filmmusikk-konsert 14. juni, da med krigsfilm som tema. Vi sees der!