Gigantomane forventninger til tross, Ridley Scotts forløper til sin egen Alien (1979) fremviste blockbuster-kunst av svært sjelden vare. Kritikere lot det gå sport i å velte seg i anstrengt narrativ dekonstruksjon, men det gjorde meg egentlig bare enda tryggere på filmens store styrke – en herlig filosofisk utforskning av livets opprinnelse og gjenfødelse, satt mot gudsbenådet vakre science fiction-tablåer. Kanskje ikke like banebrytende som klassikeren fra 1979, men det var da heller aldri intensjonen.
En ting var at fortellingen føltes usedvanlig tight og fokusert – stikk i strid med majoritetens reaksjon. Mest frustrerende var det allikevel å lese avfeininger av typen «ja, men den er fin å se på, da» som om det var et mindre betydningsfullt kriterium. I Ridley Scotts filmer er alltid form innhold, og dette er heller ikke noe unntak. Drøssevis av detaljer i produksjonsdesignen, både på planeten og ombord på skipet, understøtter den viscerale opplevelsen av de ambisiøse temaene. Noomi Rapace lider overbevisende og Michael Fassbender viderefører den konfliktfylte personligheten fra Ian Holms Ash-karakter i Alien. Filmen puster, pulserer og skyller over deg med stemningstablå etter stemningstablå. For meg var Prometheus årets suverent beste og mest undervurderte film. Jeg spår at den vil oppnå høyere status om noen år, ikke ulikt Steven Spielbergs A.I (2001).
Jeg så Hobbiten for første gang i det mye debatterte 3D HFR-formatet, og kan oppsummere det på følgende måte: Ikke siden Avatar (2009) har jeg hatt en like stor audiovisuell filmopplevelse. Jeg er naturligvis ikke alene om å forelske meg i Ringenes Herres fiksjonsunivers, men nå fikk jeg altså anledning til å returnere til Midgard med så sylskarp klarhet at jeg nærmest kunne rekke ut en hånd og ta på fjellhyller, fossefall og krokete dvergeansikter. Eller tilbringe så mye tid i Bilbos hus at jeg tilslutt kunne finne frem til toilettet på egen hånd. Fantastisk. Noen elementer fungerte ikke like godt, som den Disney-inspirerte sekvensen med Radagast the Brown, men det slukes raskt opp av heftige konfrontasjoner og pustberøvende vistaer. Mer, mer, mer!
Looper var årets største «sleeper», om man kan si det slik. Rian Johnsons delikate tidsreise-thriller fikk langt i fra den oppmerksomheten den fortjente, men virker å være verdsatt blant cineaster. Retrofittet produksjonsdesign som henter litt fra Blade Runner (1982), litt fra Twelve Monkeys (1995) og til og med litt fra Star Wars (1977), men som allikevel har sin egne, realistiske identitet. Fortellingen er intelligent og konsistent (en utfordring for alle tidsreise-filmer), og Joseph Gordon-Lewitt kanaliserer Bruce Willis nesten like bra som medskuespiller Willis selv. Stilig.
Céline Sciammas rørende portrett av en unge pike som gir seg ut for å være gutt, Boys Don’t Cry–style, fikk først norsk distribusjon i 2012. Det var på tide, for maken til barneregi har jeg knapt sett. Her ligger verdien nesten utelukkende i de observerende, vare, ofte dialogløse beskrivelsene av pikens hverdagslige dilemmaer. Halvdokumentarisk, men med akkurat så mye fiksjonell tilspisning at du gripes av fortellingen like mye som av portrettene.
Amour er på mange måter Michael Hanekes The Straight Story (1999). Den har kanskje ikke samme kontroversielle brodd som tidligere produksjoner, men tar det definitvt igjen gjennom bergmansk karakter-intensitet i et avlukket rom. At alderdom og sykdom er et ubehagelig, men viktig tema er nå en ting; mest av alt var det fascinerende å følge reaksjonsmønstrene i rollefigurenes furete ansikter – den velkjente hanekeske balansen mellom realisme og kokende psykologiske traumer.
Mer østeriksk kleinhet, nå i Ulrich Seidls første film i den pågående Paradis-trilogien. Etter å ha sett den skuffende andrefilmen Paradis: Tro (2012) først, var Paradis: Kjærlighet av et helt annet kaliber. Selv om den kvinnelige hovedpersonen ikke fremstilles som verdens mest sympatiske menneske, er det vanskelig å ikke føle med henne i jakten på kjærlighet under en kynisk, men desperat utnyttelsesindustri i Kenya. Naiv og ikke spesielt verdensvant vandrer hun fra den ene skuffelsen til den andre. Den interessante kontrasten oppstår mellom solvarm, eksotisk fotografi på den ene siden og mørke, psykologiske strømninger på den andre.
En verdig konklusjon på Christopher Nolans rekonseptualisering. Sjelden i trilogien har det vært tydeligere religiøse undertoner ettersom ikonet Batman gjenoppbygges og munner ut i en oppofrelse for menneskeheten. Gotham er som alltid veldreid i sin kombinasjon av hyperrealisme og teknologidominans satt i iskalde, blå toner (arven fra Blade Runner lever her også), mens rite-de-passage-sekvensen i det midtøsten-aktige brønnfengslet står som klaustrofobisk kontrast. Skurken Bane er en herlig kombinasjon av Sean Connery, brutal hooligan og Pingvin-aktig tragedie. Men det var Albert i Michael Caines tolkning som nesten fikk tårene til å trille da han nådde sin endelige katharsis mot slutten av filmen.
Hvis Amour var årets beste utforskning av forholdet mellom to gamle mennesker på tampen av deres liv, var Lynne Ramsays Vi må snakke om Kevin, basert på Lionel Shrivers roman, årets beste beskrivelse av forholdet mellom mor og sønn og kjærlighetens kraft under svært vanskelige forhold. Fantastisk bruk av fargenyanser (rødt, gult), fokusskifter og innstillinger for å speile rollefigurenes sinnstilstander. Tilda Swinton gjør som alltid en god prestasjon i rollen som moren, mens alle de tre guttene som spiller Kevin (på forskjellige alderstrinn) virker perfekt castet. Det er så deilig med slike tydelige auteur-stemmer på filmhimmelen.
Med Dark Shadows og Frankenweenie (som først får norsk premiere 25. januar 2013) var Tim Burton endelig tilbake i klassisk stil. Her mesker han seg i snirklete former, gotisk fargebruk og orgasmisk vakre bilder drapert i månelys, rokokko og ekstravagante kostymer. Eva Green overspiller litt som den onde heksen, men det gjør ikke noe. Danny Elfman fortsetter utforskningen av den slaviske, Wojciech Kilar-inspirerte musikken han tangerte i The Wolfman (2010). Som Ridley Scott er Tim Burton en som kommuniserer vel så mye med bilder og lyd som han gjør historiefortelling, og slik var Dark Shadows nok et godt eksempel på hvorfor Burton er og forblir en av mine favorittregissører.
Jeg var ikke like begeistret som mine Montages-kolleger, spesielt ikke i det jeg oppfattet som slitsom dialog og trenert intrige, men Xavier Dolans film er nødt til å få en Topp 10-plass på grunn av de oppfinnsomme tablåene alene, tonesatt til deilig 80-talls elektropop. Gjennomført fargesymbolikk og organiske glidninger fra sosialrealisme til uanstrengt surrealisme og ekspresjonisme gjør Laurence Anyways til noe mer enn bare en «transefilm». Den vitner om et usedvanlig filmteknisk talent. Jeg håper bare Dolans neste film kan være enda litt mer spisset, uten at det går på bekostning av det unike uttrykket.
11. War Horse (Speilberg)
12. Savages (Stone)
13. Martha Marcy May Marlene (Durkin)
14. Shame (McQueen)
15. Hugo Cabret (Scorsese)
16. Bullhead (Roskam)
17. The Expendables 2 (West)
18. Beasts of the Southern Wild (Zeitlin)
19. The Avengers (Whedon)
20. Attack the Block (Cornish)
Hederlige omtaler: The Cabin in the Woods, Play, Once Upon a Time in Anatolia, Total Recall, The Grey, Kon-Tiki, Ted