Nå som julen er overstått, er det nok flere som har følt seg mettet av det snillistiske og godlynte julebudskapet. Derfor er det ikke spesielt overraskende at det for mange tilsynelatende er vel så vanlig å ty til filmer som Die Hard eller Gremlins i juletiden, som mer tradisjonell julekost à la Love Actually eller It’s a Wonderful Life.
Die Hard har fått sin julefilmstatus utelukkende fordi den foregår på julaften, mens Gremlins bruker julen langt mer aktivt som en del sin historie. Faktisk starter den for alvor når vår hovedperson Billy Peltzer (Zach Galligan) mottar et uvanlig kjæledyr i julegave – den lodne og nusselige mogwaien Gizmo – med streng beskjed om å ikke eksponere det for sterkt lys, ikke la det komme i kontakt med vann, og for all del ikke mate det etter midnatt. Alt dette skjer selvsagt i tur og orden, og kosedyret har snart produsert noen ondsinnede, øgleaktige avkom – de titulære gremlinene. Disse formerer seg ytterligere, og helvete bryter løs i den vanligvis rolige småbyen Kingston Falls.
Gremlins må sies å være et sammensurium av sjangre og referanser. Monsterfilmsjangeren ville være den mest åpenbare båsen å plassere filmen i, men dette aspektet både problematiseres og står i effektiv kontrast til andre konvensjoner den tar i bruk. Faren som gremlinene representerer truer en særdeles trygg og harmonisk tilværelse; at ondskapen angriper der en minst ville ventet det, at den sikter seg mot en renhet og uskyld som ville være tragisk å la forderve, er selvsagt en utbredt konvensjon i skrekkfilmsjangeren, men i Gremlins spiller denne en større og mer ironisk rolle.
Småbytilværelsen, slik den fremstilles her, bygger i stor grad på den capraeske skildringen og de sunne kjerneverdiene som It’s a Wonderful Life* står som et kroneksempel på. At den gjerne anses som den ultimate hjertevarmende julefilmen gjør den til en nærliggende referanse, og sammenligner man de to filmene, fremstår Gremlins i bunn og grunn som en fordervet versjon av den gamle, godhjertede klassikeren. Peltzer-familien er den varme, trivelige kjernen her, men dermed skiller de seg fra de fleste Kingston Falls-innbyggerne vi møter. Billy er en usedvanlig eksemplarisk tenåring – det samme gjelder forøvrig hans venninne Kate (Phoebe Cates) – moren en hardtarbeidende husmor, og faren en strebende (men til syvende og sist sympatisk) selger og oppfinner av utallige duppeditter med liten nytteverdi men hyppige funksjonsfeil. Derimot er naboen deres en lettere paranoid xenofob og Billys arbeidskollega en slesk jappe, mens den foraktfulle gamle damen borti gata hater både hunder og fattige.
Resultatet av kollisjonen mellom disse henholdsvis «onde» og «gode» sjangeruniversene er en svært fornøyelig, bekmørk komedie, men den røper også en stor popkulturell bevissthet i regissør Joe Dante. Det refereres eksplisitt til de to hovedinspirasjonskildene – It’s a Wonderful Lifes sentimentale klimaks utspiller seg på en tv-skjerm på Peltzer-familiens kjøkken, mens en plakat for femtitalls-monsterfilmen Them! pryder Billys soveromsvegg – men Dante benytter også gremlinene til å referere til en rekke samtidige kulturfenomener, som breakdance og filmen Flashdance, i tillegg til den klassiske noir-detektiven. Alle de sistnevnte eksemplene forekommer i en og samme scene, hvor gremlinene har inntatt en bar, og fester hemningsløst med Kate som vettskremt bartender. Umiddelbart oppfattes dette som tåpelig (men artig) gjenkjennelseshumor, men denne scenen viser et fortrinn Gremlins har over de mange kopiene som kom i de påfølgende årene, som for eksempel Critters og Ghoulies: gremlinene har en distinkt personlighet, og blir dermed en attraksjon utover å være et skremselselement (selv om filmen strengt tatt har som mål å være morsom, fremfor skremmende).
Gremlins er dessuten en spiss satire over amerikanske verdier og kultur, hvilket også fremkommer tydelig i bar-scenen. Den viser gremlinene som mer enn rampete og morderiske trøbbelmakere; de er også hedonister som fråtser hemningsløst i mat, alkohol og sigaretter, mens de dyrker vestlig, og spesifikt amerikansk, kultur. De fungerer dermed samtidig som representasjoner og kritikk av det amerikanske publikummet den sikter seg mot. Denne anmeldelsen i Slant Magazine formulerer dette ganske godt, med den påfølgende scenen hvor gremlinene samler seg i en kino for å se Snøhvit og de syv dvergene som eksempel:
(…) there’s not much interpretive wiggle room when a crowd of distractible gremlins piles into an old movie theater, enraptured and slack-jawed before the flickering lights. It’s hard to imagine watching Gremlins in a theater and not feeling ever so slightly in the spotlight.
Kritikken blir til slutt eksplisitt uttalt av en relativt problematisk karikatur av en kineser, mannen som eier butikken hvor Billys far, Randy, får tak i mogwaien. Han minner om lignende, eksotisfiserende fremstillinger av kinesere på 80-tallet (fremstillingen er omtrent like insensitiv som den Fu Manchu-aktige skurken i Big Trouble in Little China); han utstråler orientalsk mystikk og overjordisk visdom. Dersom man legger godviljen til, kan man se det slik at fremstillingen er en del av satiren; at i en amerikansk film vil en asiat nødvendigvis være en ignorant karikatur. Jeg tror ikke dette var hensikten, men tanken er interessant. Selv om hans visdom kanskje er et produkt av stereotypien han representerer, kommer han likevel best ut av det: hans oppgave i filmen er tross alt å innta en høyere moralsk posisjon enn de andre rollefigurene. Han står i kontrast til Randy når han nekter å selge mogwaien, mens Randy er av den oppfatning at penger er den selvfølgelige løsningen, bare summen er høy nok. Flere, Randy inkludert, ser de søte mogwaiene kun for verdien av å masseprodusere dem som kjæledyr, men de onde gremlinene viser hva slik virksomhet ville ført til. At «mogwai» er navnet på en slags demon i kinesisk mytologi er ikke minst et urovekkende forvarsel.
Det er imidlertid ikke nødvendig å fokusere på satireaspektet for å nyte Gremlins – filmen er i alle tilfeller et herlig, mørkt juleeventyr i Spielbergsk ånd (Steven Spielberg står som en av filmens produsenter, og innflytelsen er tydelig). De praktiske spesialeffektene og legendariske Jerry Goldsmiths filmmusikk er sterkt farget av 80-tallet, men burde sjarmere nye seere selv om nostalgifaktoren utvilsomt er høy.
Gjennom satiren fremtrer imidlertid et budskap som er mer forenlig med julen enn dens bruk av vold som underholdning skulle tilsi. Selv om Gremlins ironiserer over It’s a Wonderful Life, uttrykker den likevel et ønske om å vende tilbake til de sunne og rene verdiene som sistnevnte film forfekter.
*Siden filmen er såpass relevant her, anbefaler jeg å ta en titt på vår artikkel om It’s a Wonderful Life, som dessuten inneholder en forklaring av begrepet «capraesk».