For fem år siden besøkte jeg Roma for første gang. På et tidspunkt vandret jeg omkring alene i et utpreget butikkstrøk, da et digert, rødt banner plutselig kom til syne et stykke oppi gaten. Det hang utenfor Palazzo Ruspoli, et for meg totalt ukjent bygg. Da jeg kom nærmere trodde jeg ikke mine egne øyne – en Jean-Michel Basquiat-utstilling her?
Helt siden jeg ved en tilfeldighet så Julian Schnabels Basquiat på SVT2 (en viktig kilde til min filminteresse), har jeg vært fascinert av Jean-Michel Basquiat; som kunstner og person, men også som representant for det flettverksaktige og uhyre spennende kunstnermiljøet i New York som han var en del av. Det føltes derfor som et rent lykketreff da denne utstillingen dukket opp ut av det blå i Roma, og jeg for første og hittil eneste gang kunne vandre mellom Basquiats mengde av verk.
For det var jo ikke på europeiske museumsvegger at Basquiat opprinnelig hørte hjemme. Hans vei inn i kunstsfæren begynte på gatene i New York mot slutten av 1970-tallet, der han under pseudonymet «SAMO» sprayet kryptiske meldinger på veggene i downtown Manhattan. Det er Basquiats forvandling fra ukjent graffitimaler til anerkjent billedkunstner som er omdreiningspunktet i Schnabels film – fra åpningen der han våkner i en pappeske, til han dør som hipp kunstnerkjendis.
Julian Schnabel (Dykkerklokken og sommerfuglen), billedkunstner og filmregissør, slo gjennom som kunstner omtrent samtidig som Basquiat. De to hadde visstnok mye kontakt med hverandre mens Basquiat levde, og Schnabels kjennskap til mannen han gir seg i kast med trer tydelig, men uanstrengt fram i filmen. Det gjør også Schnabels generelle erfaring fra det vibrerende New York-kunstmiljøet, som nådde sitt høydepunkt på begynnelsen av 1980-tallet. Basquiat er en nonchalant fortalt miljøskildring, der hovedpersonen nærmest snubler seg opp og fram mellom strebende kunstnerspirer på Manhattan. Han er opptatt av anerkjennelse og å realisere seg selv som kunstner, men virker på en annen måte totalt upåvirket av hva som foregår rundt seg. Når han begynner å tjene penger blir han mer målbevisst; det blir viktig for ham å bevise for omverdenen at han faktisk er en uvanlig vellykket, svart kunstner, i tillegg til bekreftelsen overfor seg selv om at ingen skal styre ham i noen retning.
Hver gang jeg ser Basquiat nyter jeg å bli dratt inn i dens besynderlige univers, som er tiltrekkende – mye på grunn av det nesten totale fraværet av identifikasjon med filmens rollefigurer. Her er det på sin plass å bruke begrepet ‘karakterer’, for det er først og fremst dét disse menneskene er. Mange kjente fjes gjør små, men sterke roller: Benicio Del Toro, Dennis Hopper, Christopher Walken, Gary Oldman og Sam Rockwell, for eksempel, mens Vincent Gallo plutselig dukker opp som perifér gjest på en restaurant. Han spilte i virkeligheten i bandet Gray sammen med Basquiat, som endelig fikk utgitt materiale i fjor, på en glimrende samleplate.
Av større betydning i filmen er imidlertid David Bowie, med sin morsomme tolkning av en lettere skrøpelig Andy Warhol. Warhol betydde mye for Basquiat, både som venn og for kunstkarrieren hans. Et sentralt øyeblikk i filmen er når Basquiat tar mot til seg og forsøker å selge Warhol noen postkort han har laget, inne på en restaurant, der de altså møtes for første gang.
Jeffrey Wright vimser overbevisende rundt i tittelrollen. Hans Basquiat har flyktige ansiktsuttrykk som forsvinner like brått som de kommer, et laid back, men distré kroppsspråk og en litt ukontrollert måte å snakke på. Basquiat skildres som en gåte, et menneske som er vanskelig å komme inn på, en mann så oppslukt av å male at det går utover hans begrensede omgangskrets.
I en snedig montasjesekvens tonesatt av Van Morrison og Them sin versjon av «It’s All Over Now, Baby Blue», maler Basquiat kjæresten Gina (Claire Forlani) sin kjole mens hun intetanende ligger og sover. Når hun våkner, stiller han seg uforstående til hennes hissige reaksjon på «kunstverket». Ginas mislykkede forsøk på hevn sier en hel del om Basquiats avslappede forhold til ferdigstilt materiale; hun maler over et av portrettene hans og roper «how do you like that?», men Basquiat ser egentlig bare fornøyd ut. Det er sånt han liker.
Basquiat kan nok oppleves som en artsy og selvhøytidelig film, som dupper arrogant i overflaten. Men det er viktig å huske på at dette er en film om en kunstner, laget av en kunstner, fra et miljø bestående av fargerike outsidere. Schnabels kunstnerportrett er tidvis svært ekspressivt, av og til drømmeaktig, som i de gjentakende og symbolske innslagene med en surfer over gigantiske, blå bølger.
En sekvens som brant seg fast allerede første gang jeg så filmen, er når et statisk kamera følger Basquiat litt på avstand, mens han jobber med et digert maleri i atelieret. Det starter med Miles Davis‘ melankolske «Flamenco Sketches» på lydsporet, før denne glir over i et live jazzopptak der en konferansier introduserer de ulike musikerne. Parallelt sørger abrupte jump cuts for framdrift i Basquiats malerprosess. Så skifter kameravinkelen, men filmbildet er fortsatt statisk, og i en plutselig overgang på ordet «bass» byttes jazzen ut til fordel for Melle Mels fengende narko-anthem «White Lines (Don’t Don’t Do It)». Den ujevne klipperytmen fortsetter mens Basquiat jobber med flere verk på en gang, før kameraet, i en ny innstilling, nærmer seg kunstneren mens han sitter tilbakelent etter dagens økt og røyker det som antakeligvis er heroin.
Slike øyeblikk gjør at Schnabels debutfilm føles veldig inspirert. Basquiat er en av disse filmene som nærmest bare flyter avgårde, i en uaffektert slice of life-holdning til det den vil fortelle. Miljøet, stemningen og estetikken er det essensielle. Basquiat kan være frigjørende å hoppe midt inn i; til tross for det tids- og stedsspesifikke er den løsrevet fra tid og rom, og driver av gårde som sitt eget selvsentrerte jeg.
The Pogues, The Modern Lovers, Iggy Pop og Tom Waits er blant dem som strømmer ut av høyttalerne underveis i filmen – mange av dem artister med en form for tilknytning til datidens kunstscene, eller viktige inspirasjonskilder for den. Jean-Michel Basquiat var bare en av mange N.Y.-kunstnere som også drev med musikk, og både post-punk, no wave og hip hop utviklet seg i nedre Manhattan i løpet av det aktuelle tidsrommet. Basquiats band Gray spilte musikk med rot i flere innovative uttrykk, men kunstneren produserte også (og laget cover art‘en til) en «renere» hip hop-singel i legendariske «Beat Bop». Han dukker også opp i videoen til Blondies hip hop-inspirerte «Rapture», som (en veldig utilpass!) DJ i video-mikrokosmoset. En miniatyrutgave av det allerede kompakte kunstnerstrøket på Manhattan, kanskje?
Hvis man ønsker å se mer av den virkelige Basquiat, anbefales Downtown 81 (også kjent som New York Beat Movie) – en fascinerende blanding av dokumentar og «urbant eventyr», som på mange måter føles som en forløper til Schnabels film. Her spiller Jean-Michel seg selv i en slags hovedrolle, mens flere kunstnere, filmskapere og musikere dukker opp i egen figur.
I 2010 kom en mer forseggjort og konvensjonell, men svært solid dokumentar om Basquiat, i form av Jean-Michel Basquiat: The Radiant Child. Men Julian Schnabels formmessig sprudlende portrett er nok likevel aller best av de tre. Et rikholdig verk som fortjener mer oppmerksomhet – helt der oppe blant 1990-tallets beste filmer.
*
Cinemateket Ung viser Basquiat søndag 3. mars, klokken 16.00, med tilhørende foredrag i regi av Ung Kunstarena Astrup Fearnley.