Pustberøvende sekvenser i Hitchcocks Mannen som visste for meget (1956)

Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere herMannen som visste for meget vises torsdag 8. november kl. 18.00 på alle cinematekene (Bergen kl. 19). God film!

*

I 1956 gjorde Alfred Hitchcock en uventet nyinnspilling av sin egen The Man Who Knew Too Much (den første kom i 1934). Den nye versjonen hører absolutt hjemme i øvre sjikt blant regissørlegendens filmer, selv om den ikke er like konsistent som for eksempel Vinduet mot bakgården og Vertigo. Etter min mening ligger filmens tydeligste kvalitet i et utvalg gode enkeltsekvenser, der den sedvanlige «Hitchcock-spenningen» intensiveres.

I likhet med så mange andre Hitchcock-filmer spinner handlingen i Mannen som visste for meget ut fra en tilfeldighet, der uskyldige mennesker vikler seg inn i uoverskuelige problemer. En liten, amerikansk familie bestående av Dr. Benjamin McKenna (James Stewart), Josephine Conway McKenna (Doris Day) og sønnen Hank (Christopher Olsen) er på ferie i Marokko. Familien kommer i snakk med en mann ved navn Louis Bernard (Daniel Gelin) på bussen inn til Marrakesh. Han er hyggelig, om enn noe mistenkelig. Bekjentskapet skal vise seg å føre til problemer for familien; på en markedsplass dagen etter blir en forkledd Bernard tatt av dage, men rekker å mumle fram følgende ord i øret på Benjamin McKenna: «A man… a statesman… is to be killed… assassinated in London. Soon… very soon. Tell them in London… tell them to try Ambrose Chapel».

Og vips, så vet Benjamin for mye – han er «mannen som vet for meget» – og McKenna-familien er plutselig innblandet i en større politisk konflikt. Et engelsk par som familien møtte dagen i forveien tilbyr seg å eskortere yngstemann Hank tilbake til hotellet, mens mor og far vitner for politiet om drapet på Bernard. Benjamin og Josephine takker ja til tilbudet, men dette skal de få angre på, for mens de oppholder seg på politistasjonen blir de informert om at sønnen er kidnappet.

Benjamin lover kidnapperne å ikke si noe om Bernards siste ord til politiet og bestemmer seg for å ta opp jakten på sønnen på egen hånd. Han følger sporet Ambrose Chapel – navnet Bernard nevnte – i det som er én av filmens to spesielt gode sekvenser.

Det er ingen dialog i denne montasjesekvensen og Bernard Herrmanns musikk kommer ikke snikende før etter et langt halvannet minutt. Man blir bevisst de diegetiske lydene – særlig skrittene man hører, men ikke ser hvor kommer fra, forsterket når James Stewart stopper opp, nøler og lytter. Kameraet står stille og fortsetter videre, står stille og fortsetter videre; det veksler mellom bevegelse og urørlighet. Omsider ser vi en mann komme skridende inn i kameraets synsfelt bak Stewart. At kameraet her kjøres langsomt bakover og viser det tomme gatehjørnet ørlite grann før mannen dukker opp rundt det, har alt å si for spenningen.

Vi ser stort sett det Benjamin McKenna (Stewart) ser, i typiske point of view-bilder fra Hitchcock. Et eksempel fra denne sekvensen der spenningen øker som et resultat av dette, er når kameraet nærmer seg hjørnet av murveggen innenfor porten til Ambrose Chapel. Denne kjøringen gir meg assosiasjoner til sekvensen bak kafeen i Mulholland Drive; i David Lynchs film har vi riktignok fått skrekkinngytende informasjon på forhånd, men spenningen strammer grepet av nøyaktig samme kamerabevegelse/montasjeteknikk.

Den andre mesterlige sekvensen i The Man Who Knew Too Much finner sted helt mot slutten av filmen, og bygges opp ved hjelp av mye av det samme som i Ambrose Chapel-montasjen. Denne sekvensen er enda mer intens, foregår i en diger konsertsal, varer i rundt ti minutter og skal ikke spoleres her. Ta heller turen på Torsdagsfilmen og se hele The Man Who Knew Too Much – både for den ekstravagante avslutningen og resten av denne finfine Hitchcock-filmen.