En ny film fra Quentin Tarantino er alltid en kunstnerisk begivenhet, og Django Unchained er ikke noe unntak. Det er godt å kunne konstatere at Tarantino nok en gang leverer en svært underholdende sjangerlek, men filmen skiller seg fra hans tidligere på både godt og vondt, og antyder på visse måter hvordan han er i ferd med å utvikle seg som filmskaper. 

Som så ofte før hos Tarantino, er Django Unchained et slags kjærlighetsbrev til filmsjangre, og i så måte er filmen sammensatt. Fellesnevneren er blaxplotiation, men filmen refererer mer spesifikt til undersjangrene blaxploitation western og den enda smalere slavesploitation. Det mest utpregede eksempelet på førstnevnte må være Boss Nigger (1975), om svarte dusørjegere i den ville vesten. Leonardo DiCaprios rollefigur i Django Unchained driver med såkalt «mandingo fighting», et «spill» hvor slaveeiere setter penger på hver sin slave og lar dem kjempe til døden, som i en hundekamp – en direkte referanse til slavesploitation-filmen Mandingo (1975). En tydeligere sammenheng med denne undersjangeren ligger selvfølgelig i det faktum at hovedpersonen i Tarantinos film (Jamie Foxx) er en slave når vi først møter ham, før den tyske dusørjegeren King Schultz (Christoph Waltz) befrir ham, og de går sammen om å redde Djangos kone (Kerry Washington) fra slavetilværelsen.

For de som mener at Tarantinos «klipp-og-lim-fra-filmhistorien»-tilnærming har gått utover, eller overskygget, historiefortellingen i filmene hans, vil Django Unchained muligens oppleves som et friskt pust. Referansene er ikke like aggressivt åpenbare som i regissørens tidligere filmer – det er ingen (så vidt jeg er i stand til å se) gjenskapelser av scener fra eldre filmer. Men selv om den er mer moderat enn i eksempelvis Kill Bil, er sitatleken på ingen måte lagt på hylla; blant annet dukker Franco Nero, som spilte tittelfiguren i spaghettiwesternfilmen Django (1966), opp i en liten rolle, og filmen innholder glassklare henvisninger til blant annet The Good, the Bad and the Ugly (1966) og Gone with the Wind (1939). Dessuten er det umulig å tenke seg at Tarantino ikke hadde The Great Silence (1968), hvor tyske Klaus Kinski spiller en dusørjeger i et snødekket fjellområde, i tankene da han spilte inn sekvensen hvor Django og Schultz befinner seg i et lignende landskap.

Denne (antatte) referansen er et godt eksempel på Django Unchaineds mer nedtonede nikk til filmhistorien; det virker som om han her overlater gleden ved å fange opp disse elementene til de kyndigste tilskuerne. I det hele tatt føles Tarantino mer tilbakeholden og mindre hyperaktiv denne gangen. Kanskje er dette et tegn på at han er i ferd med å modnes som filmskaper, eller bare et symptom på at han eldes. (Her må jeg nesten presisere at jeg utelukkende setter Django opp mot hans egen filmografi, da filmen er betraktelig mer energisk enn det meste annet som vises på kino.)

Til tross for hyppig bruk av kjapp innzooming, er de virkelig halsbrekkende og spektakulære kamerakjøringene fraværende, på tross av at Robert Richardson, som jobbet på Kill Bill-filmene, også står bak fotograferingen her. Tarantino har dessuten revet seg fullstendig fra det oppstykkede narrativet som preger Reservoir Dogs og Pulp Fiction – bortsett fra et par flashbacks er historiefortellingen helt lineær. Dette er Tarantinos mest konvensjonelle film siden Jackie Brown, men disse to innehar også en eleganse som de mer frenetiske verkene mangler. Men nå står jeg i fare for å få Django Unchained til å høres langt mindre underholdende ut enn den faktisk er – ikke minst gjør filmens usedvanlig sofistikerte humor at den ofte er ekstremt morsom. Et eksempel er det ufattelig tåpelige navnet på ranchen til DiCaprios slavedriver/plantasjeeier Calvin Candie: Candyland. Vitsen forekommer helt umerkelig, og blir således enda morsommere; også her viser Tarantino tilløp til subtilitet.

Rent tematisk skiller faller ikke Django Unchained langt fra stammen, for her beveger Tarantino seg i velkjente farvann. Hevnmotivet er, som alltid, filmens hovedgrunnlag. I likhet med i Inglourious Basterds, hvor en gruppe jøder jakter ned nazister, tar Tarantino seg friheter med verdenshistorien for å gi en undertrykket folkegruppe oppreisning. Men Django Unchained har en mer engasjerende hevner. I motsetning til nazijegerne, som er karikerte og er i stor grad er ment å fungere som komiske figurer, er Django mer troverdig som en fullblods rollefigur, og ikke minst sympatisk – takket være Jamie Foxx’ tilstedeværelse og regelrett fantastiske rolleprestasjon. Django er rolig og fåmælt, men Foxx klarer likevel å uttrykke et vell av sorg, sinne og smerte ved hjelp av minimale ansiktsuttrykk. Disse følelsene, og selve hevnen, føles derfor fullstendig berettiget, ikke minst fordi vi vet hvor inhumant og fryktelig slavedriveriet var, og filmen fremstiller brutaliteten uten reservasjoner.

Andre typiske Tarantino-motiver, som falsk identitet og tortur, forekommer også. Inglourious Basterds har en intens og nervepirrende scene hvor heltene, utkledd som nazioffiserer, befinner seg i en kjellerpub og forsøker å unngå å bli avslørt. Det finnes en tilsvarende scene i Django Unchained, som dessverre ikke er like spennende – til dels på grunn av scenens art. I førstnevnte film kjemper bedrageren og den mistenksomme en verbal brytekamp, mens i sistnevnte observerer den mistenksomme fra avstand. Jeg mistenker imidlertid at den manglende intensiteten også skyldes klippingen. Sally Menke klippet Inglourious Basterds og alle Tarantinos foregående filmer, og da hun døde i 2010 mistet han en uerstattelig samarbeidspartner (enkelte har ment at Menke spilte en betydelig rolle for Tarantinos uforlignelige suksess). Menkes arvtager, Fred Raskin, har en knappere karriere bak seg, men gjør en respektabel jobb på denne filmen. Imidlertid får den overnevnte scenen, samt enkelte merkelige og litt forvirrende overganger undertegnede til å reagere og fundere på om filmen faktisk hadde hatt et like nedtonet uttrykk om Menke nok en gang satt i klipperommet.

Tarantino har vært en gjenganger i debatter om filmvold, men aldri har volden vært så vond som her; enkelte scener er direkte ubehagelige å se på, særlig ved et par tilfeller som innebærer undertrykkelse av svarte. Tarantinos sympati ligger åpenbart hos slavene, og dette er – tross alt – en utvetydig frigjøringshistorie. Også på et intertekstuelt vis. Djangos kone, tidligere eid av en tysker, bærer etternavnet von Shaft, og Tarantino skal ha sett for seg henne og Django som forfedrene til Shaft – kanskje det mest ikoniske eksempelet på en svart filmhelt. Django utvikler seg tross alt til å bli en ganske hardbarket helt etterhvert, men han oppnår ikke fullstendig frigjøring før han har overvunnet sin argeste fiende: husslaven Stephen, som er evig lojal mot sin eier, på bekostning av sitt eget folk. Stephen er provoserende svart karikatur, herlig spilt av Samuel L. Jackson (som forøvrig spilte tittelrollen i nyinnspillingen av Shaft), og det føles riktig – som en ren genistrek av Tarantino – å la denne onde stereotypien, utviklet gjennom den hundreårige filmhistorien, stå i veien for Djangos fullstendige frihet.

Til slutt må ytterligere to skuespillerprestasjoner få litt oppmerksomhet. Christoph Waltz‘ koser seg åpenbart like mye i rollen som Schultz som han gjorde som den forferdelige, men uimotståelig karismatiske jødejegeren Hans Landa i Inglourious Basterds; det er også trolig at han nyter muligheten til å spille en (mye) mer sympatisk rollefigur. Ettersom hovedpersonen er så fåmælt og underspilt, faller det på ham å bære store deler filmen, og det gjør han med bravur. Den som imidlertid stjeler showet er DiCaprio som den eksentriske og muntre, men tvers igjennom avskyelige Calvin Candie, og jeg håper dette betyr at han blir tilbudt flere skurkeroller i fremtiden – denne rollen kler ham i alle fall perfekt.

Selv om Tarantino har hatt et stjernelag av skuespillere til rådighet, er det likevel hans fortjeneste at rollefigurene blir så engasjerende og minneverdige som de er (Candie er i det minste en umiddelbar klassiker). Django Unchained antyder en modnere og mindre frenetisk filmskaper, men er likevel smart og skamløst underholdende, og viser at nittitallets store amerikanske auteur ennå er full av barnslig glede og vitalitet.